– Så gleder jeg meg til å lære etterretningsfaget og jobbe for samfunnet på en annen måte enn gjennom journalistikken. Samtidig blir det forferdelig trist å forlate en virksomhet jeg har vært med på å bygge opp helt fra grunnen av. Og det blir rart å forlate en bransje som har vært mer eller mindre hele livet mitt siden jeg i 1990, som 15-åring, solgte mitt første nyhetsbilde til Akershus Amtstidende, sa Egeberg til Journalisten torsdag.
Vi betviler ikke at han gleder seg til å bli etterretningsagent og «jobbe for samfunnet på en annen måte», på samme tid som han anser seg høyst kvalifisert til å skille mellom fiksjon og virkelighet og ikke minst luke ut farefulle elementer. Det siste har blitt Faktisk.nos varemerke, der faktasjekk-organet, eid og finansiert av VG, Dagbladet, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia – i tillegg til å få 5 millioner over statsbudsjettet, har makt til å fjerne «trusselen» fra andre medieaktører i kraft av sitt samarbeid med Facebook.
Faktisk.no omtaler seg som «Norges eneste uavhengige og ideelle faktasjekkorganisasjon», men så inderlig uavhengige og ideelle er de faktisk ikke.
Sensurorganet Faktisk
Faktisk.no står helt fritt til å velge hvilke påstander de ettergår. Og de ettergår eksempelvis rights.no svært ofte, rett og slett fordi de har makt til å kunne nettopp det. Resultatet for vår del er at vi er «felt» i en rekke saker, ofte helt absurde sådanne, der Faktisk.no framstår som et direkte meningspoliti snarere enn faktasjekker, og vi har dermed fått redusert vår synlighet i sosiale medier med om lag 90 prosent. Samtidig «truer» Facebook oss jevnlig, særlig Hege Storhaug, med at vi står i fare for å miste kontoene våre helt.
Norske mediebedrifter har dermed gjennom etableringen av Faktisk.no og samarbeidet med Facebook etablert et effektivt sensurorgan som primært rammer de alternative, herunder rights.no. Dette er et demokratisk problem, og vi er ikke alene om å påpeke det. Det er Egeberg som har utviklet Faktisk.no på vegne av hovedstrømsmediene som sitter som eiere, og utviklingen har handlet om det Egebergs nye jobb også skal omhandle; kontroll. Allerede etter oppstarten påpekte Erik Stephansen i Nettavisen at Egebergs vurderinger ikke tålte å bli belyst.
Jeg mener at Faktisk.no er på ville veier.
De ble opprettet for å motarbeide «fake news» i kjølvannet av Trump og Brexit, og for å sikre tiltroen til norske medier. Men de har kjempet i motvind, og har blitt beskyldt for å drive med småting – og med tolkninger i stedet for fakta.
Det viktigste er likevel metodene. Vi lever i en tid som krever åpenhet, og her burde vi i mediene – som krever åpenhet av andre – stå i første rekke.
Både mediene og publikum må være trygge på at metodene er redelige, og at de er transparente og mulige å etterprøve. Det er mitt håp og ønske at eierne til Faktisk.no tar dette på alvor, og forklarer hva det innebærer for nåværende ledelse og de ansatte i organisasjonen.
Professor Einar Lie lot seg heller ikke imponere da Faktisk.no rullet i gang, og skrev i Aftenposten at det var «dobbelt ironisk at de nye faktasjekkerne er så lite klare på hva som er fakta og hva som er synspunkter, at de kompetansemessig ikke er på høyden med saker de skal sjekke, og at de ser ut til å ha minst like store problemer som alle andre med å ta seg inn når relevant kritikk presenteres».
Lie skrev også i en senere artikkel følgende:
Her hjemme springer kritikken ut fra konklusjonene i noen faktasjekker, og på det faktum at FrP, Document.no, Human Right Services (HRS) og tilknyttede personer sjekkes langt oftere enn sammenlignbare partier og grupper med venstreliberale synspunkter, særlig på innvandring og integrering.
Hvorfor er det slik? Én mulighet er naturligvis at de ansatte i Faktisk.no har omtrent samme politiske sympatier som en norsk gjennomsnittsjournalist, og at dette preger saker og utvalg.
Men det er også slik at innvandringskritikere gjerne anklager liberalerne for å fortie integreringsproblemer og ikke snakke åpent om utfordringer innvandring skaper. Har de rett, er det færre sterke påstander å faktasjekke fra disse enn fra dem som gjør en dyd av å kalle en spade for en spade.
Kritikken har gjennom årene kommet fra mange hold, der den mest underholdende jeg har lest er ført i pennen av Documents Christian Skaug. Faktisk.nos faktasjekker hadde satt seg fore å faktasjekke fremtidens klima (sic), og Skaugs gjengitte e-postutveksling med henne fortjener mange lesere.
Så er det altså sånn at du ad journalistisk vei mener å kunne fastslå hva som er rett og galt på et fagområde som nobelprisvinnere strides om, og nærmest påberoper deg kunnskap om fremtiden. Hvem er du som vil oppkaste deg til dommer i den saken? Jeg vet ikke, men jeg finner ingen vitenskapelige publikasjoner av deg ved hjelp av Google Scholar, Bibsys eller andre databaser som registrerer slikt.
Dermed har du formodentlig brukt den sedvanlige faktisk.no-metoden, som er å kontakte noen helt bestemte personer som gis status som autoriteter i saken, og gjengi det de forteller, uten noen egentlig evne til å forholde seg vitenskapskritisk til det de sier.
Det du holder på med, er kort og godt ikke av noen interesse for oss rent intellektuelt. Men så er det dessverre sånn at organisasjonen du arbeider for, er en del av et større apparat som forsøker å ta kontroll over den offentlige samtalen, hvilket er et demokratisk problem, nærmest et samfunnsonde. Det du driver med, er altså politisk relevant. Faktisk.no er da også i praksis en politisk aktør som seiler under falskt flagg.
Det gjør også organisasjonens virke til et moralsk tema. Så kanskje du burde reflektere over om dette er noe du innerst inne vil være en del av.
Spørsmålet som bør stilles når lederen for dette politiske sensurorganet forflytter seg til sikkerhetstjenesten, er i hvilken grad PST også er en politisk aktør. Vi har belyst utviklingen i PST i en rekke saker, og kan med rimelig stor grad av sikkerhet si at fokuset på «den høyreekstreme faren» og «hatet» vil tilta når Egeberg skal utvikle et fagfelt i PST rundt åpne kilder.
Udemokratisk
PST har allerede et problem med å definere trusler, der sikkerhetstjenesten konsekvent tillegger ikke-voldelige, demokratiske aktører en rolle i radikaliseringsprosesser, og dermed sauser sammen demokratiske og ikkedemokratiske politiske aktører. Med den nye masseovervåkningsloven i hånd skal Egeberg lede et arbeid i et felt der han selv har åpenbare politiske sympatier på venstresiden, og det er et direkte signal om hvilken retning PST skal ha framover. Det vil si; retningen er allerede staket ut, det kan man se tydelig i de siste årenes ugraderte trusselvurderingene sikkerhetstjenesten har publisert. Men vi kan forutse at det skal bli mer – og at overvåkning av allmennhetens uttrykte meninger på sosiale medier skal intensiveres – og veies under ledelse av en «faktsasjekker» som er vant til å peke retning. Retningen er å peke på «hatet» på høyresiden, og bagatellisere islamsk innvandret hat.
PST advarer i årets trusselvurdering mot autoritær og udemokratisk praksis, men ikke mot de autoritære og udemokratiske praksisene som hindrer fri informasjonsflyt eller de som utgjør en reell, overhengende terrortrussel. Dermed er den vektet på en måte som får den til å framstå mer som et politisk dokument enn et reelt verktøy for å vurdere trusselbildet.
Vi registrerer at PST selv poengterer at trusselvurderingen er en «ugradert redegjørelse for det sammensatte trusselbildet som det norske samfunnet står overfor dette året». Men graderingen kan ikke være så unyansert at den jevne leser ikke forstår hvilken terrortrussel som er størst, en «inkluderende» trusselvurdering der alt er like farlig, være seg demokratiske, upopulære meninger eller reell erfaring med å utøve terror.
Når sikkerhetstjenesten for andre gang på relativt kort tid rekrutterer ressurspersoner fra media, er det et signal om en sikkerhetstjeneste i stadig endring, men også et signal om at PST staker ut en tydelig politisk retning, der Egeberg blir en sentral aktør i utviklingen og implementeringen av den nye politiregisterloven, basert på proposisjon med navnet «Endringer i politiloven og politiregisterloven (PSTs etterretningsoppdrag og bruk av åpent tilgjengelig informasjon)». PST har fått lovfestet at de har en oppgave som «innenlands etterretningstjeneste» og dette oppdraget skal tydeliggjøres. Det er banket igjennom av Stortingets flertall, og det heter:
PST skal utarbeide analyser og etterretningsvurderinger om forhold i Norge som kan true Norges suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser.
At PST skal få lovfestet rollen som en nasjonal etterretningstjeneste, skal således skille den fra Etterretningstjenesten (E-tjenesten, som har utenlandsetterretningstjeneste). Men PSTs nedslagsfelt er likevel omfattende, for det er ikke helt åpenbart hva som for eksempel kan true «demokratisk styreform» eller «andre nasjonale sikkerhetsinteresser». Tydeligere blir det kanskje når Egeberg går i gang, men med faktasjekker-sjefens merittliste kan vi ganske enkelt forutse at det som kommer neppe blir av det nøytrale slaget. At Egeberg skal ha en hovedrolle i vurderinger av hvem som skal utpekes som fremtidige trusselaktører, kan og bør få noen og enhver av oss til å grøsse.