Minnemarkeringen av 22. juli satte rammen for det forestående toppmøtet, der 31 utenriksministre, 250 delegater og 300 pressefolk er ventet til Oslo, og temaet Støre ville belyse var viktigheten av internasjonalt samarbeid om sikkerhetspolitikk og terrorbekjempelse. Talen er verdt å gjengi i sin helhet. Den ble holdt på engelsk, men gjengis her i NRKs norske oversettelse.
Fra en flokk
Støre åpnet talen med en gjengivelse av hva som skjedde da terroren rammet Norge for tolv år siden.
– 22. juli parkerte en mann en bil med eksplosiver her i nærheten og gikk sin vei. Han kjørte en annen bil til Utøya, 40 minutter unna. Bomben eksploderte, drepte åtte og skadet flere titall og ødela bygningene. På øya gikk han rundt og skjøt 69 av deltakerne på AUFs sommerleir, hovedsakelig barn. Mens mange hundre prøvde å gjemme seg, løp eller svømte for livet.
– Jeg hadde besøkt dem dagen før. Vi hadde diskutert internasjonal politikk og spilt fotball. En dag med sol og glede. Neste dag senket mørket seg.
– Angrepet var overlagt og nøye planlagt. Den høyreekstreme terroristen gjennomførte det alene. Men han kom ikke fram til disse tankene alene. Han var inspirert av ideer han fant på internett og andre kilder. En ensom ulv, men medlem av en flokk (min uthev.)
Skjermdump fra NRKs direktesending.
Hvem flokken var, sa statsministeren ingenting om. «Ideer på internett og andre kilder» var eneste referanse. Det er for all del ikke første gang Støre gjør dette grepet, men det er farlig og misvisende. Ideer og kryssende tanker kan ikke sies å være terrordrivende i seg selv. Påstanden er gjenkjennbar fra boken boken Aldri tie, aldri glemme. I boken tar både overlevende fra Utøya og Støre selv et «oppgjør» med de påståtte «kreftene bak 22. juli» – deriblant HRS, Fremskrittspartiet og Høyres Jan Tore Sanner. «Oppgjøret» er et dårlig skjult ønske om å tie alle andre politiske meninger enn Aps egne. Vi har pekt på det en rekke ganger, eksempelvis i saken Kan vi ha en voksen samtale om ekstremisme, Støre?
Når man sidestiller innvandringskritikk med massedrap, og nøytrale ord med ekstreme handlinger, blir meningsrommet så trangt og lite at knapt andre enn venstresiden får plass.
Å framsette de samme påstandene i møte med Natos utenriksministre er kontraproduktivt på flere måter. På den ene siden er påstanden om at Breivik «kom fra en flokk» direkte misvisende. Han hadde nettopp ingen flokk, han var avvist fra ethvert etablert fellesskap han søkte seg mot. Men verre; påstanden munner ut i feil tiltak for å bekjempe terror og reduserer Nato-samarbeid til partipolitisk posisjonering for Ap.
Erfaringskompetanse
Logikken ble videreført i talen, der fokuset ikke var på terror, men på at terroren var et politisk motivert angrep. Snarere enn å forstå terroristen som et produkt av grov omsorgssvikt og en helt ualminnelig kombinasjon av konspirasjonstenkning, manglende empati og uvanlig gjennomføringsevne som isolert individ, reduseres det fryktelige angrepet til kun å handle om politikk og ideologi. At ideologien var en variabel i Breiviks sinn er åpenbart, men ved å fjerne alle andre kjente faktorer framstår Støres framstilling mildt sagt uegnet som bakteppe for utarbeiding av felles sikkerhetspolitikk i Nato.
Støre gikk også langt i å påstå at det å ha overlevd terroren er kvalifiserende i seg selv. Han framstilte sine egne ministre som symboler på erfaring, motstandskraft og håp, og det må de for all del gjerne være, men det er vanskelig å se hvordan deres vonde erfaring fra Utøya gjør dem spesielt kvalifiserte for ministerpostene de besitter.
Støre fortsatte:
– Hovedmålet hans var Det norske arbeiderpartiet og dets ungdom, demokratiet vårt og dets institusjoner, selve hjertet av regjeringen. Det var et politisk motivert angrep på en politisk bevegelse. På Utøya ville han desimere neste generasjon medlemmer. Framtida vår.
– I dag er jeg stolt av å kunne si at to av ministerne i min regjering, begge nyvalgte nestledere for partiet, er Utøya-overlevere. (De er levende bevis på at de vant og han tapte, la Støre til, ikke tekstet av NRK).
– I det forestående kommunevalget stiller mange av overleverne som kandidater. Erfaringene deres har gitt oss både dem og oss motstandskraft og håp. 12 år senere føler vi alle smerten, tomheten og sinnet. Vi tenker på de etterlatte som lever med sorg og tap. Vi tenker på de flere hundre overlevende som bærer på synlige og usynlige sår.
– De tre brannmennene på vakt var blant de første på åstedet den dagen (peker mot brannmennene). De reddet liv,mens de trosset frykten for at bygningene skulle kollapse. Jeg jobbet mange år i bygningen der bomben gikk av, og deltok senere på regjeringsmøter.
– Også utenfor Norge reagerte man med sjokk og vantro. Jeg vil takke for støtten og solidariteten. Dere er våre nærmeste venner, våre allierte, sa Støre.
Men hvem er da flokken terroristen kom fra? Er det en flokk som finnes innenfor Norges grenser? Innenfor Natos grenser, til tross for at Nato-landene er «våre nærmeste venner»? Det er viktig og riktig å takke for solidaritet og støtte fra Nato-landene, men på samme tid blir denne takken stående i et merkelig lys all den tid fokuset innledningsvis var på «flokken» Breivik angivelig kom fra. Sammenblandingen av partipolitikk og internasjonal politikk er uheldig og forvirrende.
Toleranse og mangfold
– Det er et trist faktum at Nato-land årlig er mål for terrorangrep, inkludert masseskytinger, fortsatte Støre.
– Norge var ikke forberedt på et slikt angrep. Vi klarte ikke å forutse eller stanse det. Det i seg selv er forferdelig smertefullt. Likevel klarte vi å stå samlet som storsamfunn og, sammen konfrontere vår vantro, vår sorg og vårt sinne (-across party lines, sa Støre i tillegg, ikke tekstet av NRK). Vi sto sammen bak statsminister Stoltenberg da han oppfordret til mer åpenhet, mer demokrati, fasthet og styrke i juli 2011. Vi sto sammen, som et åpent, inkluderende demokrati, bygd på tillit. Vi ville ikke la en terrorist få svekke eller stoppe oss. Det er jeg stolt av.
På dette punktet i talen hoppet Støre fra partipolitikk til nasjonal politikk, og framstillingen av at storsamfunnet samlet seg bak Stoltenberg er helt korrekt. Det er videre positivt at statsministeren nevnte at det var tverrpolitisk samling, noe det også vitterlig var og fortsatt er – det finnes ikke et eneste politisk parti i Norge som har uttrykt støtte til Breivik eller terror. Men deretter hoppet ministeren tilbake til å framstille partipolitikk som nasjonal og sågar internasjonal felles politikk.
– Om noen få år kommer vi igjen til å sitte bak skrivebordene i regjeringskvartalet. Et minne- og læringssenter er under oppføring.
(En del av talen som omhandler at AUF har tatt Utøya tilbake er ikke tekstet. Støre forteller om det nyoppførte læringssenteret på øya, og hvordan skoleklasser fra hele Norge og til og med fra utlandet oppsøker dette.)
– Et sted hvor man kan samles, reflektere og bli inspirert. Ungdom har gjort øya til et levende bevis på at vi aldri kan ta verdier, som toleranse, likhet og mangfold, for gitt. 22. juli var et politisk motivert terroristangrep. Så hva har vi lært nå 12 år etter? spurte Støre retorisk.
Men dette retoriske grepet er ganske stygt, for igjen presiseres det at «toleranse, likhet og mangfold» er verdier som står i motsetning til en annen politikk, den politikken som motiverte terroristen. Hvilken politikk er så det? Finnes den i det hele tatt eller er den et tankefoster? Er det rom til å samles og reflektere over dette også?
Innsats mot hat
Støres trepunktsliste over hvordan Nato-landene skal bekjempe terror via den læringen som har foregått i de 12 årene som har gått siden Utøya, vitner om manglende evne til å skille mellom ord og handlinger, mellom ufarlige krenkelser og farlige angrep.
– For det første må vi styrke innsatsen mot hatytringer, rasisme og voldelig ekstremisme. Vi må ta til motmæle mot intoleranse og hat. Hver og en av oss, i våre lokalsamfunn, sammen med domstolene, Stortinget og regjeringen, sa Støre.
Men hva i all verden har hatytringer med voldelig ekstremisme å gjøre? Man dreper ingen med tankens kraft. Ei heller med ord. Kampen mot hatefulle ytringer er i realiteten svært dårlig egnet til å bekjempe terror, snarere har kampen mot sårende ord ført til mindre åpenhet de siste tolv årene, ganske enkelt fordi det er en kamp som raskt utviklet seg til å bestå i stempling av meningsmotstandere. I UNG2023-rapporten fra Opinion som kom tidligere denne måneden framkom det om unge og deres holdninger til samfunnsdebatten at over halvparten av unge gutter ikke tør å ytre seg. Det er et faretegn som bør tas på alvor, for tause, unge menn er nettopp de som radikaliseres i størst grad.
I artikkelen Beskytter vi demokratiet med meningskontroll? forklarte vi hvorfor slike stemplingsmekanismer som Støre bedriver har lite å gjøre i et demokrati.
Til tross for at ingenting sier annet enn at terroristen er en ensom og ødelagt sjel, så tas han til inntekt for politiske meninger – i betydningen «han kom fra en flokk». Å inkludere noen i denne imaginære flokken for å forhindre meningsutveksling er kanskje den største trusselen mot demokratiet i vår tid – og det er, dessverre må en vel legge til, anført av nettopp Arbeiderpartiet. Så kan det selvsagt være fullt forståelig, fordi Ap og AUF var målet for 22/7-terroren og som derav fikk tragedien tett på, men det betyr likevel ikke at samme Ap/AUF kan ekskludere en stor andel av befolkningens sorg over det groteske terrorangrepet og i tillegg inkludere en rekke andre i terroristens univers.
Natos verdier
Støre fortsatte:
– For det andre må vi styrke vår nødberedskap. Vi har jobbet systematisk. Vi er nå bedre rustet til å takle terrorisme.
– For det tredje så kan vi aldri påstå at jobben er gjort.
– I juni i fjor, under Oslo Pride, skjøt en mann og drepte to personer og såret 20 til. Vi vet at selv ikke all verdens utstyr, politi og etterretning vil kunne beskytte oss mot alt. Den viktigste sikkerhetsforanstaltningen finner vi i hver og en av oss. Vår motstand, personlig og kollektiv, mot intoleranse, hat og ekstremisme. Og vår støtte til likhet, mangfold og menneskerettigheter begynner i våre sinn. Vårt beste verktøy til å beskytte og fremme et åpent, demokratisk samfunn.
Som alminnelig er ble det ikke satt ord på hvilken ideologi «en mann» hadde denne gang. Ei heller ble det nevnt at «en mann» nettopp kom fra en flokk, en støttende, taus og uoversiktlig flokk, i likhet med islamske terrorister flest.
– Så, mine kjære venner, vi må ta til motmæle mot hat. Vi må forsvare våre verdier. Vårt mest effektive våpen i kampen for verdighet, sikkerhet og frihet. Dette er også selve essensen av Nato-alliansen. Vi samles for i diskutere strategier for hvordan vi skal bygge en effektiv politisk og militær allianse. Vi forenes for å beskytte og forsvare fellesverdiene som er kjernen i alt vi gjør, sa statsministeren.
Men kjernen i Nato-aliansen kan aldri – og skal aldri – være kampen mot ord. NATOs virksomhet og mandat er basert på Den nordatlantiske traktat, der den mest kjente av traktatens 14 artikler er artikkel 5. Den slår fast at alliansen står sammen i kollektivt selvforsvar mot angrep utenfra, som presisert i Store norske leksikon:
Den sentrale bestemmelsen i Atlanterhavspakten er artikkel 5, som sier at et væpnet angrep mot ett eller flere av medlemslandene er et angrep mot alle, og at den enkelte medlemsstat selv tar stilling til med hvilke midler (herunder militære) angrepet skal besvares. Artikkel 5 har blitt utløst kun én gang i paktens historie – etter al-Qaidas terrorangrep mot USA 11. september 2001.
Ikke på noe punkt skal Nato beskytte sine medlemmer mot ord som kan krenke, Nato skal beskytte ytringsfriheten demokratiet hviler på.