Danskene er trøtte og lei av Rasmus Paludans gjentatte demonstrasjoner der han brenner koranen. De klarer ikke å identifisere seg med denne mannens handlinger, mener ekspert på ytringsfrihet, Jacob Mchangama, stifter av og direktør for den juridiske tenketanken Justitia. Samtidig skremmes befolkningen ved at regjeringen tegner et skremmebilde av trusselnivået mot Danmark. Det heter fra regjeringshold at Danmark ikke vil klare å håndtere trusselsituasjonen dersom ikke et forbud mot koranbrenning innføres.
Regjeringen har ført en skremselskampanje ved å tegne et bilde av en alvorlig sikkerhetstrussel, der Danmarks interesser og alt fra Ukraina-krigen til klimaet ikke kan håndteres hvis man ikke får gjennomført dette forbudet, sier Jacob Mchangama.
Særlig kvinner støtter et forbud
Samtidig mener Mchangama at den danske befolkningen er lei av alt styret rundt koranbrenninger, men hvis de kunne identifisere seg med dem som står bak, ville støtten til et forbud være langt mindre enn den er nå. Han peker som eksempel på demonstrasjoner utført av kvinner foran den saudiske ambassaden – for frihetsverdier.
Så ville mange formentlig se annerledes på det. Flere ville i den situasjonen si at det er viktig å beskytte den enkeltes rett til å ytre seg, men mange glemmer det prinsipielle når de svarer i den type undersøkelser.
Den ferske meningsmålingen om et forbud eller ei viser at 45 prosent av velgerne er «helt enige» eller «delvis enige» i at regjeringen med ny lovgivning skal gjøre det «straffbart å brenne koranen foran utenlandske ambassader i Danmark». 31 prosent er «helt uenige» eller «delvis uenige» i regjeringens bebudede lovendring.
Størst støtte til et forbud finner man blant kvinnene. Et flertall på 52 prosent er på linje med regjeringen. Samtidig svarer 47 prosent av de kvinnelige velgere at et forbud mot koranbrenninger vil øke deres «følelse av trygghet».
Politisk talsperson for Socialdemokratene (S), regjeringspartiet til Mette Frederiksen, er godt fornøyd med støtten fra befolkningen for et forbud.
Den (støtten, red.) avspeiler at danskene har en forventning om at at regjeringens viktigste oppgave er å passe på danskenes sikkerhet og danskenes interesser. Det er det vi gjør med lovforslaget, sier Christian Rabjerg Madsen.
Skal man tekkes OIC?
Så hva er danskenes interesser, spør Berlingske. Rabjerg Madsen lener seg på sikkerhetstjenesten, PET:
PET har veldig tydelig sagt at det er en sikkerhetsrisiko at Paludan og andre gjentatte ganger gjør hån ved å brenne Koranen. Det er en helt konkret sikkerhetstrussel, og regjeringens viktigste oppgave er å ivareta befolkningens sikkerhet. Samtidig er vi i krig i Europa i en tid hvor internasjonale allianser er viktige. Og det er helt klart at hånet som Paludan og andre står bak gjør det vanskelig for Danmark å opptre i internasjonale allianser.
Internasjonale allianser må nødvendigvis peke på OIC-landene, Organisasjonen for islamsk samarbeid med hovedsete i Saudi-Arabia, som er den nest største mellomstatlige organisasjonen i verden etter FN. Hvilke allianser Danmark ønsker seg med OIC, får vi ikke vite.
Med utgangspunkt i hva som faktisk er danskenes interesser, spør Berlingske om det ikke er i danskenes interesse ikke å selge ut ytringsfriheten, og spør Rabjerg Madsen om hva han og S egentlig vil forby: «Er det brenning av koraner foran utenlandske ambassader eller mer generelt hån mot religiøse samfunns hellige skrifter?»
Vi har en situasjon der den gjentatte brenningen av Koranen foran ambassader av Rasmus Paludan og andre – med den hensikt å håne andre land – skaper en sikkerhetsrisiko for Danmark og gjør det vanskelig for Danmark å danne viktige allianser. Det er disse handlingene vi ønsker å ta grep mot. Justisdepartementet jobber for tiden intenst med en lovtekst som kan sette en stopper for den gjentatte brenningen.
Det er altså selve det å brenne en koran som justisdepartementet jobber med. Eller er det også andre føringer? Hva skal man gjøre med Paludans varslinger om at kommer det et forbud mot å brenne koranen vil han tilgrise koranen med griseblod og-avføring?
– Det er ikke det som utgjør den konkrete utfordringen. Dette er selve brenningene. Det er dette vi må få slutt på. Jeg skal ikke gå inn på alle mulige hypotetiske scenarier, svarer Rabjerg Madsen.
Jeg forstår ikke at du sier at de er hypotetiske. Rasmus Paludan har helt konkret sagt at dersom det blir forbud mot koranbrenning, vil han da demonstrere ved for eksempel å søle koranen i ekskrementer eller blod fra griser?
– Jeg har ikke noe ønske om å gå inn i Rasmus Paludans fantasiverden. Vi har en konkret utfordring.
Det er ikke en fantasiverden, men et helt konkret forslag som Rasmus Paludan har nevnt i debatten om hvordan han ved et brenningsforbud i stedet vil gjøre oppmerksom på sitt syn i forhold til islam og Koranen?
– Jeg har ingen kommentarer til det. Det vi har er en konkret utfordring at Rasmus Paludan og noen få andre har brent Koranen gjentatte ganger. Det må vi ha satt en stopper for.
Regjeringen har også sagt at forbudet må gjelde ‘foran’ utenlandske ambassader. Hva er definisjonen på «foran». Ligger det for eksempel innenfor en radius på 50 meter fra ambassadens eiendom?
– Det kan jeg selvsagt ikke gå inn på. Justisdepartementet jobber med en konkret lovtekst, og jeg ser frem til å se hvordan Justisdepartementets dyktige advokater omsetter vår politiske intensjon om å stoppe gjentatte brenning av Koranen til en lovtekst. .»
Så uansett hvordan jeg spør deg, får jeg ikke noe mer konkret svar på om den kommende lovteksten vil være rettet spesifikt mot koranbrenning eller mer generelt mot for eksempel hån mot religiøse skrifter. Er det riktig forstått?
– Jeg ville også trekke den konklusjonen hvis jeg var i din ende av telefonen. Så ja.
Et luftslott?
Det ligger åpent i dagen at uansett hvordan selve lovteksten vil lyde, vil forbudet bli utfordret. En lovtekst vil nemlig alltid være oppe til tolkning. Det er akkurat det som gjør det Socialdemokratenes prosjektet skjørt. Mchangama mener at et forbud uansett vil bli utsatt for intense prøvelser i domstolen.
Avhengig av hvordan loven utformes og håndheves, kan man saktens forestille seg at Høyesterett i siste enden vil si at borgernes ytringsfrihet veier tyngst.
Det danske justisdepartementet synes å ha fått litt av en nøtt å knekke. Et sentralt spørsmål er om byråkratene kaster inn håndkledet, rett og slett fordi et forbud som ville fungere etter intensjonen vil bli så omfattende at det vil ramme selve livsnerven i demokratiet, noe som antakelig også for Mette F vil bli utålelig.