Koranbrenning er for tiden et hett spørsmål, spesielt i Danmark og Sverige etter at den islamske samarbeidsorganisasjonen OIC, med 57 medlemsland, igjen ildner til konflikter mellom den muslimske verden og Vesten. Og det hele handler – selvfølgelig – om den særbehandling OIC ønsker for islam i Vesten, der de bruker de sedvanlige pressmidlene som trusler, vold, hevnaksjoner og minoritetsperspektivet (les: muslimer i Vesten er offer for religiøse krenkelser, islamhat og -fobi). Men hvor mange av de 57 medlemslandene som faktisk stiller seg bak OICs krav og strategier, er fortsatt et åpent spørsmål.
Flest motstandere av forbud
InFact-undersøkelsen for Nettavisen viser at 40 prosent ikke ønsker noe forbud mot koranbrenning, mens 36 prosent ønsker et slikt forbud. 24 prosent vet ikke.
Nettavisen viser til en lignende undersøkelse fra februar i år, der tallenes tale kan tyde på at flere er blitt oppmerksomme på de autoritære kravene som muslimske ledere fremfører overfor Vesten – og det på bekostning av Vestens ytringsfrihet.
I februar-undersøkelsen sa 33 prosent nei til et forbud mot brenning av religiøse symboler, mens hele 45 prosent sa ja. 22 prosent oppga at de ikke visste. Skillet mellom denne og februar-undersøkelsen er at sistnevnte var mer generell, da det ble spurt om forbud mot å brenne koranen eller andre religiøse symboler, denne gangen handler det kun om koranen. Men en kan kanskje anta at respondentene ikke skiller så mye mellom koranen og andre religiøse symboler, da det faktuelle er om det skal være et forbud eller ikke mot denne form markering.
Samtidig er det slik, som så ofte ellers, at kvinner og menn skiller lag. Langt kvinner enn menn vil ha et forbud, antakelig som en slags omsorg for å forhindre at noen skal bli såret – man trenger liksom ikke brenne koranen, når noen blir lei seg. I alle fall sier 39 prosent av kvinnene ja til et forbud mot koranbrenning, mot 34 prosent av mennene. Bare 31 prosent av kvinnene sier nei, mot 49 prosent av mennene. Hele 30 prosent av kvinnene vet ikke, mot 18 prosent av mennene. Igjen viser menn seg mer i stand til å faktisk ta et valg.
Partiskiller
Det er også et betydelig skille når det kommer til politis partier.
Her viser det seg at Arbeiderpartiet, Høyre og KrF spiller på lag, ved at hhv 46, 45 og 44 prosent ønsker et forbud mot koranbrenning, mens hhv 35, 37 og 35 prosent sier nei til et forbud.
FrP skiller seg ut ved at 21 prosent vil ha forbud, mens hele 63 prosent ikke vil gjøre det forbudt å brenne koranen. 15 prosent svarer vet ikke, hvilket tilsier at flest FrP-ere har gjort seg opp en mening.
Nærmest FrP finner vi Venstre, der 32 vil har forbud, 52 prosent vil ikke ha noe forbud, mens 16 prosent vet ikke. Deretter følger Sp. Her vil 31 prosent ha forbud, 44 prosent sier nei til forbud, mens 26 prosent vet ikke.
Blant de røde partiene, SV, Rødt og MDG (hvis vi kan kalle dem rød), er det påtakelig mange som ikke vet. Det gjelder 34 prosent i SV, 36 prosent i Rødt og 33 prosent i MDG. Rødt skiller seg også ut ved at «bare» 34 prosent sier nei til et forbud.
Det koster
Norge har hatt en debatt om koranbrenning som har vært ulik en rekke andre land, ikke minst «merkelige» Sverige. Men også Danmark med den nye regjeringen, som er en koalisjon av sosialdemokrater og borgerlige (likt vårt Ap, Høyre og det nye partiet Moderaterne ledet av Lars Løkke), har man gått en «svensk vei». Der hevder regjeringen at forbud mot koranbrenning kan være en farbar vei – mest til kraftige protester fra en rekke ulike aktører, ikke minst i medieverden.
Den danske statsministere Mette Frederiksen (S) har hevdet at koranbrenning slett ikke er en ytring, og derfor kan det heller ikke være snakk om et inngrep i ytringsfriheten. Det er syltynn argumentasjon. I tillegg hevdes det at Danmark og Sverige står alene, mens alle andre land forbyr koranbrenning. Hvilket ikke er sant. Som Jacob Mchangama, direktør for tenketanken Justitia, og Jakob v. H. Holtermann, førsteamanuensis ved Københavns Universitet, sier i en kronikk i Berlingske har et stort antall demokratier i løpet av de siste 10-15 årene avskaffet blasfemiparagrafer. Det gjelder ikke bare Norge (2015), men blant annet Island, Irland, New Zealand, Hellas og Nederland. Samtidig har Europaparlamentet og FNs menneskerettighetsråd uttalt at det er mot ytringsfriheten å forby ytringer som kritiserer religion, og at intoleranse og hån mot religioner må bekjempes med dialog, ikke straff (som selvsagt OIC ikke innretter seg etter).
Mchangama og Holtermann peker også på at ytringsfrihet er en så avgjørende verdi for våre samfunn at vi også må erkjenne at denne retten til frihet ikke er gratis. «Å stå fast i å forsvare retten til å krenke i en globalisert verden, der liberale verdier er på retrett, kan koste diplomatisk innflytelse, jobber og, ja, i ytterste konsekvens, menneskeliv. Men når man sammenligner Danmark, Norge, Sverige og Nederland med Saudi-Arabia, Iran, Irak og Tyrkia, er det tydelig for oss at prisen er verdt å betale.»
Nemlig. Det koster å stå for noe, og da må man spørre seg: er det verdt det? Herfra lyder et unisont ja.