Vi har sett det mange ganger, historier som fremstår så tvilsomme at man knapt tror dem, men det er ikke alltid like enkelt å skille klinten fra hveten. Men noen ganger lar det seg avkle og det typiske er at de kommer fra enkeltpersoner som fronter dem i egen person. Skal man ikke tro det folk forteller om hva de selv angivelig har opplevd?
Svaret er kort og godt nei. Man kan ikke blindt stole på hva folk forteller, det må verifiseres for å godtgjøre at fortellingen kan være riktig. HRS selv har opplevd dette mange ganger, folk som står frem med «egen historie» som har som mål å ramme HRS, såkalte drittpakker som mediene utnytter for hva det er verdt. Vi har tatt flere slike saker til Pressens Faglige Utvalg (PFU) med mildt sagt blandende erfaringer. Ikke uvanlig lener PFU seg på at når det aktuelle medie sier at de har troverdighet til kilden, så tar PFU det til etterretning – uavhengig av hva mottaker måtte mene.
Andre ganger blir saken så åpenbar at selv mediene skjønner at det gikk en kule varmt i redaksjonen. Som den hjerteskjærende historien som nestlederen i Salam Norge fortalte, der hun angivelig hadde blitt skutt utenfor London-pub etter terroren i juni i Oslo i fjor. At historien var oppspinn var det faktisk VG som avslørte, da de over tid hadde jobbet for å faktasjekke opplysningene kvinnen ga. VG kunne fortelle at kvinnen ikke hadde status som fornærmet, ifølge politiet. Altså; hun var ikke skutt. Denne gangen valgte mediene, i flokk og følge, å avpublisere. Det gjaldt både Aftenposten, NRK, TV 2, Avisa Oslo, Blikk og Utrop. Men selv om de samme i etterpåklokskapens navn innså betydningen av faktasjekk, var ingen av mediene særlig villig til å fortelle hva slags sak de faktisk avpubliserte. Den ble rett og slett borte, som om den aldri hadde eksistert. Kanskje var motivet først og fremst å beskytte vedkommende mot seg selv, men de beskyttet også seg selv mot det elendige journalistiske arbeidet.
Trusler, vold og overgrep mot enkeltpersoner er «sterke historier» i særklasse, om de er utført av enkeltpersoner, grupper eller stater. Det så vi for eksempel i MeToo-bevegelsen, der det også til tider gikk noe hett, eller når noen mener seg utsatt for forskjellsbehandling eller rasisme. Men like vanskelig kan det være, for det blir gjerne påstand mot påstand. Likevel kan en ikke unnlate å sjekke det som sjekkes kan, og i alle fall ikke hvile på den tro at «andre» har gjort det.
Ja visst, det kan gjøres feil. Det er en redelig sak, og så retter man opp det man kan. Men hvis saken vokser seg større enn seg selv, kan det også få betydelige følger. Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke! heter det i pressens Vær Varsom-plakat, og det er ikke bare knyttet til enkeltpersoner. For medienes gjennomslag, særlig når de formidler sterke historier, kan raskt finne veien til sentrale aktører i samfunnet og bli benyttet i deres strategiske arbeid og ved politikkutforming.
Utsatte politikere
I de siste årene har det vært rapportert om sterk økning av hets og trusler mot politikere. I februar 2022 kom en rapport som slo fast denne økningen, der det blant annet kom frem at trusler og trakassering mot politikere og politiske meningsbærere ikke bare skaper frykt og utrygghet for de som blir utsatt for dette, men det utgjør også en trussel mot demokratiske prosesser og politisk deltakelse. Den var utarbeidet av Politihøgskolen etter oppdrag fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og det ble gjennomført spørreundersøkelser med stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer i 2013, 2017 og vinteren 2021. I den siste runden var også medlemmer av sentralstyrene for partiene og ungdomspartiene med i undersøkelsen, samt at de hadde tilgang til data fra en tilsvarende studie av trusler og trakassering mot lokalpolitikere, gjennomført av C-Rex og Telemarksforskning.
I PSTs nasjonale trusselvurdering for 2023 var det da også forventet flere tilfeller:
I forbindelse med kommunestyre- og fylkestingsvalget høsten 2023 er det grunn til å forvente flere tilfeller av hets, sjikane og trusler også mot lokal- og ungdomspolitikere. Om aktiviteten påvirker deres politiske deltakelse, representerer også dette en alvorlig utfordring for demokratiet.
At det derfor er tatt initiativ fra ulike aktører, som regjering, PST, KS (kommunesektorens organisasjon) og andre, ikke minst hos de politiske partiene selv, mot hat og trusler er velkomment, og det var også et tema under Arendalsuka. Bakgrunnen var en undersøkelse i regi av KS om trakassering og trusler mot norske lokalpolitikere. Det var i den sammenheng vi fanget opp den unge MDG-politikeren som fortalte om opplevelser om trusler om drap og voldtekter som utvilsomt er straffbare. I en debatt under Arendalsuka, også sendt på Dagsrevyen, ble samme ungdomspolitiker ansiktet til problematikken, der PST-sjefen og styreleder i KS brukte hennes som sannhetsvitne. Ifølge henne selv har hun levert åtte politianmeldelser bare det siste halvåret (!). Problemet er bare at da vi sjekket med politiet, var det ikke registrert en eneste anmeldelse eller ført til noen andre meldinger på henne i politiets registre. Likevel har altså hennes udokumenterte historie gått fra lokalmedier til å bli benyttet av sentrale og mektige aktører – og det aktuelle politiet fremstår indirekte som totalt inkompetente.
Det er ingen grunn til å betvile at politikere, uansett parti, utsettes for hets og trusler, men alvorlighetsgraden i de ulike sakene kan variere betydelig. Vi mennesker er forskjellige og vil følgelig også tolke ubehageligheter forskjellig. Det noen overser, kan for andre gjøre dypt inntrykk. Men det er også en del av problemet, for også her bør det skilles mellom snørr og barter.
Uansett er det ekstra ubehagelig, og farlig, hvis noen utnytter problematikken til egen vinning. Det vil kunne skape betydelig oppmerksomhet, som er noe enhver politiker trakter etter; å gjøre seg selv synlig i det politisk landskapet. Hvis en da samtidig kan oppnå en viss sympati, har en lagt flere vinnerkort i kurven. Det samme gjelder for alle andre som kan tjene på å hevde seg utsatt for trusler, sjikane, hets, rasisme, islamofobi eller lignende – og særlig de som nyter godt av offentlige midler.
Dokumentasjon og politi
Det er blitt gjort mye godt arbeid i arbeidet mot hat og trusler, og hvis man aktivt hadde tatt i bruk disse rådene kunne mye vært gjort. Men da måtte man sette makt bak rådene, som kanskje først og fremst burde vært definert som krav.
Kommunal- og distriktsdepartementet har en egen hjemmeside om problematikken. Her gis det noen råd, der en rekke burde vært ufravikelige krav.
For det første; dokumentering av hendelser. Her heter det blant annet:
Dersom du mener at du har blitt utsatt for noe som du ønsker å følge opp – for eksempel gjennom tips eller anmeldelse til politiet, eller varsling til parti eller annen instans, er det viktig at du sørger for å dokumentere hendelsen. Den enkleste måten å gjøre det er ved å ta skjermbilde av det du har opplevd.
Det presiseres også betydningen av å få med konteksten:
Når du skal ta skjermbilde av innhold du mener er en hatefull ytring, trussel eller på annen måte oppleves hetsende eller nedsettende, er det viktig å få med hele konteksten ytringen er fremsatt i. Det innebærer at det ikke er tilstrekkelig å ta med kun den enkelte ytringen, du må også ha med konteksten den er fremsatt i. Med kontekst menes for eksempel: Hvor ytringen er fremsatt (få med for eksempel navn og URL til Facebookside, Twitter-konto, e.l.), om det er en kommentar til noe andre har publisert, om det er andre kommentarer i samme «tråd» og andre elementer som bidrar til å gi kontekst til ytringen. På den måten kan det både vurderes i hvilken grad den er fremsatt offentlig, og gi en forståelse for om det er faktorer som har ledet frem til ytringen.
Uansett om hetsen eller truslene kan eller ikke er mulig å dokumentere, så er neste trinn – som også burde være et ufravikelig krav – kontakt politiet. Og terskelen bør være lav, slik også departementet presiserer.
Du kan tipse politiet om kriminelle hendelser. Du kan også sende politiet opplysninger som kan forhindre en kriminell handling. Politiet ønsker tips om hatefulle eller diskriminerende ytringer som blir publisert eller delt på internett. Når politiet mottar tips vurderes behov for videre oppfølging av den enkelte sak. Tips bidrar også til at politiet får større oversikt over omfanget av hatefulle og diskriminerende ytringer, samt konteksten disse fremsettes i. Gjennom å tipse politiet kan du bidra til å forebygge fremtidige kriminelle handlinger.
Det kan jo nevnes at politiets tipsmottak er bemannet døgnet rundt og tipsene håndteres av Kripos. Men, som det også blir presisert, å tipse er ikke det samme som å anmelde.
Dersom du opplever å bli utsatt for hatefulle eller diskriminerende ytringer, annen hatkriminalitet eller trusler oppfordrer vi deg til å anmelde hendelsen til politiet.
Når politiet mottar en anmeldelse vurderes det hvorvidt det er grunnlag for å igangsette etterforskning av hendelsen som et straffbart forhold.
Her blir man i alle fall «oppfordret», men burde ikke politianmeldelse være en selvfølgelighet – særlig for politikere på ulike nivå?
Departementets hjemmeside er nyttig, der er det også lenker og telefonnummer, og kan benyttes som en oppskrift for alle politiske partier og andre som opplever hets eller trusler i forbindelse med sin profesjon.
Når det gjelder PST, der PST-sjef Beate Gangås sto på scenen i Arendalsuka og snakket om PSTs ønske om samarbeid med politiet lokalt for å sikre utsatte lokalpolitikerne, kan vi vel bare minne om at PST skal forebygge og etterforske trusler og andre handlinger som rammes av straffeloven rettet mot myndighetspersoner, det vil si medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett, eller representanter for tilsvarende organer i andre stater.