Frederik Stjernfelt er en dansk forfatter og professor i vitenskapsteori, idéhistorie og semiotikk ved Aalborg Universitet. Stjernfelt er også anmelder og skribent ved Weekendavisen, og det er i WA han har skrevet kommentaren Lex Løkke.
Stjernfelt ser ikke nådig på utenriksminister Lars Løkke Rasmussens vilje til å kriminalisere koranbrenninger, og han går så langt at han mener helgen 28. til 30. juli i år markerer et tydelig skille i dansk politikk.
Det var helgen da Løkke Rasmussen forlot sitt tidligere forsvar for ytringsfriheten og inntok et forsvar for forbud mot koranbrenning, i direkte motsetning til daværende statsminister Anders Fogh Rasmussens klokkeklare forsvar for ytringsfriheten under karikaturkrisen i 2005.
Disse datoene kan allerede være hugget i stein, fordi de markerer et avgjørende skifte i dansk utenrikspolitikk. Konfrontasjonen, som daværende regjering stod støtt på til store kostnader, og som har preget dansk politikk i de snart 20 årene siden da, er nå erstattet av en diffus oppfordring til internasjonal samling og samarbeid og andre vennlige ord, mens Justisdepartementets toppfolk jobber på overtid med den vanskelige oppgaven å kriminalisere koranbrenning på en måte som får ytringsfriheten til å fremstå som uskadd. Hva som har fått Løkke og SVM-regjeringen til å ta dette skrittet er innhyllet i uklarhet. Trusselnivået har vært høyt siden Muhammed-krisen, og så vidt vi vet har det i dagens situasjon ikke vært trusler på nivå med 2006, skriver Stjernfelt.
Det offentlige trusselnivået er ikke justert opp i verken Danmark eller Sverige, til tross for at koranbrenningene har satt muslimske sinn i kok, og OIC, det 57 lands store muslimske samarbeidsorganet med full representasjon og gjennomslagskraft i FN, har raslet med sablene og advart om handelsboikott og andre lite lystige sanksjoner. At trusselen mot de nordiske landene er oppadgående er likevel ingen hemmelighet, selv om det er riktig som Stjernfelt skriver, at Danmark ikke er på nivå med 2006.
Den «anstendige» ytringsfrihetens grenser
Det interessante i Stjernfelts analyse, sett med norske øyne, er kritikken mot det «anstendige» sentrum i politikken, for i Danmark har støtten til de krenkede tidligere vært forbeholdt ytterkantene av politisk venstreside, mens «anstendigheten» nå har forflyttet seg til politisk sentrum, mens forsvaret av ytringsfriheten står tydelig på hver side, både til høyre og venstre.
Stjernfelt spekulerer i hvorvidt ren frykt var årsaken til at utenriksminister Løkke Rasmussen la seg så raskt «på rygg» i møte med OIC, for i desember 2005, under et tilsvarende møte med OIC, visste man ikke ennå at handelsboikott var den eneste trusselen fra den kanten. Kunnskapen om at ambassadebrannene var bestilt av Hamas og Hizbollah fikk ikke danskene før senere, men det er jo bakgrunnskunnskap Danmark nå har, og som kan være årsaken til å gå i det som tilsynelatende stort sett er en enveisdialog med OIC.
Raskt har det okke som gått å gjøre det til en dyd av anstendighet å imøtekomme de såkalt krenkede, og argumentene for å begrense ytringsfriheten er mer kreative enn de er overbevisende. Under dekke av påstanden om at ytringsfriheten fortsatt vil være intakt, foreslår regjeringen ulike måter å håndtere korankrisen på, der Løkke Rasmussen har valgt innfallsvinkelen «forbud mot å brenne religiøse bøker», med henvisning til ikke bare koranen, men også jødiske og hinduistiske skrifter. Stjernfelt lurer med rette på hva kriteriene for «ekte» religioner skal være, for en ting er kjente, store religioner, en annen er små, ukjente religioner, eller tidligere religioner. «Den parodiske affære kalt ‘Flying Spaghetti Monster’ har nå seriøse tilhengere, akkurat som Star Wars-religionen ‘jedisme’. Skal det være forbudt å brenne filmplakater med Han Solo?» spør han retorisk.
Man kan godt mistenke at «ekte» religioner i praksis vil være begrenset til de som har frekkheten eller makten til å komme med trusler mot Danmark. Det kan tenkes at begrepet «anerkjente trossamfunn» mobiliseres, som for det meste dreier seg om fritak for merverdiavgift – men som i så fall vil bli brukt bredere og gi en håndfull religiøse forsamlinger ny politisk makt til å trekke grenser for hva som kan ytres.
Enda mer illevarslende er det når utenriksministeren går inn i mer vage generaliseringer som den om at «fornærmelse og forringelse av andre lands kulturer, religioner og tradisjoner» som sådan må forhindres. Den kan fort bli mer omfattende enn blasfemiparagrafen de hevder de ikke vil gjeninnføre. I alle tilfelle vil Løkkes hensyn medføre et særskilt vern av religioner som ikke gjelder for andre ideologier eller organisasjoner.
Og slike begrensninger ligger allerede i dansk lov, til tross for at blasfemiparagrafen ble avskaffet i 2017 i Danmark. De nordiske landene har det til felles at blasfemiparagrafen har blitt forkastet, mens hatparagrafer har blitt justert og tilpasset minoriteter på en måte som likevel setter de religiøse i en egen bås, og med særlover kommer problemer.
Hatparagrafen
Danmark har i likhet med Norge en hatparagraf, eller rasismeparagraf om du vil. Den minner om den norske §185, men har en litt annen ordlyd.
§ 266 b. Den, der offentligt eller med forsæt til udbredelse i en videre kreds fremsætter udtalelse eller anden meddelelse, ved hvilken en gruppe af personer trues, forhånes eller nedværdiges på grund af sin race, hudfarve, nationale eller etniske oprindelse, tro eller seksuelle orientering, straffes med bøde eller fængsel indtil 2 år.Stk. 2. Ved straffens udmåling skal det betragtes som en særligt skærpende omstændighed, at forholdet har karakter af propagandavirksomhed.
Stjernfelt peker på at rettspraksis i Danmark «etter opphevelsen av blasfemiparagrafen i 2017 har brakt omfanget av 266b nær det som tidligere ble betegnet som blasfemi» og beskriver ikke bare paragrafen, men også hvordan den kan revideres og i praksis bli en ny – og mer omfattende – blasfemiparagraf enn den opprinnelige, forkastede blasfemiparagrafen.
Intensjonen med paragrafen er å beskytte en rekke mer presist beskrevne grupper mot utsagn som oppfattes som støtende – uavhengig av om disse utsagnene er sanne eller ei. Enkelte former for religionskritikk kan da omformuleres til faktisk å være en krenkelse av folk som tror på den aktuelle læren. Det er kanskje veien svenskene vil gå med sin parallellparagraf om «Hets mot folkgrupp». En annen måte kunne være å kriminalisere brenning av enkelte bøker som et brudd på den offentlige orden. Det kan også dreie seg om demonstrasjoner med bål mer generelt, i så fall vil man unngå religiøse dommer. Da vil politiet også kunne avvise demonstrasjoner med brennende gjenstander, på samme måte som man kan gjøre det med henvisning til problemer med trafikk og lignende. I samme retning har tidligere operativ leder i PET Hans Jørgen Bonnichsen foreslått en utvidelse av hærverksparagrafen. En slik løsning vil sannsynligvis være den minst problematiske, men vil kanskje ikke tilfredsstille haukene i OIC fordi den ikke særbehandler religioner.
Sett med norske øyne er hatparagrafen en interessant referanse, for i likhet med Danmark har Norge avskaffet den sovende blasfemiparagrafen, mens §185 i straffeloven som forbyr diskriminerende eller hatefull ytringer rettet mot noens hudfarge, etnisitet, religion, livssyn, seksuelle legning eller funksjonshemning, har en historie som strekker seg flere tiår tilbake. Dagens bestemmelse er en innskrenking av ytringsfriheten som har som mål å beskytte minoriteter, men i praksis fører loven til en oppblomstring av aktivistiske rasismeanklager. Man kan vanskelig se hvordan loven beskytter de reelt svakeste blant oss, snarere erstatter loven både objektivitet og argumenter med subjektive følelsesopplevelser. Hva mennesker føler – eller påstår å føle – er selvsagt svært individuelt og således vanskelig å bruke som et gyldig kriterium for eventuell straffeforfølgelse av den som har framsatt krenkende ytringer, og et juridisk skille mellom hvem som skal tåle krenkende ytringer og ikke blir raskt også en kunstig og lite utjevnende lov.
Når den likevel er innført og stadig utvides, har den festet seg spesielt godt i det «anstendige sentrum» av norsk politikk, og henvisningene til at ord fører til handlinger blomstrer i kjølvannet av denne paragrafen.
Never Again
Bakgrunnen for de europeiske landenes hatparagrafer er unektelig knyttet til andre verdenskrig og Holocaust, og Never Again-politikken i etterkrigstiden hadde stort fokus på at noe slikt aldri må skje igjen. Det er både riktig og svært viktig politikk, og på samme tid som europeiske demokratier innførte særskilt vern av minoriteter med tanke på jødenes skjebne, har særrettigheter for minoriteter mer generelt blitt en ikke uproblematisk kompensasjon for nazistenes behandling av jødene. Eksempelvis kan kritikk av islam eller av muslimers gjøren og laden raskt oppfattes som islamofobi, og ikke minst har OIC vært ivrige på å selge inn denne minoritetsforståelsen.
Som nevnt i saken Nei, de som brenner koranen er ikke nazismens arvtakere, er OIC kjent for å sammenlikne muslimenes situasjon i Vesten med jødenes situasjon i mellomkrigstiden, men bit merke i det viktigste: De nevner aldri noe om at muslimer nyter godt av både rettigheter og goder i de vestlige samfunnene, mens jødene som gruppe ble drevet på flukt og diskriminert på svært mange måter.
Flemming Rose, mest kjent som kjent som mannen som stod bak Jyllands-Postens publisering av Muhammedkarikaturene og forfatter av den ledsagende artikkelen, er en av dem som har påpekt at muslimske lederes sammenlikning av muslimer og jøders situasjon ikke er gyldig uten at de også inkluderer dette, og det har han unektelig rett i.
Videre skriver Rose i Taushetens tyranni at Holocaust kunne skje nettopp fordi folk ikke kunne ytre seg fritt. Da kunne folk nettopp ytret seg kritisk til nazistenes ord og handlinger.
Særlover som innskrenker ytringsfriheten har dermed en svært negativ slagside, og i stedet for å virke inkluderende, kan hatparagrafen tvert imot virke både polariserende og øke kløften mellom etniske nordmenn og muslimer. Den kan også ha en generell nedkjølende effekt på ytringsfriheten og føre til at folk kvier seg for å framsette legitim kritikk.
Også rasismeparagrafen i de universelle menneskerettighetene har blitt kritisert for å være for vag, der både rasismebegrepet og tilsvarende hatefulle ytringer blir vanskelig å definere. I likhet med den norske hatparagrafen er også hat dårlig beskrevet i menneskerettighetene, og det blir derfor vanskelig å basere rettsavgjørelser på – selv om nettopp det gjøres, all den tid §185 er oppført i straffeloven. I Taushetens tyranni poengterer også Rose at hat kan være en berettiget følelse. Det er ikke illegitimt å hate eksempelvis undertrykkelse av kvinner eller vold mot homofile, men i kontekst av hatparagrafen blir det vanskelig å skille mellom lovlig og ulovlig hat, skriver han, for hvem er det som sitter med definisjonsmakt over hva som er en hatefull ytring?
I det hele er lovverk knyttet til enkeltgruppers følelser skadelig for samfunnet, mener Rose, fordi slike lover enkelt kan misbrukes, og man kan kan se på uttalelser fra vår hjemlige regjering for å få eksempler på hvilke retoriske balanseøvelser som gjennomføres når følelser vektlegges. Vi skal ikke mange ukene tilbake i tid før statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) uttalte at han personlig anså koranbrenning som hatkriminalitet, og tilsvarende har utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) og justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) vært tydelige på at de tar sterk avstand fra brenning av koranen.
Det anstendige sentrum i Norge balanserer mellom sterk avstand fra koranbrenninger og et prinsipielt forsvar for ytringsfriheten, og balansegangen er svært vanskelig, ikke minst sett i lys av utviklingen i våre naboland.
Ytringsfrihet og mangfold
Da Ytringsfrihetskommisjonen leverte sin rapport i fjor, kritiserte de §185, men falt likevel ned på at det er et behov for å beholde den. Under begrunnelsen for hvorfor vi trenger ytringsfrihet heter det følgende i rapporten:
Ytringsfriheten er en menneskerettighet og derfor et gode for enkeltmennesket og for samfunnet. Etter den forrige ytringsfrihetskommisjonens anbefaling, ble de tre klassiske begrunnelsene for ytringsfrihetens verdi i 2004 tatt inn i Grunnloven § 100: Ytringsfriheten er grunnleggende fordi den bidrar til sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.
Denne kommisjonen slutter seg til verdien av disse tre, men konstaterer at verdien av ytringsfriheten stadig blir intenst debattert. De tre begrunnelsene favner ikke lenger hele bildet av hvilken verdi ytringsfriheten har i dagens samfunn. Derfor løfter kommisjonen fram toleranse og mangfold som supplerende begrunnelse i kapittel tre. Ytringsfriheten trener vår evne til toleranse, til å tåle meninger som byr oss imot og møte dem med ord istedenfor undertrykkelse eller vold. Dette er en avgjørende evne i et mangfoldig samfunn. Hensynet til toleranse og mangfold tilsier også at det må være noen juridiske yttergrenser for ytringsfriheten, for å beskytte alle menneskers verdighet.
Vi har ikke hatt som mandat å endre selve Grunnloven, der begrunnelsen er nedfelt. Kommisjonen anbefaler imidlertid at det vurderes å føye til toleranse og mangfold som en del av begrunnelsen i den nå 20 år gamle bestemmelsen.
Minoritetsaspektet løftes også her høyt, sammenholdt med evnen til toleranse, mens betingelsene for og rammene rundt språklig kommunikasjon behandles på en særegen måte videre i rapporten. Mens moderne demokratier hviler på ikke bare retten til å ytre seg fritt, men også på en forventning om borgernes evne til å operere i samfunnet ved å bruke ord for å forklare sine beveggrunner, for å diskutere og finne løsninger uten bruk av undertrykkelse og vold, er det få spor av forsvar for de gode argumentenes tale i rapporten.
I et mangfoldig samfunn burde man anta at å kunne forklare demokratiets spilleregler på en så god måte at det overbeviser innvandrere om at kvalitetene ved demokratiet er større enn de undertrykkende samfunnsformene de flyktet fra, var et vesentlig poeng, ikke minst i et ytringsfrihetsperspektiv.
Ykom-rapporten og farefull retorikk
Søkene «overbevisende argumenter» og «overbevisende argumentasjon» får begge null treff i Ykoms rapport, mens søk utelukkende på ordet «overbevisende» får ett treff. Det knyttes til kunstig intelligens og er således irrelevant for denne artikkelen.
Store norske leksikon skriver at»Retorikk er tradisjonelt definert som kunsten å tale for å overbevise. Ordet brukes også om faget som går ut på å lære denne kunsten».
I bredere forstand brukes ordet retorikk om:
- kunsten å overbevise med språklige midler, både muntlige og skriftlige
- praktiske råd for hvordan man kan lære seg denne kunsten
- teorier om hvordan språklig overbevisning foregår, og om de filosofiske og etiske problemstillingene dette medfører. Det ble skrevet en rekke avhandlinger om retorikk i antikken, der særlig Aristoteles, Cicero og Quintilian utmerket seg.
Moderne retorikk bygger i all hovedsak på den vestlige retoriske tradisjonen. Denne har sine røtter i antikken og er den eldste kommunikasjons- og språkvitenskapelige tradisjonen vi kjenner. Ifølge tradisjonen ble retorisk praksis særlig viktig under demokratiet i Syrakus fra om lag 460 fvt., der landeiere som hadde mistet eiendommene sine, ble gitt anledning til å argumentere for sine krav.
Det moderne demokratiet hviler altså på en lang tradisjon av vilje til å høre hverandres argumenter. Søk på «retorikk» gir 10 treff i rapporten, og disse er ganske interessante, både i lys av danskenes håndtering av korankrisen og for å forstå norsk gjeldende «anstendighet». Treffene er gjengitt i kronologisk rekkefølge, min uthev.:
– Som kommisjonen understreker flere steder i utredningen, må samfunnet være på vakt mot ekstremistiske aktører som bruker dehumaniserende retorikk. Å protestere mot rasistiske ytringer eller dehumaniserende retorikk betyr ikke at man forsøker å innskrenke ytringsfriheten.
– Utbredelse av hatefulle ytringer og dehumaniserende retorikk kan få skadevirkninger, særlig for utsatte minoriteter.
– Påvirkningsoperasjoner skjer hele tiden, i alt fra reklame til politisk retorikk.
– Heller ikke i 2019 fant forskerne klare tegn på utenlandsk påvirkning. Det ble imidlertid påvist at aktører som tilsynelatende var norske brukere, deltok i mer skjulte og ytterliggående fora på nettet, at noen av disse inngikk i nettverk som systematisk overførte innhold fra ytterliggående nettsteder til den bredere offentligheten og at de dempet retorikken sin når de kommuniserte i mer åpne fora.
– Det finnes også studier som forsøker å påvise årsakssammenheng mellom mengden hatretorikk og fysisk hatkriminalitet i samfunnet. Den amerikanske aktivisten Susan Benesch kaller dette «dangerous speech», altså ytringer som kan øke risikoen for at mottakerne vil akseptere eller delta i vold mot medlemmer fra en annen gruppe.
– Har straffeloven § 185 ført til færre hatefulle ytringer enn Norge ville hatt uten en slik paragraf? Dette er umulig å måle empirisk siden paragrafen har vært en del av norsk lov i flere tiår. Et land som Tyskland, som relativt sett har strenge lover, har for eksempel opplevd en oppblomstring av hatefull retorikk og hatkriminalitet de siste årene.
– I Rwanda ble folkemordet på nærmere en million tutsier i 1994 foranlediget av flere år med dehumaniserende språkbruk, særlig på radio, der tutsier ble kalt «kakerlakker» og «slanger», uten at dette ble forsøkt forhindret gjennom lovgivning. At hatretorikken fikk spre seg fritt, er trukket fram som en sentral medvirkende årsak til folkemordet. Flere medieledere ble senere dømt som medskyldige i folkemord.
– De siste årene er det kommet flere dommer, også i Høyesterett, mot åpenbare, men hjelpeløst formulerte, rasistiske ytringer. Det finnes samtidig mange eksempler på at dehumaniserende retorikk kan presenteres gjennom memer, satire eller subtilt språk.
– Samfunnet må være på vakt mot ekstremistiske aktører som bruker dehumaniserende retorikk, og som hevder at de som protesterer mot ordbruken, er motstandere av ytringsfrihet.
Retorikken, kunsten å tale overbevisende, er altså redusert til å forstås til et begrep med negativt fortegn. Ikke et eneste ord om at retorikk kan legge til rette for forståelse og overbevisning, det er den «dehumaniserende retorikken» man vil til livs.
Dehumanisering eller religionskritikk
Det er alvorlige påstander, for begrepet har følgende betydning, hentet fra Store norske leksikon: «Dehumanisere betyr å avhumanisere, se bort fra menneskelige hensyn eller ta vekk menneskelig kontakt (for eksempel i saksbehandling).»
Det betyr altså å bruke ord der man ikke tar menneskelige hensyn, men hvordan kan man i alle tale klare å gjennomføre slike hensyn? Og hvilke hensyn er det man skal ta? Er det dehumaniserende å mene at lover bør være allmenngyldige for landets borgere fordi man da ikke hensyntar at enkelte har lavere evner eller vanskeligere livserfaringer enn andre? Er det dehumaniserende retorikk å omtale grupper i generelle vendinger, eller motsatt, å omtale enkeltmennesker i generelle vendinger i kraft av vedkommendes tilhørighet til en gitt gruppe?
Ordet «påvirkning» får derimot hele 90 treff i Ykom-rapporten. Det er selvsagt for mange eksempler til å liste her, men en gjennomgang av disse viser at også dette ordet nær utelukkende brukes med negativt fortegn, altså at påvirkning er noe vi må vokte oss for. Men påvirkning kan også være positivt, ikke minst dersom vi har en fortsatt levende tro på at vår demokratiske samfunnsform er et gode. Da bør fokuset rettes mot hvordan vi påvirker innvandrede minoritetsgrupper til å forstå vårt styre- og levesett.
Man hører nå argumentet om at den kommende lovgivningen på ingen måte vil forhindre religionskritikk. Men det kan ofte virke som om de som snakker om det går ut ifra at religionskritikk er en slags sirlig akademisk diskusjon av religiøse dogmer ved en seminar.
Men her må man opprettholde at en av de veldig viktige grunnene til at Vesten har klart å rive seg løs fra en kristendom som til tider ikke var mye mindre totalitær enn islam i dag, har vært en religionskritikk som har benyttet seg av både satire, skjellsord og grovheter, minner Stjernfelt om.
Vi deler Stjernfelts bekymringer for den nye «anstendigheten». Religionskritikk er ikke dehumaniserende. Ei heller når den framsettes i form av å brenne koranen. Danmark har nå hatt sitt Lex Løkke. Norske politikere og kommentariatet bør ikke la seg friste lenger i den retningen enn de allerede har gjort.