Demografi

Orban sier nei til å bli tvangspåført migranter

I forrige uke ble EUs innvandringsministre enige om en såkalt asyl- og migrasjonspakt. Pakten innebærer en omfordeling av migranter til EU-land, styrt fra Brussel. Men Ungarns statsminister Viktor Orban avviser det nye systemet. Verken Ungarn eller Orban ønsker ikke-vestlige migranter til sitt land. De har lært av feilen Vest-Europa har gjort, et Vest-Europa som kneler økonomisk og kulturelt, ikke minst grunnet ikke-integrerbar islam.

Det var som forventet: Viktor Orban er krystallklar: Han vil ikke ta imot noen av de antatte 30.000 migrantene (tallet kan bli langt høyere) som EU årlig vil spre utover land som mottar få migranter fra Afrika og det utvidede Midtøsten. Den nye EU-pakten innebærer at de som nekter å bli med på den «obligatoriske solidariteten», som det heter, må betale 22.000 euro per migrant som et land nekter å ta imot. De 30.000 migrantene kan bli til 120.000 om få år, som altså skal tvangsfordeles.

Forferdes over tilstanden i vest

Det er særlig Visegrad-landene, PolenSlovakiaTsjekkia og Ungarn, som vil bli pålagt den «obligatoriske solidariteten», de samme landene som har stått opp mot masseinnvandring og islamisering av landet sitt. Jeg har selv besøkt disse landene flere ganger, og folk der er nærmest unisone i sin forferdelse over utviklingen i Vest-Europa. De ser terroren som stadig rammer Vest-Europa, antakelig sist i Nottingham i går. De ser med like stor forferdelse den islamske tilsløringen av kvinner, og derav massiv kvinneundertrykking. De vil ikke ha det samme innover sin dørterskel. De hegner om sin kultur med dype røtter i kristendommen, røtter som er ytterst levende i motsetning til i Vest-Europa, der islam sidestilles med kristendommen, og der islam vokser voldsomt grunnet barnefødsler og høy innvandring, mens kristendommen svekkes årlig med lavere og lavere oppslutning. I øst er de stolte av sin kultur, de har ingen ønsker om å bli «beriket» med mislykkede 3. verden-kulturer. De vil ikke ha den samme kulturelle revolusjonen som pågår her i vest. Tvert om, de hegner om sitt land som de vil overlevere i enda bedre tilstand til kommende generasjoner – vel vitende at Vest-Europas migrantkaos vil fortsette sin nedgang både kulturelt og økonomisk.

At Orban allerede nå signaliserer kraftig at han ikke vil være med på den nye «solidariske» omfordelingen, er således helt forventet. Ifølge Orban misbruker Brussel sin makt og ønsker å gjøre Ungarn til et innvandrerland med makt. Han mener også at de nye reglene ikke gir landet mange muligheter, og at Ungarn derfor vil måtte punge ut milliarder av kroner de neste årene.

Orban mener at ikke-vestlige migranter til Ungarn er stikk i strid med landets interesser og det ungarske folks vilje. Han peker også på at migranter kommer til Europa etter invitasjon fra vestlige land som oppmuntrer til innvandring, spesielt Tyskland.

«EU vil innføre en obligatorisk fordeling av innvandrere mellom medlemslandene, og hvis den relevante lovgivningsprosessen går gjennom, vil medlemslandene ikke ha noe å si om hvem som skal bo på deres territorier,» sier Bence Rétvári, ungarsk parlamentarisk statssekretær for innenriksdepartementet.

Skrote asylretten

I HRS har vi liten tro på denne asyl- og migrasjonspakten. Det er fordi EU ikke går til roten av problemet. For selv om EU-landene prøver å stenge Europa for asylsøkere, så klarer vi det ikke. Vi vil ikke klare det med denne pakten heller, som vi har påpekt før.

Europa må rett og slett fjerne «retten til å søke asyl», hvilket tilsier at asylinstituttet legges ned prompte. Asylsystemet er et samfunnsødeleggende lotteri. Så må vi kanalisere alle ressurser, tid og krefter på et kraftig oppjustert flyktninginstitutt. For det er en betydelig forskjell på en asylsøker og en kvoteflyktning, og flere hevder da også at «det mest rettferdige» er å ta imot er kvoteflyktninger. Ja, det er det mest rettferdige, men det er ikke rettferdig nok.

Det er betydelig med juks også blant flyktninger, derfor må flyktninginstituttet styrkes og sikre at vi får inn i landet vårt de som er reelle politiske dissidenter fra diktatoriske regimer, dissidenter som vil det nye hjemlandets beste.