Vi skrev i går om hvordan norsk forebygging av radikalisering har utviklet seg de siste tiårene, og fokuserte på en rapport utarbeidet av Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Den 226 sider lange rapporten om det terrorforebyggende arbeidet som gjøres i Norge heter Bekymringsarbeidet. Dilemmaer og muligheter i lokal forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i Norge.
Sannsynligvis er det case-scenariene NKVTS beskriver som i høyest grad er egnet til å beskrive et forebyggingsarbeid på ville veier i norsk kontraterrorvirksomhet. Så kan man på samme tid ha i bakhodet at ingen vet hvorvidt forebyggende tiltak mot ekstremisme er virkningsfulle – det finnes faktisk ikke en eneste forskningsrapport som kan skilte med å bevise noen effekt. PST mener dog at de har erfaringer med å kunne få unge ut av høyreekstremisme på 90-tallet. I FHIs rapport heter det:
PST mener at tiltaket «bekymringssamtale» medvirket til at flere ungdommer brøt med høyreekstreme miljøer på første halvdel av 2000-tallet. Bekymringssamtaler innebærer at ungdom, gjerne med foreldre, som har begått straffbare handlinger eller som politiet mistenker å ha gjort det, blir invitert til samtale. Det knytter seg mer usikkerhet til om tiltaket har samme virkning ovenfor islamistisk ekstremisme. En utfordring er at samtalen, på samme måte som «stop and search», kan være belastende og virke stigmatiserende, og dermed stemple ungdommene som avvikere.
Politiets viktigste verktøy
NKVTS har viet et underkapittel i sin rapport til «Kritikk og skepsis mot bekymringssamtalen», og der framkommer radikaliseringskontaktenes egne erfaringer med dette avgjørende verktøyet fra politiets verktøykasse.
Selv om alle radikaliseringskontaktene vi snakket med som nevnt brukte bekymringssamtalen som verktøy, møtte vi også på en del skepsis og kritikk mot metoden. I noen grad rettet kritikken seg mot innholdet i standardiseringen ovenfra, det vil si PODs føringer og retningslinjer. I ett av distriktene hadde man utviklet en helt ny mal for samtale, som de kalte «oppklaringssamtale». I denne malen hadde de bygd på bekymringssamtalen og avklaringssamtalen, men også inkludert elementer fra såkalt motiverende intervju og fra forhandlerteknikk. Hensikten med denne videreutviklingen var delvis å gjøre selve samtalen bedre egnet til å produsere de ønskede effektene. Men man ønsket også å systematisere og kvalitetssikre forberedelsene, det vil si hvilke vurderinger, tiltak og oppgaver som burde være gjort før man i det hele tatt kaller noen inn til en samtale.
Det er jo forståelig at man som polititjenestemann ønsker å ha et bevisst forhold til hva i all verden det er man foretar seg når man skal invitere folk til samtale, og på samme tid er det noe rart med at det «viktigste verktøyet», altså bekymringssamtalen, er fullstendig opp til den til enhver tid utpekte bekymringspersonen å avgjøre hvorvidt skal finne sted eller ei. For samtalen er jo frivillig – den krever samtykke.
Flere radikaliseringskontakter NKVTS har intervjuet var kritiske til at samtale som metode og verktøy hadde fått en så sentral plass i politiets bekymringsarbeid.
Noen pekte på at man kanskje hadde en overdreven forventning til samtalenes effektivitet som etterretningsverktøy, det vil si at de kunne bidra til «å avklare bekymringer» i den grad det blir lagt opp til for eksempel i Politidirektoratets enhetlige arbeidsmetode.
Det er ganske åpenbart at det er riktig å påpeke at dialog i seg selv stort sett er best egnet til å føres med folk som snakker sant, for eksempel. Men troen på dialog og tillit kommer fra aller øverste hold, regjeringen, så metoden må brukes enten den fungerer eller ei.
[Jeg har] på en måte ikke så stor tro på at vi klarer å oppdage så mye i en samtale. Jeg har ikke så stor tro på at vi… Altså, i en del tilfeller så påvirker vi heller ikke noe særlig. Altså, sånn «alt er frivillig»… Alt er konsekvensfritt på en måte. Jeg kan ikke tvinge noen til noe. Men samtidig så tror jeg det på en måte er et signal også til mange om at vi følger med liksom.
Joda, «et signal om at vi følger med liksom» er kanskje ønskelig, men det framstår på samme tid rimelig marginalt i møte med potensielle ekstremister. Den samme bekymringsarbeideren (ja, det er betegnelsen som brukes gjennomgående i rapporten) påpeker også at det er begrenset i hvilken grad frivillig og egentlig uforpliktende samtale hadde potensial til å påvirke individuell utvikling.
– Det vi har
Mens politiet har voldsmonopol i det moderne norske demokratiet, har de i større grad dialogmonopol, med sterkt politisk trykk på inkludering, tillitsbygging og varme møter mellom medmennesker når ordensmakt møter potensielle ekstremister. En annen radikaliseringskontakt siteres på følgende i rapporten:
– Det blir litt sånn… at man spøkte med det norske politiet før i forhold til utlandet. Om at når noen er på rømmen så sier utlandet «stopp, eller så skyter jeg», mens i Norge var det «stopp, eller så roper jeg stopp en gang til». [ler] Og jeg har litt den følelsen av at det vi holder på med nå det er sånn «vi roper stopp en gang til og stopp en gang til». Så ja, så «hvis ikke du kommer nå, så kommer jeg til å ringe deg, og så kommer jeg til å invitere deg til ny samtale.» Det er liksom det vi har da. (min uthev.)
NKVTS’ tolkning av utsagnet er ganske enkelt betalelig:
Slik vi tolker kritikken fra denne bekymringsarbeideren, så ligger det til grunn en skepsis mot ideen om at tillit og dialog (alltid) har potensial for endring i dette feltet.
Man ser levende for seg de teoretiske voldsforståerne fra kunnskapssenteret idet de grøssende erfarer at ikke alle har tro på tillit og dialog; » – Hmm, hva skal vi skrive? Jo, vi kaller det skepsis.»
Men det er jo ikke skepsis, det er erfaring fra praksisfeltet han beskriver, og enhver som har jobbet i noe form for praksisfelt knyttet til utagerende mennesker, enten det er i sosialt arbeid eller politiarbeid, vet at «hvis ikke du kommer nå, så kommer jeg til å ringe deg» er en trussel eller et løfte som ikke akkurat maner fram tanker om respekt og underkastelse for overmakten. Det maner i beste fall fram latter hos den som ikke har tenkt å prate i det hele tatt, i verste fall uthuler slike uttalelser enhver form for autoritet hos politiet.
Det radikaliseringskontakten påpeker er viktig informasjon, fordi det forteller om en ressursbruk som ikke står i forhold til måloppnåelse; å forebygge radikalisering. I realitetenes, ikke teorienes, verden er det slik at dialog og bekymringer har langt mindre effekt enn hva politikere og skrivebordsfolket ser ut til å tro.
Tillitsmangelen
«Et eksempel som ble trukket fram i denne sammenhengen var sentrale medlemmer i høyreekstreme grupperinger, som hadde mistenksomhet, og kanskje til og med hat, mot politiet som del av ideologien», skriver NKVTS, men det er selvfølgelig lang vei fra mistenksomhet til null respekt.
I NKVTS’ språk kan man dog ikke finne ordet «respekt», der heter det «fravær av tillit». «Noen ganger var altså vilkårene for å oppnå tillit ikke til stede. Det kunne ha politiske årsaker, som nevnt ovenfor. I andre tilfeller ble en kulturell dimensjon ved disse vilkårene trukket fram, som hos denne bekymringsarbeideren», skriver kunnskapssenteret, før de gjengir nok en uttalelse, fra nok en radikaliseringskontakt.
– Det som man ser litt på nå er hvorvidt den formen passer best for etniske nordmenn. At kanskje ikke man har like gode resultater i forhold til minoriteter. Fordi… Det kan være mange grunner til det. Minoriteter er jo på en måte ikke så vant til den måten å jobbe på. At politiet på en måte er i hjelpesporet og på tilbudssida da, det er ikke alle som helt skjønner det. De har en helt annen oppfatning av politiet. (min uthev.)
Deretter går NKVTS inn i en lengre utgreiing om hvordan det kan ha seg at innvandrere har en annen oppfatning av politiet enn etniske nordmenn. Og raskt forstår man at dette er sammensatt. Sammensatt av ulike forklaringer der det norske samfunnet har skylda, vel å merke.
For å kunne forstå – eller kanskje heller tro på – at en kan ha egeninteresse av å samarbeide med politiet, må man også ha forståelse og aksept for – og tillit til – at politiet også har en omsorgsagenda og rår over sosiale virkemidler og ressurser, som individet kan ha behov for og interesse av.
Bekymringsarbeid, slik det har blitt utviklet av norsk politi med røtter i arbeidet mot etnisk norske høyreekstremister, kan dermed ha svært krevende vilkår i møtet med individer og familier som mangler tillit til politiet som «hjelpearbeidere». Som nevnt forklarer våre informanter dette med at etniske minoriteter mangler kunnskap om norsk politi. Men bakgrunnen kan jo også være at de har en annen erfaring med politiet enn majoritetsbefolkningen.
Finstad (2018) påpeker at det faktum at minoriteter har mindre tillit til politiet enn majoriteter også handler om hvordan etnisitet spiller inn på politiets tankegang og praksiser. Finstads sentrale eksempel er «stopp og sjekk ved mistanke», altså politikontroller i det offentlige rom, som visse etnisiteter utsettes for i langt større grad enn andre. Fra politiets perspektiv kan det finnes gode grunner til dette, som handler om at politiet «gjør jobben sin». For minoritetene som utsettes, derimot, opplever «stopp og sjekk» som en form for overkontroll som bidrar til å svekke deres tillit til politiet.
Igjen blir altså erfaringer fra praktisk arbeid tillagt en form for dårskap når akademia skal forstå problemet. Nå «gjøre jobben sin» settes sågar i hermetegn, som om det ikke i realiteten er en jobb. Informanten tar sikkert feil, det er nok snarere slik at innvandrere opplever å bli stigmatisert av politiet, og da må man ha forståelse for at de har manglende tillit, synes å være den forståsegpåerske gjennomgangstonen.
Men forståsegpåelsen er kanskje nødvendig, for skreller man den vekk, står man samtidig igjen med en ganske ekkel erkjennelse: Politiet har ingen effektive verktøy som kan forebygge utviklingen av islamsk ekstremisme.