En av Høyres mest realitetsorienterte politikere i innvandringsdebatten, finner vi i lokalpolitiker Simen Sandelien i Asker. Aktivt og tilsynelatende utrettelig er han så og si daglig på Facebook med et årvåkent øye på hva som foregår, ikke minst i mediene. I går reagerte han på et Dagsrevyoppslag:
Hvorfor forsøker politimesteren i Oslo, Ida Melbo Øystese, aktivt å villede seerne om ungdomskriminelles opprinnelse på NRK Dagsrevyen?
Journalisten spør henne om etnisiteten hos de som begår gjentatt ungdomskriminalitet.
Politimesteren unnlater ikke bare å svare på dette spørsmålet, men peker på statistikk som viser at 75% er født i Norge.
Det var ikke dette hun ble spurt om.
Rapporten hun nevner ligger imidlertid åpent tilgjengelig på internett. Den viser for det første at det bare var 70% som var født i Norge. For det andre viser den at 77% – SØTTISYV PROSENT – hadde innvandrerbakgrunn. Nesten 8 av 10.
«Etnisitet har bare begrenset betydning», konkluderer politimesteren.
Det er rett og slett en ren bløff og fullstendig villedende. Sånn kan ikke politiet oppføre seg.
Rapporten Sandelien henviser til, finner du her og tallene på side 16.
Nei, politiet burde ikke oppføre seg sånn, men de gjør det nettopp fordi de kan. Det kan de fordi det har utviklet seg en kultur i politiledelsen der innvandring og kriminalitet skal behandles som to helt uavhengige størrelser. Siden stadig flere skjønner de blir villedet og løyet til, tjener det i realiteten til økt mistillit til politiet og forringelse av politimakten. Begge deler er like farlig for et samfunn.
Fra vondt
Politimester Ida Melbo Øystese føyer seg imidlertid bare inn i den etablerte praksisen som også omfatter Beate Gangås (nå PST-leder, tidligere politimester i Oslo) og tildels Benedicte Bjørnland (nå direktør i Politidirektoratet, tidligere leder i PST) – støttet opp av justisminister Emilie Enger Mehl. Til tross for at samtlige av disse er utdannet jurister, synes de å ha tro på et sosionompoliti med omsorg i forsetet. Det er kanskje ikke så rart at man begynner å rynke på nesa av en mer og mer feminisert politiledelse.
Som kjent satte HRS fra 2015 et særskilt fokus på utviklingen i politiet og over flere år publisert vi en rekke artikler om kriminalitet spesielt i Oslo, om økningen og råheten, gjengene, politiledelsens håndtering, tilbakeholdelsen av faktuell informasjon, ikke minst andelen kriminelle som har innvandrerbakgrunn, slagsiden til forskerne i den såkalte strategiske stab (senere avdeling) i politiet osv. Ja, faktisk ble det «så mye» for politiledelsen at de satte Spesialenheten på oss for å finne ut hvor vi fikk informasjon fra. Det var jo i seg selv et «genistrek» fra politiledelsens side, da en slik handling bekreftet at det vi formidlet var fakta.
Informasjonen fikk vi fra operativt politi som er totalt uenig i hvordan politiledelsen utvikler seg, og de samme visste at informasjonen de lekket til oss var farlig for dem. Derfor anonymitet. Det de fortalte var jo stikk i strid med det politiledelsen ønsker å formidle, og, som gårsdagens Dagsrevyenoppslag viser, fortsatt lever i beste velgående. Men kanskje noe av det mest uspiselige for politiledelsen som vi da omtalte, var at vi avdekket avstanden mellom politi i felten og kontorsliterne med imponerende mange stjerner på skulderklaffene som velvillig bidrar med sine sosiologiske forklaringer på kriminalitet – og der de oppfordret mediene til ikke å rapportere om overfallsvoldtekter. Bedre ble det ikke da vi avslørte at politiledelsen i Oslo direkte avviste en rapport som var forfattet av operativt politi fordi den hadde «feil budskap».
Tausheten og tilbakeholdelsen av sentral innvandrerrelatert informasjon skulle altså ikke bare gjelde i politiet, men også i mediene.
Til verre
Siden dette er flere år tilbake, skulle en jo tro at politiledelsen tok en smule selvkritikk, men egentlig skjedde det stikk motsatte. I oktober 2019 kom Aftenpostens kommentator Therese Sollien med en sak som bekreftet det vi hadde forfektet i sak etter sak, der hun – ut fra anonyme politikilder – fortalte at politiet følte seg motarbeidet av politiledelsen, rettsvesenet og politikerne. Her het det blant annet:
Politiet som autoritetsfigurer er for lengst sosionomisert bort. Troen på at straff kan være bra for noe som helst, er for lengst forsvunnet. Hva hjelper det å stoppe en kriminell når han slipper rett ut igjen? Og hva lærer de som ser på?
Politifolk føler seg maktesløse overfor en ledelse som er mer redd for at noen skal komme med anklager om at politiet bedriver rasisme, diskriminering og stigmatisering enn at de ikke utfører jobben de er satt til å gjøre: å trygge samfunnet. (…)
Jeg spør om det ikke er riktig at politiet må bygge tillit hos de ungdomskriminelle. Vise at de vil dem vel. Ta av uniformen, gå i sivil, snakke med ungdommene som mennesker.
Politimannen jeg snakker med, fnyser av det. Det er en drømmesituasjon for verstingene, sier han. – Hva hadde du ønsket deg hvis du var kriminell? Jo, et kompispoliti som sier «Hei, gutten min» istedenfor å sette deg i fengsel.
Når «selveste» Aftenposten kunne sette slik på trykk, gikk det en smule varmt for skrivebordsaktørene. Men hva var det de reagerte på? Jo, i Politiforum jamret de seg over legitimeringen av den «påståtte ‘sosionomisering’ av politiet» og bruken av anonyme politikilder – og at ikke politiledelsen tok til motmæle. Mariann Leirvik, forsker ved NIBR og Oslo Met (og sosiolog), og Brigitte Ellefsen, førsteamanuensis ved Politihøgskolen (og historiker), hadde da gjennomført en studie med utgangspunkt i om lag 4.000 artikler i medier, publisert i perioden 2016-2019. Artiklene handler om «politiets håndtering av kriminalitet blant ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn».
Samme gamle leksa: innvandringsfiendtlig
Men Leirvik og Ellefsen avslørte indirekte sitt budskap, nemlig at kritikk av politiet når det kommer til sosionomisering og tilbakeholdelse av fakta om innvandring og kriminalitet egentlig bare er et vikarierende motiv fra dem som ønsker en streng innvandringspolitikk. Derfor het det da også:
I studien vår finner vi at politikere som sverger til en streng innvandringspolitikk ofte kommer med lignende påstander. Et halvt år etter at han hadde gått av som justisminister, sa Per-Willy Amundsen følgende i et intervju med Rights.no: «ikke bare rekrutteres sosionomer, kriminologer og lignende til politiet, men deres fagkretser er også blitt pensum på Politihøgskolen. Disse fagene har ingenting der å gjøre, de burde vært fjernet. Dette er nymarxisme».
Nå var ikke disse forskerne redelig nok til å lenke til intervjuet med Amundsen, du kan lese det her og gjøre deg opp din egen mening, men deres kobling til en «streng innvandringspolitikk» ble langt på vei en innrømmelse av at mange kriminelle nettopp har innvandringsbakgrunn. I tillegg lå det en antydning om at anonyme politikilder som fremmer sosionomiseringsteorien egentlig er innvandrerfiendtlige. Deres «løsning» var selvsagt dialog og forebyggende arbeid og noe de kalte prosessrettferdighet: «Et prosessrettferdig politi foretar beslutninger som oppleves som konsistente og regelbaserte, behandler folk med verdighet og med respekt for deres rettigheter, og får folk til å oppleve seg rettferdig behandlet.» Jeg vil tro enhver kjeltring ler seg skakk av slikt snakk.
Men, vi kan jo spørre: Hvordan ser det så ut fire år etter denne studien? Fungerer det? Det er spørsmålet som politimester Ida Melbo Øystese også burde fått, det samme med PST-sjef Gangås, direktør Bjørnland i Politidirektoratet og justisminister Mehl. Hvor lenge skal vi leke at vi har løsninger? Hvor lenge skal vi fortsette med det som ikke virker?
Det er slett ikke enkelt å skulle håndtere kriminelle som bare blir yngre og yngre og en stadig råere vold. Verktøyene er ikke altfor mange og det blir stadig tydeligere at tiltakene som presser seg frem kan bli harde å svelge for det samfunnet vi ønsker å være – men som vi ikke lenger er. Det har den innvandrede voldskulturen sørget for.
Derfor vil det eneste forebyggende arbeidet – som vil virke – være å stoppe den ikke-bærekraftige innvandringen, slik som Unge Høyre-leder Ola Svenneby har innsett, men som Erna Solberg kontant avviser. Men også det vil presse seg frem, for det blir tydeligere og tydeligere at kriminalitetsutviklingen ikke ivaretar den uskyldige delen av befolkningen, vi frihetsberøves på vegne av omsorgen for de kriminelle. Det er bare å gjenta: se til Sverige.
Sosionomiseringen av politiet startet for over 40 år siden, analysert av oss i 2018, og hvis vi ikke snart stopper den farlige veien politiledelsens har lagt seg på, også når det gjelder islam, er det bare å be sistemann slukke lyset.