Det er noe pussig ved selve navnet på kommisjonen; Sannhet- og forsoningskommisjonen leder tankene hen til at det finnes en objektiv sannhet man skal enes om, og deretter jobbe for forsoning. Men tidligere tiders praksis hadde som regel en eller flere årsaker som ikke nødvendigvis handlet om undertrykkelse og maktbruk, men snarere handlet om å innføre en praksis som med datidens briller ble ansett ansvarlig. Å tro at man kan finne den eneste Sannheten ved å lete bakover i tiden er for all del intet nytt, enhver tid i historien bærer preg av at man tror å endelig ha funnet korrekt tilnærming til det enhver tids gjeldende problem, enten det er sosialpolitikk, skolepolitikk, innvandringspolitikk eller annet, men det er naivt og rett ut sagt fordummende å sette merkelappen «Sannhet» på en kommisjon. VG oppsummerer i dag hva mandat og konklusjon av sannhetsarbeidet har munnet ut i:
Sannhet- og forsoningskommisjonen har sett på fornorskningspolitikken som har vært ført overfor samer, kvener og skogfinner, som hadde som mål å få minoritetene til å miste sine språk og kulturelle særtrekk.
– Denne mørke delen av Norges historie kaster sine skygger inn i vår egen tid og har konsekvenser for samer, kvener og skogfinner i dag, uttaler leder av kommisjonen, Dagfinn Høybråten.
Torsdag overleverer han rapporten til Stortinget.
– Utgangspunktet er alvorlig: Dette handler om vedtak gjort av Stortinget, med midler bevilget av Stortinget og virkemidler forvaltet av offentlige embets- og tjenestemenn med det mål å fornorske egne minoriteter, sier Høybråten.
Joda, det høres unektelig ensidig fælt ut. Men samtidig er det ikke en pågående politikk, det er en politikk man må langt tilbake for å spore opp. Rasende trusler med krav om oppreisning er et tegn i tiden, og tilsvarende er den kulturelle selvpiskingen der slikt urimelig hyl møtes med unnskyldninger, beklagelser og løfter om å aldri mer krenke eller såre. Kommisjonens arbeid minner således om et tilsvarende arbeid på andre siden av dammen; arbeidet med å opprette en sannhets- og oppreisningskommisjon for etterkommere av slavene. Vi har omtalt det før, og gjengir fra saken Det blir aldri godt nok:
Oppreisning
I 2021 kom det et lovforslag i USA om å opprette en egen kommisjon som skal vurdere hvorvidt staten bør stå ansvarlig for å iverksette en form for erstatning for slaveriet. Forslaget kom i etterkant av BLM-bevegelsen og det påfølgende fokuset på kritisk raseteori.
Svarte mennesker i USA har blitt tvunget til å kjempe mot strukturell diskriminering – de opplever den høyeste graden av fattigdom, arbeidsledighet, lave lønninger, helseforskjeller, fengslinger og så mye mer, skrev Black Lives Matter på hjemmesidene sine, og framsatte krav om «reparations» (oppreisning).
Lionel Shriver, kommentator i The Spectator, skrev en svært god artikkel der hun stilte spørsmål ved hvordan slik oppreisning, altså kravet om oppreisning til nye generasjoner av sorte amerikanere etter USAs slavetid, skulle gjennomføres og hvilken effekt de i såfall ville ha. Hun påpekte mange av de problematiske sidene ved å gi etter for et slikt krav.
For det første, hvem vil kvalifisere for oppreisning? Ville mottakere av skattefinansierte skyldpenger måtte bevise en avstamning som kan spores tilbake til menneskelig løsøre? Arkivopptegnelser over Amerikas slavebefolkning er håpløst ufullstendig; å insistere på et avgjørende slektstre fra Ancestry.com ville ikke være rettferdig. Eller ville bestemmelsen bli gjort basert på hudfarge, der du kan glemme å få utbetalt noe som helst dersom du er blekere enn en viss nyanse? Ganske frastøtende, mente Shriver.
At det er avskyelig har Shriver visselig rett i, det er jo direkte rasistisk, men oppreisning er av flere grunner ikke gjennomførbare. «Fordi erstatning ville bli finansiert av skattebetalere i dag som aldri praktiserte eller støttet slaveri, ville slike betalinger implisitt støtte begrepet arvesynd. (Hva med arvelig dyd, da? En skatterabatt hvis dine forfedre kjempet for avskaffelse eller kjempet for Unionen i borgerkrigen)» skrev Shriver videre.
Poenget er at mennesker i dag ikke støtter slaveri, de ønsker det på ingen måte, ei heller ønsker de segregerte samfunn. Historien er jo full av hendelser der folk har blitt undertrykt på det groveste, men dagens mennesker kan ikke holdes ansvarlige for handlinger begått av forfedre – handlinger som er gjort med fortidens kunnskap og holdninger som bakteppe.
Og hva hvis etterkommere av slavene faktisk kunne lokaliseres og gis erstatning, hva skulle skje i etterkant? Skulle det da for alltid bli satt en strek over de resultatforskjellene som fortsatt ville finnes? Det er ingen grunn til å anta at det ville være godt nok, at BLM og deres støttespillere ville slå seg til ro med at nå var alt over og alle er likestilt.
Det synes som om evnen til å ta et skritt tilbake, få oversikt og finne rimelige løsninger er nær umulig i den moderne mentaliteten, og når selv Stortingspresident Masud Gharahkhani sier at Sannhetskommisjonens rapport er en «bekreftelse på hvordan Norge har sviktet minoriteter og urfolk» er det verdt å se på hva rapporten i realiteten konkluderer med.
Samisk identitetspolitikk
Aslak Syse ved UiO var selv medlem av kommisjonen, og til VG kritiserer han rapportens vinkling.
Han mener rapporten fremstiller den samiske historien som en «ensidig offerrolle», og retter flere kritiske punkter om hvordan fornorskningen av samer omtales.
Han mener blant annet at unge menneskers «naturlige valg», og konsekvensene for blant annet utmarksnæringer, blir underkommunisert.
– Utkastet til rapport som forelå på de siste møtene i kommisjonen, før sluttredigering og trykking, viser etter mitt syn at «den store fortellingen» i rapporten er en offerhistorie, i det alt vesentlige om samiskrelaterte forhold, skriver han i sin uttalelse.
Umiddelbart kom jeg til å tenke på det enorme rabalderet Samerådet satte igang for tre år siden. Jeg jobbet dengang i Document og fulgte debatten om Sametingets krav om å fjerne logoen på joikakake-emballasjen. Jeg skrev en lang sak om samisk identitetspolitikk, og noen avsnitt er definitivt verdt å gjengi når vi presenteres for en rapport der nordmenn bekreftes å ha vært så grusomme mot samene at det er behov for både oppreisning og forsoning grunnet den rapport-fastslåtte Sannheten. Under deloverskriften «Potent minoritetsstatus» skrev jeg som følger:
Samenes problem er at de er for Nord-Norge det somalierne er for Oslo. De er en minoritet som påberoper seg å være ofre for hets og rasisme, og på den måten stiller seg uangripelige for kritikk av intern kulturell praksis som strider med majoritetens lover og normer. Det er høyst problematisk at særgrupper skal kunne unndra seg kritikk ved å feilaktig påberope seg liberale rettigheter.
Når samene hevder Joikakake-kampen er en videreføring av samisk rettighetskamp, er det ikke annet enn å snu opp ned på historien og gjøre offerposisjonen til et maktmiddel for å hindre både samtale og debatt. Ved å påpeke det bagatellmessige ved Joikakake-boksene, og det absurde i å anklage en femti år gammel merkevares forsvarere som rasister, har Samerådet langt på vei lykkes i å tvinge kritikerne til underkastelse. Nordlys endret teksten i sin lederkommentar. Å underkaste seg antiliberale ideer for å unngå rasismestempelet er forståelig, men totalt feilslått.
I enhver debatt der sinne, anklager og misunnelse utgjør forsiden, kan man forvente å finne fryktkultur på baksiden. Når alt tas bokstavelig, og man hengir seg til fortellingene som serveres og følger påstander slavisk for å unngå straff, er man deltaker i fryktkulturen. Dette må aldri misforstås som deltakelse i kritisk samtale – ganske enkelt fordi det er det motsatte. Den krenkede parten har alltid som mål å framtvinge kritikernes taushet. Den oppnås ved identitetspolitikk: «Du kan ikke forstå hvordan det er å være meg, for du er ikke som meg.»
Når både Sannhetskommisjonens leder Høybråten og stortingspresident Gharahkhani i dag er alvorstunge og mener fornorskningen av samer, kvener og skogfinner kaster skygger inn i moderne tid, er det et speilbilde av vår tid, der de beskrevne opplevelsene til samene bygger på nettopp dette.
– Spesielt barn har blitt rammet ved at skolen ble et sentralt virkemiddel i fornorskningen. Vi har fått inn over 760 personlige historier. Et av de hyppigste temaene er skolegang. Tidsvitner forteller at de ble slått og satt i skammekroken for å snakke sitt eget språk eller fordi de ikke kunne svare på norsk. Mange fikk ikke utbytte av skolegangen og ble påvirket resten av livet, skriver Høybråten i en kronikk i VG.
I denne settingen er det åpenbart ikke enkelt å komme med argumentet om at alle ulydige barn på samme tid fikk en lusing og skammekrok, enten de var norske eller samiske, og at det i tidens ånd var en tanke om at det var bedre for de samiske barna å bli integrert i det norske fellesskapet. Hvem fra den norske majoritetsbefolkningen vil vel utsette seg for å påpeke noe slikt når det finnes 760 personlige historier fra minoritetsbefolkningen som fastslår at samene hadde det verst?
– Gjør hva faen du vil
Når Aslak Syse mener blant annet at unge menneskers «naturlige valg», og konsekvensene for blant annet utmarksnæringer, blir underkommunisert i rapporten, kan man på samme tid forstå hans uttalelse når VG ber ham kommentere dette synet.
– Det er så lett å tråkke feil, så det vil jeg ikke, sier han.
– Vi kommer til å omtale uttalelsen, og vil gjerne ha en kommentar?
– Gjør hva faen du vil. Jeg står for uttalelsen jeg har skrevet, sier Syse til VG.
Det er rimelig å anta at Syse er inneforstått med at mediene stort sett gjør «hva faen de vil», og det de oftest vil er å dilte i identitetssporet. Såre minoritetsfølelser er en evig kilde til personfokuserte offerhistorier som passer som fot i hose med journalistenes egen politiske overbevisning og agenda. Og det er her joikakakene igjen kommer inn, for da jeg skrev om den idiotiske påstanden fra Sametinget om at logoen på emballasjen ikke hadde noe som helst med rasisme og undertrykking å gjøre, fant jeg også fram relevant statistikk om samenes egne kulturelle problemer.
Sammenlikningen mellom samer og somaliere handler om kulturelt avvik fra majoritetsbefolkningen. Men der den kulturelle praksisen i minoritetsmiljøene gir selvpåførte destruktive følger, gir offeridentiteten muligheten til å sammenblande reaksjonære krefter med de liberalere som prøver å kjempe for alle menneskers rettigheter som individer. Fordi de troner høyt i offerhierarkiet, kan de tillegge en hver kritiker rasistiske motiver.
Det kulturelle avviket handler i stor grad om vold og ydmykelser. Ikke fra majoritetsmiljøet, slik det kan se ut for den som følger mediebildet, men intern vold. Vold mot barn, vold mot kvinner, og en kultur preget av frykt.
For det er synd på både samer og somaliere. Det er helt riktig at de oftere enn andre opplever seg krenket. Men krenkelsene de utsettes for kan spores tilbake til egne dysfunksjonelle kulturer. Det er direkte korrelasjon mellom oppvekst med vold og ydmykelser, og høy grad av krenkbarhet i voksenlivet. Det er årsakssammenhengen som stilles på hode i en moderne forståelse av at majoritetsbefolkningens partriarkat er skyld i alt det vonde i minoritetskulturene.
Voldskulturer
Et feilaktig rasisme- og undertrykkelsesfokus gjør intern opprydning i voldskulturer vanskelig. I offerrollen har ingen selv skyld, den krenkedes reaksjon er imperativ og utsetter den som lytter for et press til enighet. Det særegne ved krenkede er at de alltid er urettferdig behandlet og selv uskyldige. Dette er ikke bare slukt med mark og dupp, men med krok, søkke og snøre av norske, «snille» politikere og ideologiske aktivister. Det de glemmer i fillesaker som Joikasaken, er at liksom-rasismen fjerner fokus fra reelle problemstillinger, og dermed bidrar til at offentlig hjelpeapparat svikter voldsutsatte.
Undersøkelsen fra 2015, forskningsrapporten «Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study» fra 2015, viser nettopp dette. Til tross for et massivt volds- og overgrepsproblem innad i det samiske miljøet, evner ikke hjelpeapparatet å fungere. Tysfjordsaken er bare ett eksempel.
Forskningsrapport fra NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) i 2017 om vold i samiske miljøer og møte med hjelpeapparatet: «Om du tør å spørre, tør folk å svare»: Hjelpeapparatets og politiets erfaringer med vold i nære relasjoner i samiske samfunn gir det samme bildet. Det samiske samfunnet er gjennomsyret av vold, i særdeleshet seksualisert vold og vold mot barn og kvinner.
Rapport fra NIM (Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter): «Temarapport 2018 – Vold og overgrep i samiske samfunn» påpeker også hvordan samer ikke har tilsvarende menneskerettigheter som øvrig befolkning. Igjen ikke på grunn av noe patriarkalsk majoritetssamfunn, men intern ukultur.
Det er et speilbilde av somaliere i Oslo. Voldsutsatte kvinner og barn i en fryktkultur som er hemmende for utvikling. De utgjør den gruppen som i aller minst grad er sysselsatt. De arbeider minst av alle innvandrere, også etter lang botid. Likevel er det mer bekymringsfullt at barn med somalisk bakgrunn opplever så stor grad av sosial kontroll og så lite støtte hjemme at de ikke er i stand til å fullføre utdanning, selv om de er født her.
Norskfødte med innvandrerforeldre som har bakgrunn fra Somalia, fullfører i minst grad videregående opplæring. Bare 35% av gutter med somalisk bakgrunn fullfører videregående skole. De utsettes sågar for tortur i foreldrenes regi.
I den norske undersøkelsen Tåler noen barn mer juling? påpekes det at samfunnet
«…svikter minoritetsbarna ved å ha en høyere terskel for å gripe inn. Eksempelvis har sosialantropolog Unni Wikan angrepet barnevernet for å la være å beskytte minoritetsjenter mot overgrep fra foreldre og slekt (Wikan 2001), og Astrid Schlytters systematiske forskning på svensk barnevern konkluderer med at man går for langt i å samarbeide med foreldrene på bekostning av barnets rettigheter (Schlytter 2004)»
Forsoningsplanen
Nå skal selvsagt «reparasjonene» og «forsoningen» på plass, det er en del av vår tidsånd, hvor meningsløst det enn er. At mange samer selv har ønsket å bli som nordmenn flest er ikke et argument som kan løftes uten å få beskjed om å stille seg i skammekroken, og det som skal skje nå er allerede skissert grundig i rapporten, her i VGs gjengivelse:
Kommisjonen kommer med flere konkrete tiltak de mener vil bidra til videre forsoning.
- Å opprette et nasjonalt kompetansesenter om fornorskningspolitikk og urett, med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid.
- en nasjonal satsing på språkopplæring i kvensk og samisk språk.
- Styrke undervisning om samer, kvener og skogfinner i undervisningen i både grunnskole, videregående og i høyere utdanning.
Jeg kan dessverre ikke la være å humre over de religiøse undertonene i forsoningsbegrepet, for ordet «forsoning» er sentralt i kristendommen. Kanskje må vi legge en del av skylden for identitetspolitikken på vår egen kristne kulturarvs møte med nåtidens tro på individet. Definisjonen av ordet er som følger:
Forsoning er i kristendommen det å gjenopprette eit brote og øydelagt samfunn mellom guddommen og mennesket. Det er grunnleggjande for forsoningstanken at mennesket er medvite om si personlege skuld overfor guddommen.
I et land der guddommen er borte, inntar de særrettighetskrevende individene guddommens plass, men følelsen av personlig skyld forblir intakt blant de troende. Jeg lar meg friste til å avslutte artikkelen på akkurat samme måte som jeg gjorde da jeg skrev om samisk identitetpolitikk for tre år siden, med Nils-Fredrik Nielsen, Tristesse nr. 32:
– Det er et gledelig faktum at menneskenaturen ikke regnes som en del av vår kultur.