Den tekniske feilen som har ført til at bekymringsmeldinger har forsvunnet, har rammet en rekke kommuner. VG oppsummerte det hittil kartlagte omfanget onsdag:
- Teknisk feil i kommunenes datasystem for barnevernet gjør at bekymringsmeldinger ikke har kommet fram.
- Feilen gjelder fra høsten 2020 og kan omfatte 244 norske kommuner, inkludert Bergen, Kristiansand, Oslo og Tromsø.
- Systemet er laget av Visma.
- Til sammen har VG fått opplyst at det foreløpig er snakk om minst 63 meldinger som aldri nådde fram og senere ble slettet.
21 av de 63 slettede bekymringsmeldingene tilhører Bergen kommune.
På lederplass i Aftenposten omtales de forsvunnede bekymringsmeldingene som Et svik mot de mest sårbare, og avisen påpeker helt korrekt at det er en potensiell tragedie for de barna som har blitt rammet av forsvunnede meldinger.
Barn som våger å be om hjelp og vern, eller andre som bekymrer seg for dem, må kunne stole på at meldingen kommer frem til rett adressat.
Aftenposten påstår på samme tid noe det er mer usikkert – eller rett og slett ikke er sannsynlig at de har belegg for:
En bekymringsmelding til barnevernet blir som regel innsendt med både kvaler og tungt hjerte.
For mange offentlig ansatte er det verken kvaler eller tungt hjerte som gjør at de sender melding til barneverntjenesten. De gjør det fordi de tror det er rutine å varsle barnevernet når de møter foreldre de vurderer trenger veiledning, støtte og hjelp. Men slike meldinger samsvarer ikke med norsk lov, som sier at foreldre selv skal samtykke til at melding sendes, dersom det ikke er mistanke om grov omsorgssvikt, mishandling eller menneskehandel.
Følger ikke loven
Det er vel best å være føre var, tenker du kanskje, i likhet med en rekke offentlig ansatte. Men de mange bekymringsmeldingene som sendes uten at lovens krav til alvorsgrad er oppfylt gjør at barnevernet praktisk talt drukner i meldinger. Risikoen for at reelt alvorlige bekymringsmeldinger overses i mengden er bare en av følgene ved denne praksisen. En langt mer alvorlig følge er at det går på rettssikkerheten løs når barnevernet iverksetter tiltak basert på ulovlige bekymringsmeldinger.
Da HRS for et år siden avdekket at norske sykehus benytter meldeskjemaer som ikke samsvarer med lovens alvorskrav, beskrev vi også hvilke alvorlige følger dette har.
Når man som barnevernansatt sitter med en bekymringsmelding fra en offentlig instans i fanget, vurderes det at bekymringen er alvorlig. Dette er fordi offentlig ansatte forventes å være kjent med ordlyden i loven før de sender melding. Å møte foreldre du antar har grove mangler ved omsorgen for sine barn, gjør også noe med videre vurderinger. Hvis man i utgangspunktet antar at alvorsgraden er høy, vil man videre lete etter tegn til at dette stemmer. Det er et puslespill der tilstrekkelig og riktig informasjon skal innhentes og deretter vurderes. Når denne jobben gjøres utelukkende basert på skjønn og vaner ved det lokale barnevernkontoret, er det stor fare for at det tas feil beslutninger, og denne rettssikkerhetsrisikoen vokser når offentlige instanser benytter skjemaer som ikke er i samsvar med loven. Feilvurdering av alvorsgrad blir en følgefeil, og når snøballen ruller, vokser den seg som kjent raskt større.
Aftenposten skriver på lederplass:
10. mars i år ble barnevernet i Bergens fellesmottak klar over at en helsesykepleiers digitale bekymringsmelding om to barn ikke var kommet frem. Det er i fellesmottaket slike meldinger behandles, uansett hvor de er mottatt eller sendt fra.
Det burde ha fått alarmen til å gå.
Ja, kanskje burde alarmen ha gått så tidlig, men i den massive bunken av meldinger er det kanskje ikke så underlig at det tok tid. For antallet bekymringsmeldinger til barnevernet er påfallende høyt.
Tallene
I SSBs barnevernsstatistikk er tallene presentert. Der framkommer det at det årlig sendes langt over 50.000 bekymringsmeldinger til de kommunale barneverntjenestene.
Tallene er riktig nok noe på vei nedover, men på samme tid er de skyhøye fremdeles. I 2019 mottok norsk barnevern nær 58.000 bekymringsmeldinger, mens tallet for 2021 er i overkant av 53.000 meldinger.
Justert for antall barn i befolkningen er ikke tallene på rask vei nedover, de er snarere stabile, for antallet barn i befolkningen er på vei ned. Statistikken over antall fødte viser at det nå leveres flere årlige bekymringsmeldinger enn det fødes nye barn.
For å si det på en annen måte; Skulle man tatt alle meldingene på alvor, tilsier det at et helt årskull barn i Norge har for dårlige omsorgsbetingelser.
Da vi i fjor avdekket at norske sykehus benytter et skjema som ikke samsvarer med norsk lov, var ingen instans villig til å ta ansvar for feilen. Vi kan likevel gjengi et viktig avsnitt fra saken vi publiserte:
Omfattende systemfeil
I 2019 ga førsteamanuensis i rettsvitenskap Bente Ohnstad og journalist Ylve Gudheim ut boken Meldeplikt til barnevernet – er det nok å være bekymret?
I Juristen presiserer Ohnstad selv hva boken omhandler:
Selv om meldeplikten ikke omfatter forhold som korresponderer med milde former for hjelpetiltak, ser vi i praksis meldinger der avsender oppgir som hensikt at familien skal få «hjelp og veiledning», selv om familien verken har bedt om eller samtykket til slik hjelp.
Meldingene inneholder ikke opplysninger som kan tyde på alvorlig omsorgssvikt, eller opplysning om at slik mistanke foreligger. Det mangler med andre ord kunnskap om at loven skiller klart mellom hjelp, som skal baseres på frivillighet, og inngrep (tvang).
I enkelte tilfeller forstås «lav terskel» dithen at terskelen for hva som i seg selv kan defineres som alvorlig omsorgssvikt er ment å være lav.
Forfatterne fant altså at offentlig ansatte i liten grad er kjent med lovverket og at de rutinemessig sender meldinger av lav alvorsgrad til landets barneverntjenester.
Foreldre som lovstridig har blitt meldt til barnevernet har opplevd dette som et overgrep og en enorm belastning både for sin egen og barnas del. Slike meldinger utgjør åpenbart et alvorlig brudd på personvernet og retten til privatliv, og bidrar til å svekke tilliten til hjelpeapparatet.
Vi ser likevel at klageorganene ofte fraskriver seg ansvar for å rette opp i feilene, selv om dokumentasjonen er entydig. Tidvis har klageorganene selv misforstått loven.
(…) Et godt sted å begynne er å fjerne bekymringsbegrepet fra offentlige skriv, et begrep som sammen med oppfordringen om «lav terskel» synes å ha skapt atskillig forvirring i praksisfeltet. Med henblikk på at forvaltningens omgang med loven er i søkelyset om dagen, er det kanskje tid for å gå enda dypere til verks: Hvordan står det til med kunnskapen om grunnleggende rettsstatlige prinsipper blant offentlig ansatte? spør Ohnstad.
Per i dag er det ingen som vet hvor mange bekymringsmeldinger som ble sendt uten at vilkårene for meldeplikt var oppfylt. Det vi med sikkerhet kan vite er at det er mange.
Det er viktig og riktig at barne- og familieminister Kjersti Toppe varsler granskning av bekymringsmeldingene som har forsvunnet grunnet en teknisk feil, og på samme tid er det rimelig å gi offentlig ansatte god nok opplæring i lovverket, slik at ikke alvorlige bekymringsmeldinger drukner i et hav av uviktige meldinger.
Meldingene som ikke sendes
Med stadig voksende voldsproblematikk blant unge, og da særlig unge med innvandrerbakgrunn, er det også grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt de bekymringsmeldingene som skulle vært sendt, i det hele tatt ble sendt. Hvorfor er ikke de unge, knivbærende, utagerende guttene plukket opp via bekymringsmeldinger på et langt tidligere tidspunkt i sine livsløp? Enhver pedagog vet at manglende empati og høy voldsberedskap er et alminnelig uttrykk for voldelige hjemmeforhold, men SSB-tallene viser et ubehagelig faktum: Barnehageansatte, som er den gruppen av offentlige meldere som i best grad bør være kvalifisert til å vurdere barns normalutvikling og i større grad enn noen annen offentlig instans har kontakt med og mulighet for innsikt i barns og familiers hverdag, er den gruppen som i minst grad melder bekymring.
Innvandrerbarn og barn med innvandrerbakgrunn er allerede sterkt overrepresentert i norsk barnevern, men mye tyder på at de fremdeles er den gruppen barn med størst risiko for å ikke få hjelp.
Aftenposten skriver om de forsvunnede bekymringsmeldingene at «Kanskje er det en barnehagelærer som har veiet tungt for og imot og landet på at barnet trolig ikke har det bra.» Nei, det mest sannsynlige er at barnehagelæreren har latt være å sende bekymringsmeldinger overhodet, og årsaken er ikke avisens påståtte kvaler og tunge hjerte. Det er forsket på årsaken til at barnehageansatte ikke melder bekymring. Funnene er ikke pene. Da fagbladet Barnehage tok for seg forskningen, skrev de som følger:
I en rapport av Norsk institutt for forskning om Oppvekst, Aldring og Velferd (NOVA) i 2009 som kartla samarbeidet mellom barnehager og barnevernet, viste at under en fjerdedel av barnehagene hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet det året.
Det som er noe oppsiktsvekkende er at det i hovedsak ikke er frykten for å ta feil, som gjør at barnehageansatte ikke melder, men frykten for ødelagte eller vanskelige relasjoner i etterkant at meldingen (min uthev.)
De barnehageansatte synes det er ekkelt å vite at foreldre kan bli sinte på dem, og dermed kastes barna under bussen. Man kan levende forestille seg at det er enklere å sende bekymringsmelding for Ola, 3 år, med alenemoren Janne som alltid er sliten, men myk og samarbeidsvillig, enn det er å sende bekymringsmelding for Hamid, 4 år, som hentes daglig av en brysk far som snakker dårlig norsk. Ola kan ha samme bukse tre dager på rad og framstå snørrete og sutrete, mens Hamid biter og slår og kaller den pedagogiske lederen «hore». Likevel er det Ola og mamma som ender opp med tiltak fordi det er for ubehagelig å se for seg hva som skjer dersom man melder bekymring for Hamid.
Et nytt punkt seks i forskriften til rammeplanen for barnehagelærerutdanningen trådte i kraft fra 1. august 2016, og det skulle sikre at barnehageansatte brukte den lovpålagte meldeplikten.
«Kandidaten skal ha kunnskap om barn i vanskelige livssituasjoner, herunder kunnskap om vold og seksuelle overgrep mot barn og hvordan sette i gang nødvendige tiltak etter gjeldene lovverk» heter det, men i tiden etter har antallet bekymringsmeldinger fra barnehagene gått enda mer ned, ikke opp. Det vises tydelig i Bufdirs statistikk.
Det er definitivt en krise at bekymringsmeldinger har forsvunnet, men i det store og hele er tematikken om bekymringsmeldinger langt mer omfattende. På den ene siden har offentlig ansatte generelt for lav terskel til å sende meldinger, mens de best kvalifiserte til å sende meldinger unnlater å gjøre det. Det utfordrer rettssikkerheten til foreldre og barn på flere måter, men det er en krise det prates alt for lite om.
Når det årlig sendes flere bekymringsmeldinger enn det fødes barn her til lands, er det åpenbart at noe skurrer. Fokuset rettes i feil retning og barn som utsettes for reell omsorgssvikt går lettere under radaren når systemet feiler.