Allerede kort tid etter talen Mehl holdt for Stortinget, får hun kritikk fra Frp, Høyre og Venstre, og kritikken er berettiget. Til Nettavisen sier Frps justispolitiske talsperson, Per-Willy Amundsen at han blir usikker når han lytter til statsråden.
– Det er ikke vanskelig å være uenig i mange av formuleringene hun kommer med, de fremstår som å være av en ganske generell karakter.
Dette har Amundsen rett i, for det manglet ikke på «vi står sammen» og påstander om «videre oppfølging», men justisministeren var svært lite konkret.
– Burde ikke justisministeren gå inn tydeligere for å rydde opp i den åpenbare ukulturen som eksisterer i PST? spør Amundsen og sukker.
Likevel var andre deler av talen langt mer påfallende enn at Mehl strever med å være konkret. Enkelte ord tar hun ikke i sin munn overhodet, selv om det er åpenbart at hun burde gitt elefanten et navn. Elefanten heter islam, men selv ikke når Mehl omtaler siktelsen som er tatt ut mot gjerningsmannen Zaniar Matapour klarer hun å si annet enn at han er siktet for terror – den islamske ekstremismen nevner hun ikke, selv om det er åpenbart at hun burde gjort nettopp det. Selv Politiets sikkerhetstjeneste (PST) omtalte allerede samme dag angrepet som en ekstrem islamistisk terrorhandling.
Involvering – og Trettebergstuen
De løsningene og det videre arbeidet Mehl skisserte fra talerstolen er slett ikke til å la seg verken imponere eller betrygge av.
– Jeg mener det er avgjørende at vi søker å inkludere og involvere de skeive miljøene i videre oppfølging, og sammen med kultur- og likestillingsministeren så vil jeg søke å sikre god involvering framover.
– President, rapporten er grundig. Utvalget har mange anbefalinger. Politiet og PST kommer som sagt tilbake med en oppfølgingsplan med en vurdering av anbefalingene innen utgangen av juni.
– Noen tiltak kan iverksettes raskt, andre vil kreve grundigere vurderinger, eller kanskje utredninger. Jeg vil peke på noen av anbefalingene og si noe om konkret, relevant oppfølging som allerede er i gang eller planlagt.
Når kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) nevnes som en viktig person i det videre arbeidet etter evalueringsutvalgets rapport, bør det ringe noen bjeller. Mehl nevnte Trettebergstuen to ganger i talen, og påpekte med det indirekte mye av det samme problemet det skeive miljøet bærer etter terrorangrepet i fjor; motstanden mot å erkjenne at islam og homofili er som olje og vann, eller mer treffende; bål og bensin.
Å sende kulturministeren inn i kampen mot radikalisering av muslimer i terrorforebyggingens navn er knapt gjennomførbart. Det er samme Trettebergstuen som tidligere i år ga det totalitære Brorskapet i Oslo en halv million kroner for at deres unge skal sendes rundt som «veivisere» overfor norsk skoleungdom om angivelig «muslimfiendtlighet».
– Aktivitetsnivået i PST har vært ekstraordinært høyt, blant annet på grunn av det økte trusselnivået etter angrepet 25. juni i fjor. PST ble styrka i etterkant av angrepet ved at bevillingen til PST ble økt med 43 millioner kroner, presiserte Mehl videre, nok en gang uten å si noe om hvilken religiøst politisk gruppe som gjorde at trusselnivået ble hevet.
Generelt
– President, som en hovedanbefaling skriver utvalget: Sitat: «PSTs kontraterroravdeling bør senke terskelen for å opprette forebyggende saker. Dette vil i sin tur kreve en styrking av de menneskelige ressursene som jobber med forebyggende kontraterrorvirksomhet i PST. PST bør i samråd med JD gjennomføre en egen gjennomgang av ressurssituasjonen for PSTs kontraterrorarbeid.» Sitat slutt.
Deretter var det en henvisning til regjeringens bevilgninger til PST i forbindelse med krigen i Ukraina, uten at relevansen var verken tydelig eller forklart. Visst pleier den sittende regjeringen å skylde alt som går galt, være seg kraftpriser, inflasjon eller dyr mat på krigen i Ukraina, men terroren i Oslo i fjor kan vanskelig sees som et resultat av krigen.
– Og så kommer en ny anbefaling fra utvalget; å styrke samarbeidet mellom E-tjenesten og PST og øke tillit til hverandres vurderinger. PST bør også avklare forventninger om hva som kan og bør deles av egeninnhentet informasjon fra både PST og E-tjenesten, refererer Mehl.
Mehl poengterte at hun og statsministeren fremdeles stiller seg bak vurderingen av å stoppe minnemarkeringen i fjor, til tross for at utvalget har konkludert med at dette var i strid med forsamlingsfriheten og EMK. – Det var flere trusselaktører man ikke hadde kontroll på, fastslår Mehl, igjen uten å si et pip om hvilke trusselaktører det er snakk om.
Men tillit i alle ledd er viktig, forstår vi, relevans eller ei.
Hun påpekte videre at utvalgets rapport er nyansert, og at det er usikkerhet knyttet til hvorvidt det ville vært sannsynlig at angrepet kunne vært forhindret, og den generelle uttalelsen er i alle fall korrekt. Det generelle må sies å kunne være Mehls varemerke, for mens alle ekstremister tilsynelatende er av samme ulla, er det visst heller ikke langt fra ytringer til terror, skal vi tro ministeren.
Mangfold og hatytringer
– Tiltak til nå mot det skeive miljøet for å verne om et mangfoldig samfunn, for å bekjempe voldelig ekstremisme, for å stoppe terror. Først: Det er Pride nå. En måned som markerer feiring av skeiv kjærlighet og mangfold, kamp for rettigheter og menneskeverd. Jeg vet at både politiet og PST har jobbet lenge og grundig med å skape trygge rammer rundt Pride-markeringene. I politiet så vil politidistriktene ha dialog med lokale Pride-arrangører og fokus på synlig tilstedeværelse.
– Jeg vil også legge til at politiet har et spesielt fokus på hatkriminalitet, herunder trusler og hatefulle ytringer som rammer skeive grupper som hatkrim og hatefulle ytringer.
Og dermed måtte selvsagt PSTs trusselvurderinger knyttet til Pride leses opp, for der står det om både høyreekstreme og islamister, så da kan i-ordet sies fort og på innpust, mens høyreekstrem kan sies med full tydelighet.
– Det er viktig med åpenhet og tydelighet, fastholder Mehl, som videre sa at det kan være skremmende å høre om denne virkeligheten, og at «det alltid er et dilemma om vi skal gå ut med det vi vet». – Men jeg tror det er viktig å være åpen der vi kan.
Der dere kan, ja. Det er mer enn synlig hvor dere ikke kan, tok jeg meg i å tenke da jeg hørte ministerens tale.
– Hver dag opplever personer at hat og fordommer legger begrensninger på deres liv. Slik skal det ikke være. Skeive personer møter fortsatt både formell og uformell diskriminering i Norge. Mennesker som bryter med normer for kjønn og seksualitet opplever å få krenka sine rettigheter og opplever oftere dårligere levekår enn andre.
I den omfattende sammenblandingen av terror og ytringer, fikk Mehl også sagt ordet «tillit» en rekke ganger, før hun konkluderte med at den nye overvåkningsloven er «viktig og riktig». Det er altså samme lov som leder av Justiskomiteen på Stortinget omtalte i et intervju med HRS som «det farligste forslaget i min tid som politiker». Men retten til å masseovervåke borgerne har PST altså fått, og man kan ikke la være å registrere at justisministeren omtalte viktigheten av denne loven i samme åndedrag som hun omtalte hatytringer – ikke i samme åndedrag som hun omtalte terror. Det er nok betegnende for fokuset, ikke bare justisministerens, men også PSTs fokus, som vi har skrevet i flere saker de siste dagene, eksempelvis her og her.
Hvem er skyldig?
Mehl sa at hun og regjeringen fordømmer handlingene i Oslo 25. juni i fjor, før hun fortsatte:
– Så vil jeg også si noe viktig: Det er de som sto bak angrepet som bærer ansvaret for angrepet. Ene og alene. Han som tok med seg våpen ned i Oslo sentrum og skjøt vilt rundt seg. Den eller de som var sammen med han om det. Dagen i fjor etterlot et åpent sår hos de etterlatte, hos de skadde, hos alle som ble berørt, og hele det skeive miljøet som må leve med konsekvensene. Regjeringen skal gjøre alt vi kan for å lege det såret. Kanskje vil det aldri gro helt.
Dette har ministeren rett i, men da hun fortsatte ble uttalelsene stående i et underlig lys:
– I andre terrorsaker eller massedrap i Norge i nyere tid har vi gjerne hatt en rettssak eller en domfellelse rundt et år etter angrepet. Det har vi ikke nå. Vi har visst mer. Det gjør vi ikke nå. Vi har kunnet slå fast med en rettskraftig dom hvem som er skyldig. Det kan vi ikke nå.
Men hva er det du ikke vet, Mehl? Dersom ministeren spekulerer, uten å si det, i om Matapour var psykisk syk på gjerningstidspunktet, har det ingenting med skyld å gjøre. Det er en stor forskjell på å være uskyldig og å ikke være strafferettslig tilregnelig. At Matapour er den skyldige er like åpenbart uansett – og nettverket av islamister han hadde rundt seg kan vanskelig påstås å passe i kategorien «vi vet ikke».
– Oslo PD har siktet fire personer for terror eller medvirkning til terror. Den siktede har nektet å forklare seg for politiet. Kanskje ligger noen av svarene hos han eller hos noen av de andre siktede. Det kan vi ikke vite og vi må la politiet og påtalemyndigheten gjøre jobben sin uavhengig av oss som befinner oss i dette rommet nå, fortsatte Mehl.
Ja, det er sannelig tilfeldig at de alle kan knyttes til ekstreme islamske miljøer, hva i all verden kan det endelige svaret være?
Uvirkelig og trygt for alle
– Vi skal styrke sikkerheten samtidig som vi bevarer vårt åpne samfunn.
– Rapporten er svært alvorlig. Bakteppet er uvirkelig. Angrepet som tok to menneskeliv og skada svært mange. Det skeive miljøet ble hardt ramma.
– Når noe sånt inntreffer er det nødvendig at vi står opp for våre verdier og at vi hegner om at alle i Norge skal kunne være seg selv.
– Det skal være trygt å være skeiv i Norge, Det skal være trygt for alle i Norge.
– Hatytringer og fordommer skal motgåes.
Avslutningsvis sa Mehl alt dette. Å lytte til det er å lytte til avmakt. Bakteppet er ikke «uvirkelig», det er gjenkjennbart fra en lang rekke ekstreme islamske terrorangrep før dette. Det bør ikke omtales av landets justisminister som «noe sånt», det bør av respekt for landets borgere omtales som det det er. Man må gjerne bekjempe hatytringer og fordommer så mye man hæler, men det er altså ikke slik at man samtidig bekjemper terror.
I gårdagens artikkel om politiets kontraterrorvirksomhet og akademias analyser av arbeidet, konkluderte vi slik:
Igjen blir altså erfaringer fra praktisk arbeid tillagt en form for dårskap når akademia skal forstå problemet. Nå «gjøre jobben sin» settes sågar i hermetegn, som om det ikke i realiteten er en jobb. Informanten tar sikkert feil, det er nok snarere slik at innvandrere opplever å bli stigmatisert av politiet, og da må man ha forståelse for at de har manglende tillit, synes å være den forståsegpåerske gjennomgangstonen.
Men forståsegpåelsen er kanskje nødvendig, for skreller man den vekk, står man samtidig igjen med en ganske ekkel erkjennelse: Politiet har ingen effektive verktøy som kan forebygge utviklingen av islamsk ekstremisme.
Dessverre framstår justisministeren like blottet for effektive verktøy som det politiet hun er satt til å lede.