Vi kunne rapportere like før helgen at Mette Frederiksen, Danmarks statsminister, nå er klar for å forby brenning av religiøse bøker og tekster. For oss i HRS var dette en overraskelse av betydelige dimensjoner, ikke minst fordi Danmark til fulle vant karikaturkrisen i 2006: Danskene nektet å gå ned på knærne og ofre ytringsfriheten, tross det voldsomme presset det lille landet ble utsatt for både av islamske ledere og sviket som nabolandenes politiske ledere utsatte Danmark for. At Mette F nå gir etter for fundamentalistiske, voldelige krefter er knapt til å fatte.
Forby alt som «krenker»
I Sverige vurderer regjeringen å utarbeide nye lover som skal stanse koranbrenning. Begrunnelsen som løftes frem er sikkerhetsmessige hensyn, altså å beskytte Sverige mot ytre farer. Den svenske sikkerhetstjenesten opplyser at trusselen mot Sverige har tilspisset seg i løpet av våren og sommeren i år.
Doku, et svensk graveprosjekt, har kontaktet et stort antall moskeer for å finne ut om det nettopp er koranbrenning som provoserer og krenker, eller om det bare er en av mange opplevde fornærmelser og brudd på islams symboler og helligheter som de mener bør forbys. Svarene som kom fra moskeene er alt annet enn oppløftende og viser til fulle det glupske som ligger i islams kjerne. Doku kontaktet 31 moskér både i storbyer og på småsteder og stilte to spørsmål:
Bør Sverige forby brenning av koranen?
Bør Sverige også forby andre handlinger som skjender, provoserer og fornærmer islamske og muslimers symboler og hellige verdier?
Resultatet ble slik: 30 moskeer mener at Sverige bør forby koranbrenning. De samme moskéene vil gå lengre enn forbud mot koranbrenning. De vil også ha forbud mot handlinger som skjender, fornærmer og provoserer muslimer og islamske symboler. Altså vil de eksempelvis ha forbud mot karikaturer som kan provosere. De vil simpelthen ha forbud mot alt som kan stille islam i et kritisk, negativt lys.
De fleste av de samme moskeene sier at forbudene skal gjelde for alle religioner. Man kan anta at dette likhetsprinsippet er en tillært demokratiforståelse som ikke stikker særlig dypt i den islamske sjelen.
Begrunnelsene moskeene gir for generelt å forby handlinger som skjender, krenker og provoserer, er følgende:
- Forbudet skal gjelde alle religiøse bøker og all hån mot religioner.
- Det må ikke være lov å spøke med eller spotte religioner. (Hva gjelder å spøke med, sender dette tankende til ayatollah Khomeini som i sine glansdager slo fast at «there is no fun in islam»).
- Et forbud ville være perfekt, man skulle ikke få lov til å ydmyke og krenke folks religiøse følelser.
- Vi ønsker at loven skal beskytte våre hellige ting.
- Det som får folk til å føle seg dårlige, bør forbys. Altså skal forbudet omhandle all kritikk av religion.
- Ingenting som er hellig skal krenkes.
- Sverige vil forby mangel på respekt for koranen og andre religiøse skrifter og symboler som kan påvirke følelsene til borgerne og millioner av andre mennesker rundt om i verden.
- Hat og forakt for dem som følger islam bør betraktes som forbrytelser mot menneskeheten.
- Alle hellige symboler må vises respekt.
- Ingen skal få lov til å røre religionen, og all hån skal forbys.
- Ja, absolutt, og ikke bare skal det forbys – det skal også straffes.
Veien til mørket
Signalet som gis våre politiske ledelser er entydig: Dette er hva Norge og Skandinavia blir når islams makt vinner ytterligere terreng. Vi får et religiøst diktatur på nivå med land som Pakistan, Afghanistan og Iran. Vi får samfunn som er langt verre enn den antatt mørkeste middelalderen. Det altoverskyggende paradokset er at våre politiske ledere aktivt sponser moskeene med millionbeløp årlig. De sponser med andre ord vår egen undergang.
Hvem ville ha spådd denne utviklingen etter at kirken mistet sin politiske makt? At politisk ledere skulle bane veien for en totalitær ideologi som mange mener er farligere enn både kommunismen, fascismen og nazismen, som eksempelvis eksiliraneren og professoren i islam i Danmark, Mehdi Mozaffari, sier det (som selvsagt ikke på noen måte skal ses som et forsvar for avskyelig nazisme). Fellestrekk mellom Muhammeds maktislam, nazismen, fascismen og kommunismen er troen på overmennesker, den totalitære ideologien og jødehatet. Maktislam har en dimensjon de tre andre ikke hadde: den religiøse.
«Det gjør den enda farligere. Stalin, Hitler og Mussolini skulle motivere sine beslutninger ut fra alminnelige menneskelige resonnementer: Folk skulle mobiliseres til krig for jordiske ting. Men islamismen behøver ikke å resonnere, den bygger på en religiøs plikt. Lojaliteten gjelder ikke til en stat eller en fører, men Allah.»
Et bedre bevis for at Mozaffari har rett enn svarene til de svenske moskéene skal man faktisk måtte lete etter. Disse moskéene, inkludert stormoskeer i Gøteborg, Malmø og Stockholm, er de foretrukne dialogpartnerne hva gjelder eksempelvis integrering og religionsfrihet. Mer absurd blir det knapt.