På engelsk finnes et godt ord, «enabler», som oversettes ikke fullt så godt til det norske «muliggjører». Jeg brukte ordet ofte da jeg jobbet i barnehage, skole og statlig barnevern, for det er egnet til å reflektere rundt hvilken rolle man tar i ulike relasjoner. Det er noe floskelpreget over uttrykket «den andre er den du tillater ham å være», men det ligger likevel mye i det. Hvordan vi oppfører oss overfor andre mennesker påvirker direkte hvordan personene vi samhandler med oppfører seg. Er du elendig til å sette grenser, vil du forutsigbart oppleve å bli tråkket på. Er du god på tydelighet, retter folk seg lettere etter hva du har å si. Men resonnementet kan følges videre enn som så. Dersom du er konfliktsky, kan du ha en tendens til å snakke folk etter munnen, men også en tendens til å nekte å tro på åpenbare sannheter. Du velger den enkleste utveien, som er å pakke sannheten inn i ord du har hørt eller verre, inn i ren ønsketenkning.
Første gang jeg jobbet med et barn som var utsatt for grove voldtekter av sin stefar, ble jeg sjokkert over hvordan den seks år gamle jentas mor tok stefaren i forsvar. Han hadde ikke gjort noe, påsto hun, for han benektet alt selv. Han var til og med opprørt over at jenta hadde sagt noe så fryktelig og påsto at hun løy. Moren valgte å tro ham på det, til tross for at hun innerst inne visste bedre. Det endte ikke godt, forutsigbart nok, men selv da legeundersøkelse av jenta viste omfattende skader i seksåringens underliv og moren mistet omsorgsrett, nektet hun å ta innover seg at datteren var skadet for livet. Hun var en slik muliggjører, en «enabler» som valgte å tro på mannen sin for slik å unngå å eksponere seg for realitetenes forferdelse.
Parallellen til politikken er ikke direkte, men psykologisk sett likner den likevel. Dersom man politisk ikke tør å verne om de aller viktigste verdiene vårt samfunn har og er bygget på, men snarere velger å lytte til totalitære stemmer som sier noe man skulle ønske var sant, da begår man i praksis en svært farlig handling.
Koranbrenning og utøver
Det er blitt kutyme i norsk offentlighet å påpeke at koranbrenning er en ussel uting. Jeg er ikke enig. Det blir omtrent det samme som å si at den nevnte seksåringens sinne og utagering var en uting. Sinne, utagering og koranbrenning faller i samme kategori. Det er virkemidler fostret av frustrasjon over at ord ikke er nok. Fortellinger er ikke nok, selv ikke når de er forferdelige, selv ikke når fortellingene handler om grove overgrep.
Når Sian og Paludan kollektivt avvises når de brenner koranen, handler det mye om form og framtoning. Et samlet akademia kan ikke forsvare vulgariteter, skrål og tidvis rasistiske ytringer – forståelig nok – men problemet oppstår når akademia ikke klarer å skille mellom koranbrenning og utøver. Et aspekt er også at kritikk av en religion framsatt av en utenforstående, spesielt om man tilhører majoriteten, raskt anses å være et overgrep mot minoriteten. Men logikken i sistnevnte er lite god. Det blir som om jeg som fagperson begikk et overgrep da jeg holdt en ikke utdannet mor med vanskelig oppvekst ansvarlig for sin datters situasjon. Ingen ville framsatt en slik påstand og ingen ville hevde at min kritikk av overgrep mot barn var stigmatiserende for enhver lavt utdannet mor med vanskelig oppvekst.
Tilsynelatende er det noe enklere for kommentariatet å godta koranbrenningene i Sverige i den formen de nå har, der koranen brennes av irakeren Salwan Momika, selv om hans virkemidler er av akkurat samme kaliber som Sians. På Twitter, nå X, kommer det opp en advarsel om at innholdet i Momikas profil kan være støtende. Men rasismeanklagene slipper irakeren stort sett unna, gitt egen opprinnelse.
Fordi det virker
For det handler selvsagt om islam, og det handler ikke minst om OIC (Organisation of the Islamic Cooperation) og dennes makt når både den svenske og danske regjeringen mumler om muligheten for å forby koranbrenning.
I 1999 ble resolusjonen Defamation of religions klasket i bordet av Pakistan i FNs Menneskerettighetskommisjon, etter et forslag fra OIC. Resolusjonen hadde bakgrunn i bekymringen for at muslimer ble mer og mer diskriminert på grunn av sin religion:
1. Expresses deep concern at negative stereotyping of religions; 2. Also expresses deep concern that Islam is frequently and wrongly associated with human rights violations and with terrorism; 3. Expresses its concern at any role in which the print, audio, visual or electronic media or any other means is used to incite acts of violence,
Siden 1999 har problematikken med påstått rasisme mot islam jevnlig blitt tatt oppi flere instanser i FN, både i Menneskerettighetskommisjonen, i Menneskerettighetsrådet og Generalforsamlingen. I 2008 ble det vedtatt en resolusjon mot ærekrenkelser av religion i Menneskerettighetsrådet, der det ble fastslått at denne typen krenkelser skulle erklæres forbudt. Også i 2008 var det OIC som initierte resolusjonen, og Menneskerettighetsrådet ble sterkt kritisert nettopp for at religionskritikk skulle anses som rasisme, og således kriminaliseres.
Som nevnt i artikkelen Islamske lederes klamme hånd, utløste karikaturkrisen et mer bevisst forhold til OIC og hva de bedrev av påvirkningsarbeid innad i FN.
Muhammedkarikatur-krisen ble «avlyst» i 2009. Da fordi FNs menneskerettighetsråd ble presset i forkant av Durban II-konferansen. Presset kom fra land som allerede hadde gitt beskjed om at de ville boikotte konferansen (Israel, Canada og USA), samt de som etter all sannsynlighet ville boikotte (Italia og Australia). Da EU-landene i tillegg varslet at også de, i felles flokk, ville boikotte konferansen, besinnet FNs menneskerettighetsråd seg og OIC sitt krav om forbud mot å fornærme profeten og islamofobi ble forkastet. Følgelig ble forslaget om å gjøre religionskritikk, som i realiteten er kritikk av islam, til et menneskerettighetsbrudd, fjernet.
Selv om resolusjonen kom i havn til slutt, er det verdt å minne om daværende utenriksminister Jonas Gahrs Støres skuffelse over at USA og Israel trakk seg. Landene trakk seg fordi resolusjonen i utgangspunktet inneholdt beskyldninger om at Israel var en apartheidstat som undertrykte sine palestinske innbyggere, og at okkupasjonen av de palestinske områdene var koblet sammen med rasisme. Det var de arabiske landene som ønsket å fremme Palestinas holdninger på FN-konferansen, og den endelige resolusjonen inneholdt anerkjennelse av palestinernes lidelse grunnet okkupasjonen, men uten å antyde at Israel var en rasistisk stat. FN gikk sågar ut med en påstand om at kritikken mot rasismekonferansen berodde på en misforståelse.
I norsk og internasjonal debatt har det vært uttrykt frykt for at rasismekonferansen, som også kalles Durban II, vil sette ytringsfriheten til side av hensyn til religiøse følelser og for å skape et bolverk mot blasfemi.Erfaringer fra 2001
Mange har pekt på erfaringene fra den første konferansen i Durban i 2001, som stortingspresident Thorbjørn Jagland har beskrevet som en «festival i antisemittisme og fordømmelse av Vesten».
– Konferansen i 2001 var preget av grotesk oppførsel og antisemittiske holdninger som ikke kan forsvares, men årets konferanse tar ikke utgangspunkt i disse debattene, men i sluttdokumentet som ble vedtatt av 168 land på slutten av konferansen i 2001, sier Rupert Colville, talsmann for FNs høykommissær for menneskerettigheter, til Ny Tid.
Men OIC hvilte ikke på laurbærene, ei heller slikket de sine sår. De oppnådde noe, til tross for at de ikke oppnådde alt de ville, og de fortsatte arbeidet. FN er ikke hva det en gang var, og i praksis har Kairo-erklæringen, altså OICs egen menneskerettighetserklæring, bred støtte ikke bare blant de 57 OIC-statene som er med i FN, men også blant FNs 137 utviklingsland. OIC jobber jevnt og trutt og effektivt, og et tilbakeblikk på den muslimske samarbeidsorganisasjonens rolle og påvirkningsstrategi etter henholdsvis Rushdies Sataniske vers og karikaturkrisen, forteller mye om hvorfor de engasjerer seg kraftig i dagens korankrise. De gjør det fordi det virker.
Veien inn til selvsensur
I Hege Storhaugs bok Rundlurt (2009) stilte hun spørsmålet: Hvordan oppstod begrepet islamofobi? Hun svarer med den franske forskeren og forfatteren Caroline Fourest, som mener hun har funnet opphavet til nyvinningen:
Ifølge Fourest, ble konstruksjonen islamofob første gang brukt av islamister mot feminister på 1970-tallet. Fourest forteller at den berømte amerikanske kvinnesaksaktivisten og forfatteren Kate Millet, ble utskjelt på det groveste, blant annet som islamofob, da hun tok seg friheten til å oppfordre iranske medsøstere til å nekte å bruke slør. Karakteristikken bredde om seg i Vesten utover 1990-tallet i den tiltakende debatten rundt islams kvinneundertrykking, enten debatten handlet om kjønnsapartheid i islam generelt, eller slørtvang og andre undertrykkende praksiser.
Begrepet skal også ha blitt systematisk utbredt fra Londons islamistiske miljø i kampanjer mot Salman Rushdi, etter at boken hans Sataniske vers, ble møtt med dødssfatwa av Ayatollah Khomeini i 1989. Rushdie og forsvarere av ytringsfriheten ble anklaget for «kriminell islamofobi» og truet på livet. «Begrepet islamofobi er dermed opprinnelig et våpen skapt av islamister for å tjene deres mål om å påtvinge verden sin totalitære visjon, og viss røtter er festet i den dypeste åndsformørkelse», skriver den franske filosofilæreren Robert Redecker. I utgangspunktet var altså begrepet et kampord, som er blitt ekvivalent med rasisme.
Begrepet har befestet seg i slik grad at FN fjor vedtok at den 15. mars hvert år skal markeres som en internasjonal dag for å bekjempe islamofobi, og OIC priser seg antakelig lykkelige for nok et gjennomslag. Det var Pakistans tidligere statsminister Imran Khan som foreslo å markere dagen, og engasjementet for de påstått sykelige fordommene vestlige mennesker har mot muslimer var tilstede også i Norge.
Engasjementet var dog ikke like stort som da norske muslimer lovpriste fatwaen mot Rushdie fra Teheran i 1989. Det islamske forsvarsrådet, forløperen for Islamsk Råd Norge (IRN), støttet fatwaen, og det samme gjorde to kommunepolitikere fra Arbeiderpartiet, som gikk offentlig ut med sine synspunkter. De to representantene, Syed Bokhari og Rafid Bahtti fra Skedsmo, sa de ikke ville nølt med å drepe Rushdie hvis de fikk muligheten. Journalisten har i tillegg til denne opplysningen en rekke andre hendelser knyttet til muslimsk respons i Norge.
AFTENPOSTEN MORGEN 21.02. Lørdag vil tusenvis av muslimer protestere mot den omstridte boken «The Satanic Verses» i Oslo. 26 muslimske organisasjoner har hittil sluttet seg til demonstrasjonen og et krav om å stoppe utgivelsen av boken i Norge.
Den store kontingenten muslimer i Norge – 26 000 i tallet – har efter bråket om Salman Rushdies bok dannet en organisasjon som kaller seg «Det islamske forsvarsråd i Norge». Forsvarsrådet fordømmer skarpt utgivelsen av boken «The Satanic Verses» på Aschehoug Forlag.
Demonstrasjonen i Oslos gater den gang samlet mellom 3.000-4.000 muslimer i protest mot bokutgivelsen til Rushdie.
I nyhetssendinger og i spaltene brukes aktivt begrepet «blasfemi» når Rushdie-saken eller karikatur-striden knyttet til Jyllands-Posten omtales. Både medier og politikere bruker det samme språket som ledere av politisk islam, som om blasfemi er en del av vårt samfunn og forbudt. Begrepet har sneket seg inn i vårt daglige språk og virke.
Det er som alltid islam som skal særbehandles, som skal beskyttes. Alle andre religioner kan det harseleres med, spøkes med, kritiseres, fordømmes. Men å krenke koranen og «profeten»? Nei, det må ikke forekomme. Et godt eksempel er hvordan kunstneren Lars Vilks ble fryst ut av ethvert godt selskap i Skandinavia etter sin forholdsvise uskyldige spøk med islam/Muhammed (rundkjøringshunden). Man kunne få en følelse av at hele Skandinavia hadde blitt strenge troende nasjoner som avskydde harselering med religion. Den eminente kunstneren opplevde ikke bare at de «gode» snudde ryggen til ham, han ble også omtalt som en «dårlig kunstner». Akkurat som om det skulle forklare dødsfatwaene han hadde på hodet sitt. Endog var det ikke få som ymtet frempå om at Vilks hadde seg selv å skylde på for hvorfor han måtte leve i et fengsel 24/7 de siste over tiårene av sitt liv.
Paradokset ved karikaturstriden er at karikaturene slett ikke ble framsatt for å krenke muslimer, men, som Flemming Rose, forfatter av artikkelen Muhammeds ansikt i Jyllands-Posten poengterte den gang i 2005, ble trykket som en kommentar til den økende selvsensuren i Danmark. De var et forsvar av ytringsfrihetens rett til å kritisere makten. Frykten for at islamister skulle gjengjelde med vold gjorde at både kunstnere og andre samfunnsaktører lot være å ytre seg kritisk om islam. Rose forklarer hvordan selvsensur og frykt for å krenke kan føre til totalitære tilstander:
Der sker en intimidering af det offentlige rum. […] Det er således ikke tilfældigt, at folk i totalitære samfund ryger i fængsel for at fortælle vittigheder eller afbilde diktatorer kritisk. Det sker som regel med henvisning til, at det krænker folkets følelser. I Danmark er det ikke kommet så vidt, men de anførte eksempler viser, at vi er på vej ind på en glidebane, hvor ingen kan forudsige, hvad selvcensuren vil ende med.
Sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse
Vi vet ikke heller i dag hvor det vil ende, men selvsensur blant ulike samfunnsaktører er et tiltakende, ikke et avtakende problem. Når selvsensur, valg om å tro på OICs påstander om islamofobe, rasistiske og diskriminerende holdninger i Vesten kan bøtes på ved å forby blasfemi uttrykkes av sittende regjeringer, da er vestlige demokratier på vikende front. Lik en mor som ikke beskytter sitt barn fordi det er enklere å snakke overgriperen etter munnen, framsetter nordeuropeiske ledende politikere de feigeste, mest unnvikende påstander i møte med representanter for regimer som dreper dissenter innenfor egne landegrenser.
I dagens Berlingske kommenterer Carolina Kamil som følger:
I sin 35-punkts erklæring viser OIC til et hav av resolusjoner, inkludert en helt ny fra FNs menneskerettighetsråd, som tidligere denne måneden oppfordret alle medlemsland til å «hindre og straffeforfølge personer som taler eller handler for religiøst hat».
Men det spesielt eksplosive er gjemt nesten på slutten av utsagnet i punkt nummer 26.
Her oppfordrer OIC alle sine 57 medlemsland til å gjøre «det de finner nødvendig» i forholdet til Danmark og Sverige, inkludert å kalle tilbake ambassadører «eller på økonomiske, kulturelle eller andre områder for å uttrykke sin motstand» mot koranbrenningene, og «roser» medlemslandene for tiltakene de måtte ta.
Hva betyr det – mer nøyaktig?
Kan vi forvente en koordinert muslimsk boikott av danske varer? Dansk kultur? Avbrytelse av diplomatiske forbindelser? Trussel mot vår sikkerhet?
Det korte svaret er at vi ikke vet ennå.
Man ofrer ikke ytringsfriheten. Den er nedfelt i (den norske) Grunnlovens § 100, og verdibegrunnelsen er tredelt: sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Den kanskje viktigste erkjennelsen i ytringsfriheten er nettopp at mennesket er feilbarlig, at mennesker kan ta feil. Det er ved diskusjon, fri kunnskapsflyt, nysgjerrighet og utforskning av ulike tolkninger vi kan finne de beste resultatene. Hvis man ikke bryter meninger, utforsker den andres ståsted eller har en tro på at sannhet er en konstant, kan man heller ikke avdekke løgner, maktmisbruk eller skjulte sannheter.
Å gi etter for frykt er en form for muliggjøring. Politikere kan påberope seg de beste intensjoner, men det moralske skillet går ikke ved underkastelse, selv ikke, eller kanskje særlig ikke, når det er enklest og på kort sikt mest smertefritt for en selv. Det moralske skillet går ved brudd på sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det er selve grunnmuren vår.