Aftenposten omtaler Yasaman Aryani, Mozhgan Keshavarz og Narges Zarifan, tre menneskerettighetsforkjempere i Iran som ikke kjenner hverandre, men som har samme erfaring.
De er alle blitt vekket midt på natten. Banket opp foran familien. Og sendt til fengsel.
Forbrytelsen:
Dele ut roser på kvinnedagen uten å dekke seg godt nok til. Og snakke høyt om kvinners rettigheter.
Med henvisning til en rapport fra Amnesty har det iranske regimet denne sommeren intensivert jakten på kvinner og jenter som ikke bruker hijab. Og i et nytt lovforslag vil kvinner som ikke dekker seg godt nok til, få strengere straffer sammenlignet med tidligere. Tidligere risikerte kvinnene to måneder i fengsel – nå vil regjeringen øke straffen til fem år. I tillegg skal flere kvinner straffes med pisking.
Da må også moralpolitiets innsats intensiveres.
Frihetens pris
Yasaman Aryani (26) ler nå hun hører om lovforslaget. Hun har vært fengslet to ganger tidligere, og er ikke redd moralpolitiet.
– Det verste som kan skje, er å bli drept. Hva har regimet tenkt å gjøre? Drepe hele befolkningen?
Slik snakker en ekte hverdagshelt. Den som vet at fremtiden uansett ikke vil bli å leve, men å overleve. Narges Zarifan støtter Aryani, og hevder at Iran er «et gigantisk fengsel for kvinner uansett».
Mozhgan Keshavarz hevder at kvinner i Iran er villig til å gjøre hva som helst for frihet. Også hun ble dømt for å ha deltatt i demonstrasjoner i 2019, og som fange i Evin fengselet i Tehran forteller all tre at seksuell vold og tortur var del av hverdagen.
– Jeg ble avkledd og bundet fast i en stol. De tvang meg til å spre beina, sier Keshavarz.
Hun forteller at vaktene tok på kroppen hennes. Samtidig som de filmet.
Aryani forteller om daglig tortur, om isolasjon og om å bli tvunget til å lese koranen.
Etter at de slapp ut av fengslet opplever de imidlertid et annerledes Iran: Flere kvinner går uten hijab, og noen går endog i miniskjørt. Derfor tror de det iranske regimet er blitt desperat. Regjeringen må «vise muskler» slik at ingen tror de har mistet kontrollen over landets kvinner – og slik sett «skjendet» koranens budskap.
Flere mener at den iranske befolkningen er på vei til å mobilisere på nytt.
– Det har allerede skjedd en kulturell revolusjon der folk har våknet opp. En ny runde med demonstrasjoner kan derfor bli enda kraftigere, sier Samira Amini Hajibashi, seniorforsker ved Prio.
Både Hajibashi og politisk rådgiver i Amnesty, Gerald Folkvord, er usikre på om regimet vil takle en ny runde med demonstrasjoner. De tviler på at regimet vil klare å kontrollere befolkningen når en stor andel av dem er misfornøyde. For selv om det var kvinner som startet opprøret mot undertrykkelsen og kontrollen, så har mange iranske menn sluttet seg til. Folkvord tror ikke regimet vil klare å gjenopprette kontrollen de hadde før Mahsa Aminis død.
Provokasjoner og sikkerhet
Det er noe usigelig trist å lese om den kampen som føres i Iran, og de konsekvenser som den først og fremst får for de modige kvinnene. Ikke minst når vi selv står oppe i den triste situasjonen at våre regjeringer, først og fremst i Danmark og Sverige, men også i Norge, i fullt alvor vurderer å stramme inn ytringsfriheten for å unngå å støte muslimer med koranbrenning. Eller, det er jo ikke omsorgen for krenkelse av muslimers følelser som styrer, men frykten for konsekvensene, både sikkerhetsmessig og økonomisk.
Diskusjonen om koranbrenning eller annen skjending av muslimske symboler, som hijab, har to vidt forskjellige premisser: De som hevder at det er provokasjon for provokasjonens skyld og de som hevder at et inngrep mot slik «skjendig» er en svekkelse av ytringsfriheten.
Tidligere sjef for det danske sikkerhetspolitiet (PET), Hans Jørgen Bonnichsen, tilhører førstnevnte gruppe. Han har latt seg opprøre av Jacob Mchangama, direktør for tenketanken Justitia, og Jakob v. H. Holtermann, førsteamanuensis ved Københavns Universitet, som har påpekt at ytringsfrihet er en så avgjørende verdi for våre samfunn at vi også må erkjenne at denne retten til frihet ikke er gratis.
«Å stå fast i å forsvare retten til å krenke i en globalisert verden, der liberale verdier er på retrett, kan koste diplomatisk innflytelse, jobber og, ja, i ytterste konsekvens, menneskeliv. Men når man sammenligner Danmark, Norge, Sverige og Nederland med Saudi-Arabia, Iran, Irak og Tyrkia, er det tydelig for oss at prisen er verdt å betale.»
De er «ytringsfrihetskorsfarere og fundamentalister» – og deres akademiske arroganse kan koste menneskeliv, fastslår Bonnichsen i en kronikk i Berlingske. Det er kanskje ikke så underlig at en tidligere PET-sjef instinktivt reagerer med å ha sikkerhet og trygghet i front, der han blant annet lurer på hva dem som ble utsatt for trusler og overgrep etter Muhammedkarikatur-opprørene vil tenke om en slik høy pris som Mchangama og Holtermann tar til ordet for. Men det kan være at Bonnichsens sikkerhetsperspektiv er svært kortvarig, og her burde for eksempel utviklingen i Iran være en viktig rettesnor.
Demokratiers svik
En som tenker annerledes enn eks-PST-sjef, er journalist og forfatter Adam Holm. Han tilhører gruppen som mener inngrep mot for eksempel koranbrenning er en svekkelse av ytringsfriheten. Men ikke bare det, han mener også at de ikke bare er vår hjemlige ytringsfrihetskultur som risikerer å bli skadelidende, men også stemmene i de muslimske landene som kjemper for retten til å ytre seg kritisk.
Samtidig er det ikke bare vi som ser på dem, om det så er iranere i opposisjon til det teokratiske diktaturet eller undertrykkelse andre steder i verden, for de ser også oss – via internett. De ser at land som er ansett som demokratiske bastioner «svaier som siv i vinden under press fra de islamske statene», skriver Holm.
Med henvisning til den danske statsministren og utenriksministeren, som like godt kunne vært de norske, sier han:
At vår statsminister og utenriksminister i en felles pakt vil gjøre koranbrenning ulovlig er et bekymringsfullt signal å sende til innbyggerne rundt om i de muslimske landene som kjemper for å kunne ytre seg friere om religion.
Hvis en regjering i et land som topper all verdens statistikk for nasjonal lykke og personlig frihet velger å bøye seg for press fra religiøse dogmatikere, er vi på Herrens mark. Bokstavelig talt.
Antakelig har vi levd i fred og fordragelighet så lenge, at vi har glemt frihetens pris. Vi priser oss kanskje lykkelig at vi ikke er underlagt muslimske regimers åk, uten å se at vi litt etter litt er villig til å gi litt etter for det som betegnes som religiøse krav, men som i realiteten er et spørsmål om makt.