Da var sommerferien 2023 over og det er tilbake til den stadig dystrere virkeligheten. Og igjen er det islam og islamske ledere som forsøker å lede oss inn i deres mørke, for det er kun på den måten de samme kan tilrøve seg makt, både på den internasjonale scene og i eget hjemland. Da gjør de som de bruker å gjøre; de dekker bordet med trusler og frykt om vold og kaos, krydret med offerrollen.
Men én ting har endret seg de siste 20-30 årene, det er Vest-Europas store diaspora av muslimer. Det gjør oss enda mer sårbare. Våre verdifiender er midt iblant oss.
Ny «perfekt sak»
Vi husker alle Muhammedkarikatur-krisen utløst i 2005 i Danmark. Det som antakelig den gang overrasket mange, var de mildt sagt uspiselige kravene som ble fremmet, også da anført av OIC, og hvilke uspiselige metoder som muslimer benyttet for å fremme deres sak. Slik ble saken større enn seg selv, men den gangen sto de fleste politiske ledere i Vesten rakrygget – om enn etter noe famling – på ytringsfrihetens side. Det var verre med mediene, i alle fall i Norge, der vi også hadde en utenriksminister i Jonas Gahr Støre som, også i ettertid, rotet seg helt bort i verdispørsmål.
Muhammedkarikatur-krisen ble «avlyst» i 2009. Da fordi FNs menneskerettighetsråd ble presset i forkant av Durban II-konferansen. Presset kom fra land som allerede hadde gitt beskjed om at de ville boikotte konferansen (Israel, Canada og USA), samt de som etter all sannsynlighet ville boikotte (Italia og Australia). Da EU-landene i tillegg varslet at også de, i felles flokk, ville boikotte konferansen, besinnet FNs menneskerettighetsråd seg og OIC sitt krav om forbud mot å fornærme profeten og islamofobi ble forkastet. Følgelig ble forslaget om å gjøre religionskritikk, som i realiteten er kritikk av islam, til et menneskerettighetsbrudd, fjernet.
Siden den gang har OIC posisjonert seg stadi sterkere, gjerne i pardans med Kina og Russland. OIC venter på nye sjanser for å bane vei for islam i Vesten, og den svekkelsen det vil føre til av Vesten bejubles fra deres pardansvenner. Nå har de fått en ny «perfekt sak» i koranbrenninger.
Både i Danmark og Sverige har det den siste tiden vært en rekke aksjoner med brenning av koranen. Også i Norge har det vært gjennomført koranbrenning, sist for noen dager siden utenfor Stortinget, men mediene er tause, sikkert til regjeringens tilfredshet, slik at ikke Norge ved navns nevnelse trekkes inn i den internasjonale konflikten. Men det er ingenting nytt knyttet til disse aksjonene, eller rettere sagt: til de muslimske reaksjonene på disse aksjonene. Det samme kravet reises: som i muslimske diktaturstater skal all fornedrelse og kritikk av islam være forbudt i Vesten. Hvis ikke …. da kan det meste skje.
Rygger
Det «nye» denne gangen er at den svenske og danske regjeringen rygger. Den danske utenriksministeren Lars Løkke Rasmussen, tidligere Venstre og partistifter og leder av det nystiftede partiet Moderaterne, har gjort det klart overfor OIC at Danmark vil opprettholde vennskapsforhold og samarbeid med muslimske land og at de søker å finne en måte, «et juridisk verktøy» som Løkke sier, å stoppe koranbrenninger på. Ifølge justisminister Peter Hummelgaard (S) skal dette sees på som (hold dere fast) «korreksjon av den svært brede utvidelsen av ytringsfriheten» som ble foretatt i 2017 (da ble blasfemiparagrafen fjernet).
Så kan man merke seg at den danske statsministeren Mette Frederiksen (S) er fullstendig borte fra denne debatten. Den svenske statsministeren Ulf Kristersson (M) er derimot tilstede, og han lener seg tung på danskenes Løkke. Det kan virke som om den svenske regjeringen håper danskene viser vei.
Men den veien som Løkke, for det synes å være hans politiske prosjekt, ønsker seg, finner lite støtte hos danskene. Motstanden mot å ofre ytringsfriheten etter press fra OIC er bastant og kommer fra ulikt hold. Så langt finner Løkke kun støtte hos ett parti, Alternativet (3 prosent ved Folketingsvalget 2022), og hos ulike imamer, for eksempel imam Oussama El Saadi (Grimhøjmoskeen i Aarhus), samme imam som har gitt sin fulle støtte til IS.
At det er frykten for islam som styrer både danskene og svenskene, synes det liten tvil om. Da i betydningen frykten for sikkerheten i de respektive landene og for eventuelle økonomiske konsekvenser. Sikkerhetspolitiet i både Danmark og Sverige har bekreftet økt fare for terror, uten at noen av landene har økt trusselvurderingen (som er på tre av fem i Sverige og fire av fem i Danmark).
For øvrig skal den svenske statsministeren Kristersson og justisminister Gunnar Strömmer avholde en pressekonferanse i dag klokken 11:30. Den skal handle om Sveriges «sikkerhetspolitiske situasjon» og hvordan man skal «beskytte svenske borgere». Men både Sverige og Danmark – og andre land i Europa – burde tenkt tidligere på hvordan man kan beskytte landets borgere. Det gjelder også frihetsorienterte muslimer, eller kanskje mer korrekt: eks-muslimer. Den ufriheten de nå ser vokse frem er akkurat den samme de rømte fra.
Som sagt tidligere: det må nok bli verre før det kan bli bedre.