Vi er vant til å se nærbilder av gråtende, fortvilte mennesker som har mottatt varsel om at de må forlate landet. Det florerer av slike saker i norske medier, og for journalistene er det et takknemlig arbeide. De løfter de «svakes» sak, de papirløses perspektiv, de løfter den norske empatien og historien om de norske forpliktelsene overfor mennesker som har det vanskelig, og som har tatt seg fra andre verdensdeler, ofte via farefulle reiser på havet, for endelig å kunne finne trygghet her lengst mot nord i Europa.
Mikroperspektivet er velkjent og effektivt, og det er på ingen måte vanskelig å fatte empati for småbarnsforeldre som har et intenst ønske om å bli i Norge, slik at barna kan vokse opp i velferdsstatens omfavnelse.
Men mange av dem som har tatt seg til Norge har ingen reell grunn til å få innvilget asyl. Det finnes ingen forpliktelse til å beskytte mennesker som ønsker en økonomisk bedre framtid. Forpliktelsene Norge har er overfor reelle flyktninger, og tar man skrittet tilbake og løfter makroperspektivet, er det lite «snilt» i å prioritere mennesker uten beskyttelsesbehov. Enda mindre snilt er det å belønne mennesker som med viten og vilje fører norske myndigheter bak lyset ved å framsette uriktige historier.
UDIs mandat
UDI har ingen takknemlig jobb, slik hovedstrømsmedienes journalister har. Mandatet direktoratet har er skissert slik:
Utlendingsdirektoratet (UDI) er den sentrale etaten i utlendingsforvaltningen. UDI skal sette i verk og bidra til å utvikle innvandrings- og flyktningpolitikken til regjeringen.
UDI skal legge til rette for ønsket og lovlig innvandring og sørge for at de som oppfyller vilkårene, får komme til Norge. Samtidig har vi en kontrollfunksjon og skal se til at systemet ikke blir misbrukt.
Vi behandler søknader om beskyttelse (asyl), besøksvisum, familieinnvandring, oppholdstillatelser for å arbeide og studere, statsborgerskap, permanent oppholdstillatelse og reisedokumenter. Vi fatter også vedtak om bortvising og utvising. UDI behandler de sakene som utenrikstjenesten og politiet ikke har myndighet til å avgjøre, og de sakene der det er usikkert om det bør gis oppholdstillatelse. Som faglig overordnet organ instruerer UDI politiet og utenriksstasjonene i utlendingssaker.
Direktoratets kontrollfunksjon er svært viktig i et større perspektiv, fordi det ganske enkelt handler om ikke bare forvaltning av en rettferdig asylpolitikk, det handler like mye om forvaltning av dine og mine skattepenger – og i ytterste konsekvens også din og min sikkerhet.
I 2016, etter et voldsomt trykk av nye asylsøkere til Norge, begynte UDI å åpne tilbakekallssaker, altså frata norsk statsborgerskap fra asylsøkere som hadde gitt gale opplysninger for å få bli i Norge. Det er i kjølvannet av denne praksisen at de «personlige historiene» har blitt klikkvinnere i norske medier, for det er slett ikke vanskelig å finne et villig poserende offer, en menneskeskjebne der både bilder og tekst kan framstille sårbare enkeltindivider som tilsynelatende knuses av den norske statens ondskap og vrangvilje. Men ikke bare har mediene levd fett av offerhistoriene – de har også ført til endret realpolitikk.
Fordi asyljukserne som ble avslørt ofte hadde barn, ble det et enormt ideologisk trykk på ikke bare migrantperspektivet, men i særdeleshet migrantbarnperspektivet, og i 2017 ble alle tilbakekallssaker stilt i bero fram til 2020. Regjeringen ble ganske enkelt instruert av Stortinget til å fremme en lovendring om at tilbakekall måtte skje ved dom, ikke ved vedtak alene. Regjeringen valgte riktignok den gang å styrke behandlingen av tilbakekallssaker i UDI, men det ble innført fri rettshjelp og obligatorisk nemndmøte i Utlendingsnemnda (Une). Og deretter har ballen rullet, for som kjent kan saker treneres i det norske rettssystemet i så mange år at selv den mest grunnløse asylsøker etterhvert kan hevde tilknytning til Norge.
Kunne de vite?
Lovverket er i stadig endring på innvandringsfeltet, og med tiden har det blitt stadig vanskeligere å fatte vedtak om tilbakekall av statsborgerskap, og på UNEs nettsider kan vi lese at «Saksbehandlingstiden i sakene varierer fra cirka ett år til totalt ni år». Helt grunnleggende er det svært mange forbehold å ta hensyn til, og sentralt er den såkalte forholdsmessighetsvurderingen.
Forholdsmessighetsvurderingen i saker som gjelder tilbakekall av statsborgerskap beror på en helhetlig vurdering der personens tilknytning til Norge vektlegges på den ene siden og forholdets alvor på den andre.
Man skulle anta at det er alvorlig uansett dersom man jukser seg til opphold i et land uten å ha krav på beskyttelse, men en endring i lovverket har gjort at det nå skal kunne bevises at asylsøkeren ga feil opplysninger «mot bedre vitende». Det legges til grunn at barn ikke kan lastes for løgner framsatt av foreldre eller besteforeldre, men på samme tid er det også gjeldende for voksne:
«Et vedtak om statsborgerskap kan tilbakekalles dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.»
De uriktige opplysningene må være gitt eller holdt tilbake av den som søker om norsk statsborgerskap og oppholdstillatelse. Søkeren må også ha handlet «mot bedre vitende» som gjør at skyldkravet i disse saken er forsett.
Videre må de uriktige opplysningene eller fortielsene ha hatt vesentlig betydning for vedtaket om å gi norsk statsborgerskap. Spørsmålet som bør stilles i denne sammenheng er hva norske myndigheter ville ha gjort dersom de hadde visst at søkeren ga uriktige opplysninger i forbindelse med søknad om norsk statsborgerskap og ved søknad om den opprinnelige oppholdstillatelsen.
Beviskravet i disse sakene er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dette betyr at det må være mer enn 50% sannsynlig at klageren ga uriktige opplysninger eller fortiet forhold som var vesentlig for behandling av saken. UNE har bevisbyrden i disse sakene, som betyr at UNE har ansvaret for å påvise at dette er tilfelle (min uthev.).
Å bevise slikt er ikke alltid like enkelt. For hva kunne de vite og hva kunne de ikke vite, og hvor viktig er det de eventuelt visste eller ikke visste? Det er i stor grad et tolkningsspørsmål, og UDI eksemplifiserer det:
I disse sakene er typisk utfordringer knyttet til vilkåret «mot bedre vitende». I noen saker er det anført at personen ikke var kjent med at de var jordanske borgere. I andre saker er det anført at personen hadde mistet sitt jordanske statsborgerskap før de kom til Norge og ikke så behovet å opplyse om det tidligere statsborgerskapet.
Og hadde de mistet eller «mistet» papirene sine? Det er sannelig ikke godt å vite med hundre prosent sikkerhet. Men det som vites med sikkerhet er at det finnes tusenvis som ser det opportunt å forsøke å få varig opphold i velferdsstaten Norge.
Flere tusen på et år
For kort tid siden publiserte vi saken Storfamilie på over 60 personer jukset seg til opphold i Norge. Med utgangspunkt i Aftenpostens avsløringer skrev vi om oppsiktsvekkende høye tall for juks i asylsystemet. Og vi skrev videre at det jukset som avdekkes og kan dokumenteres i så stor grad at UDI fatter vedtak om å tilbakekalle statsborgerskap, kun er toppen av isfjellet hva gjelder juks.
Det enorme antallet personer som har fått opphold ved hjelp av falske identiteter synes kanskje som et unntak, men UDI opplyser til Aftenposten at «de har også åtte–ni andre nettverkssaker der utlendinger er hentet til og har fått opphold i Norge gjennom organiserte familienettverk».
Disse større nettverkssakene kommer i tillegg til ordinære saker av mindre omfang, og hver gang du hører mantraet «stakkars papirløse» bør du på samme tid tenke på et tall, nærmere bestemt tallet 1.135. Ett tusen ett hundre og trettifem. Det er et stort tall. Det er antallet tilbakekallingssaker i UDI der det er avslørt at asylsøkerne har gitt villedende opplysninger om egen identitet for å få opphold i Norge. Ett tusen ett hundre og trettifem personer som har fått opphold ved å jukse, gjerne ved å kaste identitetspapirene sine før de krysser grensen og ved å oppgi å være fra et land Norge anerkjenner du har beskyttelsesbehov ved å komme fra. Ett tusen ett hundre og trettifem personer, ikke totalt, men i fjor alene.
Norske myndigheter klarer på ingen måte å avdekke alt jukset, og selv med et årsantall tilbakekallinger av oppholdstillatelser på over tusen, vites det med sikkerhet at ikke alle avsløres. De lever med fulle rettigheter til familiegjenforeninger som alle legitime asylanter.
Det totale tallet for tilbakekallingssaker som Aftenposten hadde innhentet fra UDI var enda høyere:
I 2022 behandlet UDI 2350 tilbakekallingssaker. 1135 av disse gjaldt asyljuks eller uriktige opplysninger, opplyser UDI. Dette er en oppgang fra 2021.
Sikkerhetsrisiko
Det er selvsagt mange årsaker til at Norge har behov for å avklare identiteten til personer som søker asyl, og en av de viktigste årsakene er at jukset ofte knyttes til kriminelle nettverk. Aftenposten intervjuet Kjersti Trøseid, direktør for kontroll i UDI, i forbindelse med de mange tilbakekallssakene.
– Bruk av falske identiteter kan i verste fall være knyttet til kriminalitet og utgjøre en sikkerhetsrisiko for både Norge og andre land. Det muliggjør også utnyttelse av velferdssystemet i Norge, sa Trøseid til avisen.
Men Trøseid kjemper i realiteten mot vindmøller når hun forsøker å løfte samfunns- og sikkerhetsperspektivet i tilbakekallssakene. Man skal ikke lenger enn til UDIs egne nettsider for å vise hvor nær umulig det er å få grunnløse asylsøkere, kriminelle eller ei, ut av landet. Med tallet 1.135 i bakhodet fremdeles, kan enhver tenke seg hvor mange av dem som ender med å bli værende etter å ha lest følgende:
Statistikk
Periode: 15.01.2020 – 20.03.2023
UNE har ferdigbehandlet 161 saker, hvorav 145 klagesaker og 16 omgjøringsanmodninger, som gjaldt tilbakekall av statsborgerskap fra det nye regelverket ble innført og fram til 20.03.2023.
Tallene viser at UNE opprettholdt UDIs vedtak om tilbakekall i 115 saker. 45 saker har blitt omgjort i UNE med det utfallet at personene har fått beholde statsborgerskapet.
I 31 saker der tilbakekall av statsborgerskap har blitt oppretthold vil utlendingene få nye oppholdstillatelser i Norge etter å ha fått tilbakekalt statsborgerskapet. Av de 161 klagesakene UNE har hatt til behandling, hadde 69 også en tilhørende utvisningssak.
Som vi husker fra saken om storfamilien som hadde jukset inn et helt nettverk på over 60 personer, var ingen av disse sakene ferdig behandlet. Så vidt vi forstår er heller ikke de åtte-ni andre store nettverkssakene behandlet ferdig, men man vet altså med sikkerhet at det finnes organiserte kriminelle nettverk som bevisst utnytter barn og kvinner for å sikre seg opphold i Norge. UDI oppgav følgende til Aftenposten:
Dette nettverket er ikke det eneste UDI mener å ha avdekket. De har også åtte–ni andre nettverkssaker der utlendinger er hentet til og har fått opphold i Norge gjennom organiserte familienettverk, mener UDI.
I disse sakene har til sammen 150 personer oppgitt falsk ID og landbakgrunn. Blant annet Somalia, mens man egentlig er fra Djibouti eller Kenya, Afghanistan/Pakistan og Eritrea/Etiopia.
Vi kan konkludere slik vi har gjort før: Det er et system som nærmest skriker om å bli misbrukt, og med fri rettshjelp og ofte medier på slep, verserer saker i så lang tid i det norske rettssystemet at mange til slutt får opphold uansett – fordi de da har vært så lenge i landet at de er «tilknyttet Norge».
Man kan le eller gråte, men en ting kan man vite med sikkerhet: Det koster – og vi betaler.