Brenna-saken viser nok en gang ukulturen som lever i beste velgående i politikken, kanskje i noen partier mer enn i andre.
Kunnskapsminister og Ap-nestleder Tonje Brenna opplyste overfor VG tirsdag å ha gitt sin gode venn, advokat Frode Elgesem, styreverv i Det Europeiske Wergelandsenteret – en stiftelse som Kunnskapsdepartementet gir 5 millioner kroner til i året.
Brenna bekrefter overfor VG at Elgesem ble oppnevnt til styremedlem til tross for at han selv hadde sendt Brenna en tekstmelding der han ba henne vurdere habiliteten overfor ham. Dette skjedde i forbindelse med en mulig bevilgning om et nytt bygg til Rafto-stiftelsen, der Elgsem er styreleder (siden mars 2021). Også Rafto-stiftelsen får tilskudd fra Kunnskapsdepartementet.
Wergelandsenteret har et partnersamarbeid med Utøya AS, som de også tildeler penger. Ifølge Brenna har hun tre gode venner i Utøya AS, blant annet sin ekssamboer og far til deres felles barn, Martin Henriksen.
En alvorlig sak
To år på rad har Brenna bevilget offentlige tilskudd til sine venner, uten å skjønne at hun var eller kunne være inhabil. Det høres mildt sagt utrolig ut, også gitt at hun selv ba eget departement «være obs på Frode Elgsem», mens hun raskt glemte det selv. Hun glemte åpenbart også sine gode venner i AUF-miljøet og Utøya AS, og hun glemte at Elgsem minnet henne på habilitetsspørsmålet knyttet til han.
Hvor mye kan man glemme – og satse på tilgivelse?
For selvsagt har statsministeren tillit til henne, en statsminister har tillit til sine statsråder all den tid de er statsråd.
Dette er en alvorlig sak. Vi kan jo minne om tidligere SV-leder Audun Lysbakken som i 2012 barne- og likestillingsminister i den rødgrønne regjeringen. Som statsråd ga han tilskudd på 300-400.000 kroner Jenteforsvaret, en undergruppe av Sosialistisk Ungdom (SU). Dagbladet avdekket rot i journalføringen, brudd på økonomireglementet og inhabilitet. Flere lurte på om at han hadde informert statsministeren og så Stortinget korrekt? Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité begynte å lukte på saken.
Malt inn i et hjørne innså Lysbakken at hans statsrådstid var forbi. Daværende statsminister Jens Stoltenberg hadde ikke noe valg, han måtte gi Lysbakken avskjed i nåde. Alternativt kunne Lysbakken velge å gå av. Lysbakken gikk av, og SV responderte med å gjøre han til partileder etter Kristin Halvorsen.
Forskjellen på Lysbakken-saken og Tonje Brenna er at det ikke er en avsløringen fra medier eller andre. Hun har selv valgt å gå ut i offentligheten med sine feil.
Noen «tar ansvar» – og går av. Andre «tar ansvar» – og blir sittende.