I Aftenpostens sak Knivstakk datter for å gjenopprette familieæren. Det kan ha avslørt asyljuks fra stort familienettverk, er nok «kan ha avslørt» et retorisk grep for å indikere at det omfattende asyljukset ikke er ferdig versert i norske rettsinstanser, for avsløringen Utlendingsdirektoratet (UDI) har gjort er ikke bare basert på familiens urdu-kunnskaper.
UDIs dataregister for utlendings- og flyktningsaker (DUF) inneholder over tre millioner ansiktsbilder knyttet til ulike saker og søknader.
Nå har UDI gjennomgått hele registeret med et ansiktsgjenkjenningsprogram. Det bruker kunstig intelligens til å analysere fotografier og sammenligne utseende, former og ansiktstrekk.
Resultatet for familienettverket er klart.
UDI mener de har avslørt en stor bløff, skriver Aftenposten.
At bløffen er stor er det ingen tvil om. Den store familien med søsken, fettere, kusiner og barn teller nå over 60 personer med oppholdstillatelse i Norge. Regner man med øvrige familiemedlemmer som har jukset seg til Europa, er tallet over 90.
Dokumentert – for 20 år siden
Elementene i historien om den pakistanske faren som kom til Norge med kone og barn i 2010 – og ble trodd av norske myndigheter da han fortalte at de var flyktninger fra Afghanistan – er ikke unike. Detaljene er tvert i mot svært velkjente, og til og med Aftenpostens illustrasjon av det omfattende familienettverket er så å si identisk med omslaget på HRS og Hege Storhaugs første opplag av boken Feminin Integrering, som ble utgitt for 20 år siden.
Omslaget på boka er familietreet til Ahmed, som kom til Norge i 1973. I 2002 var Ahmed blitt til 67 personer. Så godt som alle barna og barnebarna ble giftet bort til søskenbarn i opprinnelseslandet. Aldri tidligere var det i Norge blitt dokumentert en slik innvandringshistorie, og boka dokumenterte også motivene bak de arrangerte transkontinentale ekteskapene. Motivet er å sørge for visum til Vesten, samt å opprettholde ”tradisjonelle verdier” knyttet til blant annet undertrykking av kvinner og religiøs underkastelse. HRS kalte den gang de unge brudene for ”levende visum i en moderne form for menneskehandel”, og praksisen opprettholdes til fulle.
Daværende kommunalminister Erna Solberg ble bedt av Aftenposten, som publiserte en feature-sak om avsløringen til HRS tilbake i 2003, om å kommentere avsløringen. Solberg repliserte at dette måtte være et eksepsjonelt unntak. Det var det nok ikke. Til HRS kommenterte da forsker Inger-Lise Lien, med lang fartstid som feltarbeider i Pakistan, at hun kunne ha laget et familietre der én person var blitt over 100.
Vi kjenner pakistanere i Norge i dag som er blitt til storfamilier på 200-300 personer, gjennom henteekteskap, barnefødsler og innvandringsjuks.
Da Ahmed kom på turistvisum (senere omdefinert til arbeidsinnvandrer) i 1973, hevdet han ikke noe beskyttelsesbehov for å få opphold i Norge. I 2006, til boken Men størst av alt er friheten av Storhaug, ble Ahmeds familietre oppdatert via kilder i familien, politi og folkeregister. Da var de blitt til 82 personer.
Den nå avslørte, drapsparate pakistanske familiefaren som Aftenposten omtaler, kom til Norge som påstått asylsøkende flyktning i 2010. Noen annen mulighet til å få opphold enn å lyve seg til det finnes forsåvidt ikke, for pakistanske statsborgere har i det store og hele ikke noe beskyttelsesbehov. Da oppholdstillatelsen var på plass, begynte ballen å rulle. Igjen i form av bruk av «levende visum», denne gang ankerbarn. Aftenposten skriver:
UDI hevder at de enslige mindreårige barna som kom, fungerte som såkalte «ankerbarn». De kom altså først. Deretter ble de gjenforent med foreldre eller slektninger som kom til Norge senere.
Dette ballet på seg ved at fettere og kusiner med ektefeller og barn også kom. Til slutt mener UDI dette ble et nettverk på rundt 90 personer i Norge og Europa.
UDI påstår at flere i nettverket har brukt flere identiteter. Men alle har oppgitt å være afghanere.
Kynismen bak asyljukset er den samme kynismen som ble dokumentert om de arrangerte ekteskapene for 20 år siden. Den pakistanske familiefarens kynisme generelt er det heller ingen tvil om; han soner en dom for å ha forsøkt å begå æresdrap på sin egen datter her i Norge.
Toppen av isfjellet
Det enorme antallet personer som har fått opphold ved hjelp av falske identiteter synes kanskje som et unntak, men UDI opplyser til Aftenposten at «de har også åtte–ni andre nettverkssaker der utlendinger er hentet til og har fått opphold i Norge gjennom organiserte familienettverk».
Disse større nettverkssakene kommer i tillegg til ordinære saker av mindre omfang, og hver gang du hører mantraet «stakkars papirløse» bør du på samme tid tenke på et tall, nærmere bestemt tallet 1.135. Ett tusen ett hundre og trettifem. Det er et stort tall. Det er antallet tilbakekallingssaker i UDI der det er avslørt at asylsøkerne har gitt villedende opplysninger om egen identitet for å få opphold i Norge. Ett tusen ett hundre og trettifem personer som har fått opphold ved å jukse, gjerne ved å kaste identitetspapirene sine før de krysser grensen og ved å oppgi å være fra et land Norge anerkjenner du har beskyttelsesbehov ved å komme fra. Ett tusen ett hundre og trettifem personer, ikke totalt, men i fjor alene.
Norske myndigheter klarer på ingen måte å avdekke alt jukset, og selv med et årsantall tilbakekallinger av oppholdstillatelser på over tusen, vites det med sikkerhet at ikke alle avsløres. De lever med fulle rettigheter til familiegjenforeninger som alle legitime asylanter.
Får bli
Aftenposten skriver at UDI har åpnet saker der de vurderer tilbakekall og utvisning for flere personer i familienettverket, men det er ingen automatikk i at de over 60 personene må forlate landet. Så langt er heller ingen av tilbakekallssakene endelig behandlet av Utlendingsnemnda, opplyser avisen, men selv når de er ferdig behandlet vil antakelig mange av sakene ende med oppholdsrett likevel.
Det vet selvsagt nettverket, det er nettopp derfor de bruker barn i alle ledd. Etter massivt press fra innvandringsaktivister og politiske godhetsaktører har det blitt innført en hovedregel om at barn ikke skal miste sitt norske pass etter feil gjort av foreldre eller besteforeldre, og det skal vurderes hvorvidt uriktige opplysningene «er gitt mot bedre vitende». Som om man ikke vet hvor man kommer fra når man hevder seg å være afghaner, men i realiteten er pakistaner.
Det er et system som nærmest skriker om å bli misbrukt, og med fri rettshjelp og ofte medier på slep, verserer saker i så lang tid i det norske rettssystemet at mange til slutt får opphold uansett – fordi de da har vært så lenge i landet at de er «tilknyttet Norge».
Man kan le eller gråte, men en ting kan man vite med sikkerhet: Det koster – og vi betaler. Selv for den pakistanske, ressurssterke asyljuksfamilien, som UDI opplyser har forretningsaktiviteter i Pakistan og andre steder i verden og har overført store pengesummer til familie i Pakistan, betaler vi. Og også de, i alle fall mange av dem, vil få bli i Norge.