To personer ble drept og over 20 skadet da norskiraneren Zaniar Matapour begynte å skyte mot pubene Per på hjørnet og London i hovedstaden 25. juni i fjor. Evalueringsrapporten som oppsummerer og evaluerer politiets innsats retter sterk kritikk mot PST, men leser man den 278 sider lange rapporten kan man med rette stille seg spørsmålet om hvorvidt konklusjonen er rimelig. Tilsynelatende er terrortrusselen mer omfattende enn PSTs nasjonale trusselvurdering gir inntrykk av, og selv om PST aldri offentliggjør konkrete tall er det likevel grunn til å spørre; Hvor mange islamister overvåkes til enhver tid?
Høye tall
De aktive sakene terrordagen gir et visst innblikk bak sløret som ligger over den islamistiske terrortrusselen. I rapporten kan vi lese om hvordan PST la opp arbeidet tre dager før angrepet.
Onsdag 22. juni
Denne onsdagen er det nasjonalt prioriteringsmøte i PST, hvor alle saker og såkalte arbeidsrom innen grunnlagsetterretningen som PST jobber med, rangeres i prioritert rekkefølge. Denne prioriteringen legger i sin tur føringer på hvilke saker som vil prioriteres når det etterspørres ulike typer ressurser til informasjonsinnhenting i PST.
Ettersom det ikke er opprettet en forebyggende sak knyttet til varselet fra E-tjenesten, blir ikke denne saken plassert inn på denne prioriteringslista. Saken inngår derimot som del av grunnlagsetterretningens arbeidsrom innen ekstrem islamisme, som er oppført som en egen «sak» på listen. I tillegg er varselet kort omtalt under overskriften «Andre saker/forhold», hvor informasjonen fra E-tjenestens varsel oppsummeres.
Det oppstår en diskusjon under møtet om ikke arbeidsrommet som varselet behandles i, bør prioriteres høyere, på bakgrunn av varselet fra E-tjenesten. Etter prioriteringsmøtet har de som har ansvaret for den nasjonale prioriteringen, et møte med kontraterroravdelingen hvor de blir enige om å omprioritere arbeidsrommet som håndterer varselet, men kun den delen av arbeidsrommet som angår selve varselet.
Av graderingshensyn kan ikke utvalget oppgi nøyaktig hvor mange saker og arbeidsrom som lå inne i PSTs nasjonale prioriteringsliste på dette tidspunktet, men det var snakk om et sted mellom 50 og 100 saker og arbeidsrom som blir rangert i prioritert rekkefølge. Etter omprioriteringen blir den videre håndteringen av varselet fra E-tjenesten prioritert som nummer seks, som er en relativt høy prioritering.
Beskrivelsene er vage – og er ment å være det, all den tid det er gradert informasjon som omtales. Det som likevel framgår er at det finnes «mellom 50 og 100 saker og arbeidsrom». I og med at flere saker kan inngå i et eller flere arbeidsrom, er det umulig å konkludere med noe annet enn at det finnes et stort antall saker PST til enhver tid jobber med, og det er videre grunn til å anta at det er svært mange personer i det islamistiske miljøet som er i PSTs søkelys. En videre indikasjon på omfanget er rapportens beskrivelse av Arfan Bhattis omgangskrets. Fra rapportens beskrivelse av neste dag, altså torsdag 23. juni, kan vi lese:
Rundt kl. 12.00 på torsdagen begynner de to sakslederne å kommunisere med sine kollegaer om varselet via interne e-poster. Blant annet mottar den ene sakslederen fra en analytiker som jobber med grunnlagsetterretningen, en oversikt over alle personer som inngår i PSTs registreringer fra det siste året hvor også Bhatti inngår.
Matapour inngår ikke i denne oversikten, som inneholder flere titalls personer, deriblant en av de andre siktede i saken.
«Flere titalls personer» kan altså knyttes til Bhatti alene. Hvor mange det reelt sett er snakk om er umulig å si, det kan være alt mellom 20 og 100, men det gir likevel en indikasjon på at det er et omfattende miljø å holde oversikt over.
Et raskt tilbakeblikk
I den nasjonale trusselvurderingen av året skrev PST:
PST vurderer det som mulig at både ekstreme islamister og høyreekstremister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge i 2023.
Sannsynligheten er altså vurdert å være like stor for at høyreekstreme og ekstreme islamister kan utføre terrorhandlinger. Risikoen er moderat, ifølge PST. Og akkurat det er ganske så interessant, for PST kommuniserer med flere tunger om akkurat dette fenomenet.
Under deloverskriften Få ekstreme islamister i Norge, men likevel alvorlige terrorhandlinger skriver PST som følger:
Oppslutningen om ekstrem islamisme i Norge vurderes for tiden å være lav. Men siden mye av dagens radikalisering forventes å skje via krypterte digitale plattformer er den utfordrende å avdekke. Vi har imidlertid ingen åpne fysiske ekstremistiske miljøer i Norge, slik vi hadde for noen år siden. Det er likevel lite som underbygger at kjente ekstreme
islamister er avradikalisert. Ekstreme islamister kan i perioder være mindre aktive, men vil kunne motiveres igjen av aktuelle fanesaker eller hendelser.
Det er altså få islamister, i alle fall av den ekstreme sorten. Og det er jo PST kjent med å hevde, men ser vi tilbake til 2017, skjedde noe oppsiktsvekkende. I april 2017 ble en antatt terrorhandling avverget på Grønland i Oslo. Handlingen førte til at PST gikk til en hemmelig nasjonal operasjon. Daværende PST-sjef, nå politidirektør, Benedicte Bjørnland fortalte at operasjonen avdekket en rekke ukjente islamister, også på mindre steder i Norge. PST beslagla den gang en rekke våpen. Betyr dette at Norge har fått flere farlige islamister? spurte vi den gang, og skrev:
PST-sjefen påpekte videre at trusselbildet i Norge fortsetter som «sannsynlig». I pressemeldingen fra PST heter det at ISILs (eller det som ofte omtales som IS) tilbakeslag i Syria og Irak på ingen måte har svekket organisasjonens intensjon om å gjennomføre terrorangrep i Vesten. PST påpeker at ISIL og al-Qaida fortsetter å oppfordre sine tilhengere i Vesten til å gjennomføre angrep mot land de bor i.
Også i Norge er det ekstreme islamister, i og utenfor organiserte miljøer, som sympatiserer med ISIL eller al-Qaida, og som ser på Norge som en del av sitt fiendebilde.
Det er personer i Norge som sympatiserer med ekstrem islamisme som kan ha vilje og evne til å utføre terror.
I trusselvurderingen for 2017, som vi presenterte på nyåret, sa vi at den organiserte radikaliseringsaktiviteten har vært nedadgående siden 2013 og 2014. Dette er fortsatt situasjonen. De organiserte miljøene fremstår som svekket som følge av blant annet rettsprosesser og dødsfall.
Samtidig har vi det siste halvåret sett flere eksempler på radikalisering utenfor kjente nettverk og miljø.Rapportering om nye tilfeller av radikalisering viser at radikalisering også foregår på nye arenaer, utenfor de store byene og i miljøer vi mangler kunnskap om. Radikalisering kan foregå mellom venner, i lukkede miljøer eller på internett. Det kan være betydelige etterretningshull i vår kunnskap om radikalisering i Norge.
Vi påpekte at det var oppsiktsvekkende informasjon fra PST, ikke minst fordi det hadde vært satt betydelig fokus og ressurser på forebygging av radikalisering. Men der vi spådde mer åpenhet fra både politi og PST, tok vi feil. Det er nok fortsatt riktig at daværende justisminister Per-Willy Amundsen kan ha gitt politiet politiske signaler om mer åpenhet, men den døren er lukket. Under sittende regjering er det ingen grunn til å tro at åpenhet om islamske ekstremister er modus operandi, snarere får man et inntrykk av det motsatte når man leser trusselvurderingen av året, der det framholdes at det er «få ekstreme islamister» i Norge. Få i forhold til hva? De er i alle fall mange nok til at det har vært vanskelig å prioritere hvem av dem man bør fokusere på.
Andre vurdert farligere enn Matapour
Hvor vanskelig det er for PST å vurdere hvilke islamister som skal prioriteres å holde oversikt over, framkommer i beskrivelsene av det forebyggende arbeidet som ble rettet mot Matapour. Alvorsgraden i det som framkommer allerede tidlig om Matapour utløser antakelig en rettsfølelse hos de fleste borgere som tilsier at dette burde være en prioritert sak av PST, men han anses ikke å være mer enn «i randsonen»:
Første registrering Zaniar Matapour kommer i PSTs søkelys for første gang i 2016 i forbindelse med at PST jobber forebyggende mot flere andre ekstreme islamister i Norge. Utvalget er godt kjent med detaljene rundt hvordan og hvorfor Matapour kom i PSTs søkelys, men kan av graderingshensyn ikke omtale disse detaljene her. Det vi kan si, er at Matapour befinner seg i randsonen av et miljø som PST følger med på, og at PST på denne tiden ikke har opplysninger som tilsier at Matapour er involvert i noen form for terrorplanlegging.
Verre er det at han åpenbart ikke vurderes å være mer enn «i randsonen» etterhvert som han tydelig radikaliseres ytterligere.
Som tidligere nevnt starter politiets forebyggende arbeid med Matapour i august 2019 i forbindelse med skytingen mot huset til et av Matapours familiemedlemmer. Det er opplysninger som fremkommer i politiets etterforskning av denne skytingen, som danner grunnlaget for at Matapour føres inn i Oslo politidistrikts forebyggingsprosjekt knyttet til radikalisering og voldelig ekstremisme, heretter omtalt som radikaliseringsprosjektet.
I disse opplysningene kommer det frem at Matapour er tilknyttet et islamistisk miljø, og at han rundt 2015 skal ha endret sine politiske, ideologiske og religiøse holdninger mot det ekstreme. Han skal ha uttrykt støtte til Mulla Krekar, forsøkt å endre levesettet til egne familiemedlemmer og hatt hyppig kontakt med flere kjente norske islamister.
Disse opplysningene i kombinasjon med antagelser om Matapours høye voldskapasitet gjør radikaliseringskontakten som først mottar opplysningene, bekymret. Hen velger derfor å kontakte PST for å be dem vurdere videre oppølging av Matapour. PST svarer imidlertid at de ikke kan følge opp denne saken, som dermed blir liggende hos Oslo politidistrikts Enhet øst.
Når PST vurderer at de ikke kan følge opp saken betyr det nødvendigvis at de har langt verre saker å forholde seg til, der trusselen fra de andre ekstreme islamistene vurderes å være høyere. Vi får bare ikke vite hvor mange det er av «de andre».
Intensjoner
Når PST avviser å følge opp en person med «høy voldskapasitet» med klassiske kjennetegn på radikalisering, må man lure på hva slags islamister de ellers holder øye med. Rettere sagt trenger man ikke lure, for det presiseres hvilke kriterier som prioriteres når PST velger ut islamister å fokusere på, i det som utvilsomt er et stort omland der Matapour inngikk. De prioriterer islamistene der det «foreligger intensjon om å begå voldelig ekstremisme i det norske samfunnet». Det framkommer av vurderingene:
I forbindelse med en såkalt prosjektvask i januar 2020, der politiet går gjennom saken til en person som er oppført i radikaliseringsprosjektet, blant annet søk i politiets systemer, skriver radikaliseringskontakten en oppsummering. Her fremgår det at man har grunn til å tro at Matapour sympatiserer med militant islamisme og har et hat overfor Vesten, vestlige myndigheter, ikke-muslimer og homofile.
Dette er trolig informasjon som har fremkommet gjennom samtaler med vitner i etterforskningen av skyting mot huset til et av Matapours familiemedlemmer. Videre skriver radikaliseringskontakten at informasjon som kan belyse om det foreligger intensjon om å begå voldelig ekstremisme i det norske samfunnet, ikke er fremkommet.
Sympatisering med militant islamisme, hat overfor Vesten, vestlige myndigheter, ikke-muslimer og homofile, kombinert med høy voldskapasitet høres ut som oppskriften på katastrofe, men vurderingen lander altså på at det ikke foreligger intensjon om å begå voldelig ekstremisme.
Omfanget bør bekymre
Utvalget konkluderer med at det er en kultur i PST som avviker fra kulturen i E-tjenesten, og verdt å merke seg er to forhold; skepsis mot å «overreagere» og omfanget av innkomne trusler.
Det utvalget opplever som en skepsis i deler av kontraterroravdelingen mot å overreagere på noe man oppfattet som usikker og uspesifikk etterretning, kan også ha å gjøre med den generelle arbeidsbelastningen som PST er utsatt for, samt de juridiske rammevilkårene som PST må forholde seg til. I rapporten til 22. juli-kommisjonen beskrives en forsiktighetskultur i PST når det kommer til det å opprette nye saker, og at man i E-tjenesten har utviklet en vesentlig ulik kultur på dette området, underforstått en mer offensiv og mindre forsiktig kultur.
Samtidig er det verdt å merke seg at E-tjenesten ikke er underlagt de samme juridiske rammene som PST. Mens PST må ha rettskjennelse for tvangsmiddelbruk i Norge, er ikke E-tjenesten underlagt tilsvarende domstolskontroll for sin metodebruk utenfor Norge. I tillegg mottar E-tjenesten sannsynligvis langt færre bekymringer om mulig terror i Norge som de må følge opp, enn PST. Derfor er det heller ikke så overraskende at man i PST har fremdyrket en kultur som er mer tilbakeholden og forsiktig enn hos E-tjenesten. En slik tilbakeholden og forsiktig kultur kan rett og slett være nødvendig for å klare å håndtere mengden av innkomne bekymringer. I dette tilfellet mener imidlertid utvalget at denne kulturen kan ha bidratt til å hemme det forebyggende arbeidet.
Når PST er tilbakeholdne med å gripe inn mot islamister, må det påpekes at dette er en villet utvikling fra politisk hold, og vi har påpekt det politiske aspektet i vår tidligere analyse av den nasjonale terrortrusselvurderingen fra PST. Evalueringsutvalgets rapport bør vekke bekymring av flere grunner enn at utvalget konkluderer med at PST kunne avverget angrepet i fjor ved å fokusere mer på Matapour. Det er mulig, men på samme tid forelå det altså større bekymring knyttet til andre islamister. Ingen kan vite hvorvidt det sto andre klare til å gjennomføre oppdraget dersom Matapour ikke hadde gjort det.
I Norge går hjemvendte IS-krigere i gatene etter ferdig soning. De har et stort omland og et potent miljø rundt seg. Som forsker Petter Nesser ved Forsvarets Forskningsinstitutt framholder: – Terrorangrep er bare toppen av isfjellet.
I en artikkel som ble publisert i Journal of Peace Research i februar, legger terrorforsker Petter Nesser frem et datasett som er bygget opp over nesten to tiår. Her har han med hjelp fra flere kolleger kartlagt jihadistiske terrorangrep og terrorplaner som er blitt avverget i Vest-Europa fra 1994 frem til i dag.
– Nesten alle kvantitative terrorismestudier baserer seg på å måle og analysere gjennomførte angrep. Det gir en feilaktig forståelse av trussel-omfanget og måten terrorister opererer på, mener Nesser.
Artikkelen tar for seg hendelser frem til og med 2021. Forskerne har gått gjennom 381 saker. 249 av disse kan dokumenteres som jihadistisk motivert terror. 145 av sakene ble avverget før et angrep fant sted.
– Angrepene som blir utført er bare toppen av isfjellet. Hvis vi kun hadde sett på gjennomførte angrep, hadde vi gått glipp av 58,2 prosent av terroraktiviteten, påpeker Nesser.
Det er på høy tid at norske borgere får vite hvor mange islamister – og høyreekstreme – PST overvåker.