I avhandlingen «Partnerdrap – familietragedie eller æresdrap», kommer det fram at gjerningsmenn med minoritetsbakgrunn risikerer strengere straff i saker der ære antas å ha vært motivet, selv om mange av sakene dreier seg om samlivsbrudd eller barnefordeling, skrev NRK da de belyste jurist Nasim Karims studie av 112 partnerdrapssaker fra de siste 30 årene.
Vinklingen i NRKs sak tilsvarte på sett og vis IRNs vinkling i Vårt Land, der juristen Karim har funnet at straffen for et partnerdrap ligger på rundt 12 til 15 års fengsel, mens for partnerdrap begått av minoritetsmenn, så har straffen gjerne begynt på 15–16 år og oppover. Karim selv synes å mene det er en form for diskriminering av minoritetsmenn at straffenivået er høyere for dem, noe IRN velvillig gjengir, men til forskjell fra IRN hentet i alle fall statskanalen inn en stemme som kunne fortelle noe om årsakssammenhengen.
At avhandlingen viser at straffene i saker der gjerningsmannen har minoritetsbakgrunn ligger høyere, mener Stabell kan ha sammenheng med at handlingene i seg selv vurderes som grovere.
– Jeg tror ikke det er slik at betegnelsen æresdrap i seg selv er straffeskjerpende, men disse handlingene er ofte så alvorlige og kritikkverdige at det må en strengere straff til. Det at det blir definert som æresdrap skal ikke tas hensyn til isolert, avslutter Stabell.
– Islam er holistisk
Man skal dog ikke la seg forundre av IRNs fokus på forskjellsbehandling, for de vet nøyaktig hvilke knapper de skal trykke på for å få full uttelling på sympatiskalaen. Svært bevisst benytter de både demokratiets form og språk når de inntar offerrollen, men målet med relativiseringen og stakkarsliggjøringen bør ingen betvile. Målet er makt.
Bak artikkelen i Vårt Land står Nor Aylin Obeid, styremedlem i IRN, og Mustafa Mahmood, nestleder i IRN. Førstnevnte er avbildet diskret sminket, iført hvit tettsittende hijab og sistnevnte smilende iført uformell dongeriskjorte. De milde ansiktene ledsager det tilsynelatende like milde budskapet; Vi vil bare være i fred og kan ikke forstå hvorfor majoritetssamfunnet utøver sosial kontroll over oss.
Bagatellisering av negativ sosial kontroll og æresvold trilles ut som perler på en snor.
Først påstår de at det er «uheldig hvis en statsledet liberal-sekulær forståelse automatisk legges til grunn som den eneste normative målestokk for hva som er negativ versus akseptabel sosial kontroll». Med dette mener de å si at det er positiv sosial kontroll dersom foreldre formidler «en bedre» seksualmoral enn den norske til sine barn.
Barn er i behov av moralsk veiledning for å ta gode livsvalg, og muslimske foreldre er i likhet med andre foreldre opptatt av å beskytte sine barn mot skade.
Vi ønsker at de skal utvikle et godt selvbilde basert på det holistiske menneskesynet islam representerer. I tråd med dette fremholdes et kjærlighetsbasert ekteskap som rammen for et trygt og godt seksualliv. Like viktig er det at barn beskyttes fra sex- og kroppspress.
Jommen sa jeg smør. Med litt nyreligiøst retorisk krydder forsøker IRN å selge inn en tanke om at islam er holistisk, som altså betyr at mennesket er en fysisk, psykisk, emosjonell og åndelig helhet hvor alle deler er innbyrdes avhengig av og påvirker hverandre. Alt henger sammen med alt, og inni denne beskyttende boblen beskyttes og styrkes de muslimske barna og ungdommene mot majoritetsmiljøets forkvaklede moral? Ja, det er tilsynelatende slik IRN ønsker å selge inn islam til leserne. Ikke bare er den norske seksualmoralen forkastelig, men rusbruken i de norske ungdomsmiljøene er også en god grunn til å holde ungene unna majoritetsmiljøet, fastslås det. Ingen negativ sosial kontroll, bare trygg ivaretakelse i holistisk ånd.
Den evige islamofobien
Deretter kommer avsnittet Æresvold, der IRN fastslår at det ikke egentlig er noen forskjell mellom innvandret æresvold og norsk æresvold.
Når det gjelder æresvold, undrer vi oss over grenseoppgangen mellom æresrelatert vold og vold motivert av såret stolthet, kontrolltrang eller sjalusi? Er det noen grunn til å forskjellsbehandle vold i nære relasjoner på denne måten? Og har ikke majoritetsmenn en ære de ønsker bevart?
I denne relativiseringssekvensen er det det fastslås at det er urimelig å straffe minoritetsmenn hardere for drap. Som om nordmenn engasjerer onkler, fettere og brødre for å kvitte seg med kvinner som vanærer familien. Det er så hinsides at det burde vekke oppstandelse, men oppstandelsen kommer ikke.
Avslutningsvis er det fokus på at muslimer har rett til selvbestemmelse. Her blir undertrykking på nær magisk vis en frihetsrettighet, og sier du imot, er du rasistisk og islamofobisk.
Rettslige mekanismer for å motarbeide innskrenking av livssynsminoriteters selvbestemmelse over egen identitet og kropp er imidlertid mangelvare her til lands. Samtidig er skepsisen til islam stor.
(…) I regjeringens handlingsplan «Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold» står det at «Det er behov for en aktiv politikk for å bekjempe holdninger og handlinger som forhindrer den enkeltes mulighet til både å lykkes og leve et fritt og trygt liv.» I lys av dette er det et behov for en aktiv politikk som bekjemper islamofobi og rasisme.
Det er alltid ondskapen i mottakerlandet som er i fokus, og arbeidet for å redusere undertrykking av kvinner og barn omskrives til å være et angrep på muslimsk frihet. Det er ikke nytt, det er ikke overraskende, og verst av alt: Det fungerer. I forbindelse med korankrisen kan vi forvente økt intensitet fra de islamske miljøene, og ordlyden vil alltid være den samme.
– Nedverdiger oss
Det samme foregår i våre naboland. I Danmark er strategien til Dansk Muslimsk Union å være enda tydeligere: De vil sitte ved makthavernes bord, fordi de opplever å stadig bli forbigått når det fattes politiske beslutninger som påvirker muslimer. I Berlingske skriver Urfan Ahmed, talsmann for Dansk Muslimsk Union, som følger etter uker med koranbrenningsdebatt:
Danske muslimer føler seg sviktet av Mette Frederiksen til tross for det varslede brenneforbudet. «De danske muslimene synes nok en gang ikke å være med i den politiske diskusjonen, som om de ikke eksisterer på denne planeten i det hele tatt og i hvert fall ikke innenfor landets grenser», skriver de i et åpent brev til statsministeren.
Det interessante er hvordan IRNs søsterorganisasjon klarer å vri det danske knefallet for islam, jakten på forbud mot koranbrenninger, til å være et angrep på muslimer som bor i Danmark. Man skulle anta de ville glede seg over de kreative forslagene for å innskrenke ytringsfriheten, men så var det det med lillefingeren og hele hånden:
Mette Frederiksen gjør det også klart at koranbrenning sender et signal til omverdenen om at Danmark legger til rette for hån mot andre land og deres kulturer, og at det er en økt sikkerhetstrussel mot Danmark. Nok en gang velger statsministeren å ikke gripe muligheten til å imøtekomme den muslimske minoriteten som bor innenfor landets grenser. Vi skulle ønske hun ville sende et signal til de danske muslimene om at hun vil gjøre alt som står i hennes makt for å hindre å nedverdige oss. Som vår statsminister håpet vi at hun ville stå ved oss og våre rettigheter.
Det viser til de grader hva som skjer når man gir etter for press. Det er aldri nok, det er fremdeles definert som nedverdigende behandling av de muslimske paraplyorganisasjonene. Og i et Norden som tror at det er farlig at folk er lei seg, vil ikke bare de muslimske særkravene tilta i styrke. De vil dessverre også få stadig større gjennomslag hos politikere som poserer med stor trøstevilje.