Det var det herrens år 1999. Jeg hadde blitt kjent med Hege Storhaug og hun lærte meg om en parallell virkelighet i Norge som for meg var totalt ukjent. Og fremmed.
Jeg fikk møte en rekke unge kvinner (og noen menn) som fortalte om erfaringer som var groteske. Om koranskoler på fritiden der de ble slått og utsatt for seksuell trakassering. Om tvangsekteskap eller trusler om det. Om kjønnslemlestelse initiert av dem du skulle stole mest på; dine egne foreldre. Om tvangsopphold i foreldrene hjemland. Om vold og tvang hjemme. Om søsken som hadde voldtatt dem. Ja, rett og slett menneskrettighetsbrudd på sitt verste. I Norge. Det hørtes mer ut som Pakistan, Marokko, Somalia eller andre land vi ikke liker å sammenligne oss med – og på mange måter var det akkurat dét det var.
Parallellsamfunnene var allerede da i god vekst, helt skjermet for offentlig inngripen av noe slag. Til og med politiet rygget.
Fra gråt til posisjonering
Jeg var lamslått, men tok der og da en beslutning. Dette går faen ikke an. Ut fra min erfaring fra blant annet Riksrevisjonen var jeg sikker på én ting: dette kunne ikke politikerne vite. Det var for meg umulig å tro. Vel kan politikere være noen rare skruer, men dette var så ille at jeg overbevist om at noe måtte gjøres. Nå. Koste hva det koste ville.
Jeg sluttet på dagen i daværende jobb og opprettet Human Rights Service (HRS), noe minst av alle Hege Storhaug hadde noen tro på. HRS ble opprettet som et enkeltmannsforetak fordi det skulle være lett å legge ned igjen, om alt skulle mislykkes. Uten annet enn litt sparepenger startet virksomheten på kjøkkenbordet.
Intensjonen med HRS var klar – og den står fast den dag i dag, når vi er blitt en stiftelse som prøver å klore oss fast – fordi vi mener Norge trenger oss:
For HRS handler integrering eller inkludering i all hovedsak om at borgere av et fritt og moderne demokrati som Norge kjenner og aksepterer en felles verdiplattform basert på demokratiets bærebjelker; likestilling mellom kjønnene, likeverd mellom mennesker uansett nasjonal, etnisk, sosial, kaste-, stamme- eller klanbakgrunn, ytringsfrihet og religiøs frihet.
Vårt konkrete arbeid er særlig sentrert om innhenting av dokumentasjon, informasjon og analyse for å sette søkelys på ulike sider av innvandrings- og integreringsfeltet.
Håpet vårt er selvsagt at våre forslag skal ha betydning for fremtidig politikk på området. HRS har også en klar intensjon om at vårt arbeid skal bidra til å utløse mer forskning og utredning på dette feltet.
HRS mener at de verdimessige bærebjelker i vårt demokrati er:
• likeverd mellom mennesker uansett etnisk, nasjonal eller religiøs tilhørighet
• likestilling mellom kjønnene
• religiøs frihet
• ytringsfrihet
• respekt for individets ukrenkelighet
• lojalitet til velferds- og nasjonalstaten
Så startet lobbyvirksomheten på Stortinget. Informasjonen skulle nå dem, var min klare målsetting, og så fikk de gjøre hva de ville med den. Gjemme seg inne i et skap og late som de ikke visste, eller faktisk prøve å iverksette tiltak for å rydde opp.
Alle de måpende, ja til og med gråtende, stortingsrepresentantene – helt uavhengig av parti – vi møtte disse årene, har jeg mistet tellingen på. For hele nasjonalforsamlingen trodde fullt og fast på at «innvandrere flest» – det vil si ikke-vestlige – ble møtt med rasisme i det norske samfunnet. De var lurt trill rundt av den organiserte antirasismen, men for de såkalte antirasistene var dette big business. HRS ble raskt utpekt som en trussel, «antirasistene» måtte bli kvitt oss. For til HRS kom mange unge kvinner som ville fortelle stortingsrepresentantene, regjeringen, byråkrater, LO og andre hva de hadde opplevd. Felles for disse unge kvinnene var at de trodde at bare de fortalte, så ville politikerne rydde opp. Vi var jo tross alt i Norge.
For de fleste ble det en gedigen skuffelse. I politikken overtok det politiske spillet, for det var jo komplett umulig for SV eller noen av de andre partiene, å støtte et forslag fra FrP. For FrP var rask på ballen, og dermed ble det etablert en konspirasjonsteori, ikke minst i medier, om at HRS var et underbruk av FrP.
Så begynte diverse aktører, med penger i blikket, å organisere seg rundt flere av disse kvinnene som var sannhetsvitner for det Nye Norge. De skulle danne sin egen organisasjon, søke om penger herfra og derfra, ikke minst prøve å få innsamlingaksjonen i NRK. For her var det mye penger å hente, hevdet de samme. Mens disse hadde profitt i blikket var det en rekke journalister som hadde en annen agenda, de så at her kunne det være en kvinnefrigjøring «av deres egne» på vei – og islam var «truet». Det disse profitørene og journalistene klarte var å splitte disse unge kvinnene og gi HRS rykte som innvandrerfiendtlig. Det ble interne oppgjør, anklager, løgner, mistenkeliggjøring og det ble for og imot HRS. Noen av disse kvinnene posisjonerte seg på ett eller annet vis, andre trakk seg vekk og noen ble syke, andre sykere enn de allerede var.
Med andre ord: alle glemte de mest sårbare. Eller de ble rett og slett kastet under bussen.
Men som Karita Bekkemellem sa det talende i sin bok «Mitt røde hjerte». Da hun var statsråd var det kun HRS som fortsatt var på saken når blitzene var vekk.
For slik fortsatte vi å jobbe. Nå visste vi at politikerne visste. Vi innså at veien ville bli lang, fylt med beskyldninger, bakvaskelser og negative overraskelser, men vi visste også at på ett eller annet tidspunkt måtte vi peke på en av de største synderne: islam. Når ville Norge være klar for det?
Nå står svaret mer klart, og det er ikke mye hyggelig: antakelig aldri.
På vei til en mislykket stat
Eksemplene på at Norges verdiplattform smuldres opp er nå så mange at det ikke er gitt noen å ha noen oversikt. For de er store og små, noen skjer i det skjulte, andre i mer eller mindre lukkede fora, som et klasserom, mens atter andre når det offentlige rom – noen med betydelig tyngde.
Sånn som håndhilsenekt-sakene. De er ingen fillesak, de er et eklatant eksempel på en kulturkollisjon som bryter med demokratiets bærebjelker, om det så gjelder rektoren på en Oslo-skole eller kronprinsen. Mens de aller fleste feiler, det vil si godtar at noen nekter å ta imot en utstrakt hånd, er det kun denne rektoren som faktisk sto opp for våre sårt tilkjempede frihetsverdier. Og det måtte hun unnskylde for.
Heldigvis er det mange som reagerer, men ikke «de riktige». Politikere flest og myndighetspersoner tier eller velger feil. Medienes vinkling er begredelig. Ett hederlig unntak finner vi i stortingsrepresentant for Høyre, Mahmoud Farahmand. I en kronikk i NRK kaller han det «Norsk ukultur», men det er så lite norsk som det kan få blitt. Det er innvandret ukultur. Men han påpeker det åpenbare: «Å nekte å håndhilse på kvinner er uakseptabelt. Norge kan på sikt ta stor skade av det.»
Mens vår nye kulturminister har uttalt seg akkurat som man kunne forvente (og frykte) har kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) vært taus som en østers, til tross for at det er hun som sitter med det overordnede ansvaret for skolene.
Norge kan ikke på sikt ta skade av det, slik Farahmand sier, Norge tar skade av det. Hver dag, i stort og smått. Som med tildekkingen av jenter/kvinner. Som med kjønnssegregeringen. Som med krav om halamat. Som med ungdomskriminaliteten og fornedringsvolden. Som med den sosiale kontrollen av unge, særlig jenter. For det handler om verdier.
«I innvandringsdebatten er vi opptatt av at norskhet ikke handler om arv, kjøtt og blod, men om holdninger og verdisyn. Men hvis verdier som vi stadig ser piple opp mot overflaten også skal defineres som norske, er jeg ikke så sikker på hva vi står igjen med», skriver Farahmand, men jeg kan hjelpe han på vei: en mislykket stat.
Autoritetstap
I Danmark, som har en friere og løsere tone i debatten, har det blitt reagert instinktivt negativt på motstanden på rektorens reaksjon. På lederplass het det i Berlingske: «Den norske skoleleder fortjener medalje». Leny Malacinski skrev i danske Weekendavisen om «norske tilstander» (det er treffende, fordi de svenske tilstander kom nettopp i stand ved politikerne og myndighetenes svakhet).
Det er absurd at den eneste som har beklaget i saken om manglende håndtrykk, er den norske rektoren. Hun, som en gutt fra 10. klasse i Oslo ikke ville gi hånden til på skoleavslutningsseremonien.
Nettopp. Det er absurd – i betydningen urimelig, fornuftsstridig, meningsløs – men mer absurd vil det nok bli, fordi de har knekt svakhetskoden vår og vi frykter deres trusselkultur.
Altfor lenge har de skandinaviske velferdssamfunnene forsøkt å løse problemene i kjølvannet av Midtøsten-innvandringen (hun kunne med fordel presisert MENAPT-innvandringen, red.) med de samme verktøyene brukes for interne problemer. I Norden setter vi mykt mot hardt og søker instinktivt dialog og deeskalering. Derfor blir vårt flate sosiale hierarki plutselig en motorvei når innvandrere og flyktninger fra Midtøsten ikke anerkjenner institusjonenes autoritet. ( … )
Et fritt samfunn kan verken tillate eller leve med at innbyggere fra andre land tar imot velferdsgoder, helsetjenester og gratis utdanning, og deretter undergraver og jobber mot de mennesker og den sosiale konstruksjonen som har gjort velstand mulig.
Malacinski avslutter med at det som skjedde mellom rektoren og den håndhilse-nektende eleven var et autoritetstap på åpen scene. Men autoritetstapet vil bare fortsette, det sørger nok Utdanningsetatens ledere for, for hva gjør de? Selvsagt, inviterer til dialogmøte. Mens tausheten fra regjeringen er øredøvende. For øvrig den samme regjeringen med en statsminister som er langt mer taletrengt når det gjelder å fortelle hvor fryktelig det er at noen brenner en bok som koranen. You see?
Kvinner taper først
En annen som raskt reagerte på elevenes håndhilsenekt overfor rektoren, var den danske folketingsrepresentanten Henrik Dahl (LA). På sin bloggpost i Jyllands-Posten, som ble plukket opp av Nettavisen, heter det:
Det første å merke seg er at denne saken avdekker det offisielle hensynshierarkiet i Norge. Norge er et feministisk land. Ikke bare strekker de seg langt for å beskytte kvinner mot diskriminering, de har også gått mye lengre i retning av å gi kvinner kollektive rettigheter til halvparten av alle attraktive stillinger i samfunnet, enn det som er tilfellet i for eksempel Danmark.
Men i hensynshierarkiet må kvinner vike for ortodokse muslimer. Dette betyr i praksis at noen av de mest likestilte – om ikke rett og slett favoriserte – kvinner i verden må tåle å bli behandlet som urene vesener av ortodokse muslimer.
Det andre Dahl har merket seg er hvor lite kompatibel MENAPT-innvandring er med likestilling mellom kjønn – noe som er den politiske venstresidens indre motsetninger.
Det er ikke noe nytt med at kvinner blir utsatt for det undertrykkende regelverket som er fastsatt av islam innad i gruppen. Men ettersom det kommer flere innvandrere fra regionen, må også norske kvinner i økende grad finne seg i rubrikken «uren».
Før eller siden må venstresiden i Norge derfor velge: Hva vil du helst ha? Mange innvandrere fra MENAPT eller universell likhet? For du kan ikke ha begge deler.
Europas kardinalsynd er troen på at «de skulle bli som oss», særlig uttalt fra såkalte «eksperter». Hvor de hadde det fra, vet ingen, antakelig ikke de selv engang. Men det gjorde mange blinde og døve. Verre er det at når erfaringene tilsier at de negative konsekvensene brer om seg, så fortsetter vi likevel i samme sporet – bare hakket verre, fordi vi nå vet.
I løpet av disse noe over 20 årene jeg har vært i «feltet» har det kommet til en rekke nye såkalte frivillige organisasjoner, mange med samme formål som HRS. Det eneste det har tilført er en videreføring av kampen om offentlig pengestøtte. Ingen av disse organisasjonene ville klart seg kun med private midler er min påstand, rett og slett fordi de er mest opptatt av å tilfredstille makthaverne – og ingen, ingen, tar tak i det virkelige uvesenet: islam. (Unntaket er Ex-muslim, men de får heller ingen statsstøtte.) Derfor mistet HRS statsstøtten, og det er helt greit. Å ta imot dine skattepenger fra politikere som holder seg for nesen fordi de selv ikke tør ta tak i de reelle problemene, ble bare mer og mer utålelig.
Da vil vi heller stå på med rak ryggrad. Så vi ender vel ved kjøkkenbordet igjen, og der kan vi jo ta testen:
Hvordan forholder islam seg til:
• likeverd mellom mennesker uansett etnisk, nasjonal eller religiøs tilhørighet
• likestilling mellom kjønnene
• religiøs frihet
• ytringsfrihet
• respekt for individets ukrenkelighet
• lojalitet til velferds- og nasjonalstaten