På OsloMets nettsider, under fanen «Forskningsnyheter», står det i stor, svart font på gul bakgrunn: Ungdommer om festovergrep: – Fulle jenter er lette bytter.
Det får da være måte på å slå inn åpne dører, tenkte jeg da jeg leste overskriften, men joda, forskerne Rikke Tokle, Kristin Buvik, Kari Stefansen og Gerd Marie Solstad har tatt et dypdykk i den norske ungdomskulturen og gjennomført 184 personlige intervjuer med 95 ungdommer fra 15 til 19 år.
Det de fant var i samsvar med hva man etter alle solemerker måtte forvente, men forskerne mener å ha funnet høyst problematisk adferd blant jenter, og da spesielt blant jenter med høy sosial status.
Opprettholder myter
Man skulle kanskje anta at det var et gode at jenter passer på hverandre og gjør seg noen tanker om hvordan de kan reduserer risiko for overgrep før de drar på fest, men ifølge Tokle er det ingen grunn til å juble. Hun har, sammen med de øvrige kvinnelige forskerne som har gjennomført studien, funnet ut at å være smart og populær egentlig er det samme som å være reaksjonær og slem. For de fant både det som omtales som en «hovedfortelling om kjønnet risiko» og en tro på at fremmede kan være farligere enn venner. Det er med på å opprettholde voldtektsmyter, fastslås det fra forskerhold.
Javisst er det noe herk å måtte forholde seg til at ungdom tenker i slike utdaterte svart-hvitt båser som kjønn, men sannelig gjør ungdom altså det.
– Vi fant en tydelig kjønnsforskjell i ungdommenes beskrivelser. Særlig gjaldt dette forståelsen av seksuell utsatthet på fest. Mens jentene vektla den seksuelle risikoen på fest, var denne risikofortellingen fraværende blant guttene, forklarer Tokle.
Har likestillingen virkelig ikke kommet lenger blant de unge? Tar virkelig ikke ungguttene forholdsregler for å unngå å bli voldtatt av ungjentene? Man kan gremmes av det hele, men verre blir det. Det viste seg faktisk at jentene som tok forholdsregler og ikke drakk seg sanseløse på fest, mente at det var en dårlig ide å drikke seg snydens. Forskeren viser til en hendelse hun fikk referert i et intervju, der «Maren» forteller om en jevnaldrende jente som har påstått at hun ble voldtatt, og der «Maren» har stilt spørsmål om hvorvidt den påstått voldtatte, som var sterkt beruset og frivillig hadde «hooket» med gutten som var utpekt som voldtektsmann, kanskje bare hadde en annen opplevelse enn det gutten hadde.
– Det er en undertone om at disse jentene ikke har tedd seg på den riktige måten, at de ikke har tatt nok ansvar for å passe på eller beskytte seg mot seksuelle overgrep. Og denne antydningen står i sterk kontrast til det likestilte samfunnet ungdommen liker å tro de lever i, fastslår forskeren.
Hun fortsetter:
– Marens utsagn reflekterer en vanlig hovedfortelling om kjønnet risiko hvor jenter kobler det å være full med seksuell utsatthet. Her kommer det samtidig frem hvordan beruselse blir moralsk evaluert som en form for uansvarlighet fra jentas side, kommenterer Tokle.
Å drikke seg fra sans og samling er fullstendig ansvarlig, forstår vi, for gutter bør alltid forstå at fulle, tilsynelatende villige jenter egentlig ikke vil? Jeg er usikker på hvilken framstilling som er minst i tråd med det likestilte samfunnets normer, men her holder jeg faktisk en knapp på at Tokle er mer reaksjonær enn hva Maren er. Det er faktisk slik at også ungjenter kan ha seksuelle lyster og/eller gi uttrykk for slike, selv om det muligens kommer som en overraskelse for den kvinnelige kollokviegruppa, unnskyld, forskergruppa, fra OsloMet.
Vonde følelser
Det skal være voldtekt dersom en jente har på følelsen at det var en voldtekt, forstår jeg av å lese Tokles uttalelser, for uten å ha en etablert forestilling om at det alltid er sårbare jenter, aldri gutter, og i alle fall ikke andre jenter med høyere sosial status, som har definisjonsmakt, så faller alle de påståtte forskningsfunnene i fisk.
Jeg gjør meg en tanke om at Tokle neppe har lest Marianne Sætres fagartikkel fra 2015, Nye perspektiver i voldtektsdebatten, og den påfølgende artikkelen i Politiforum En voldtekt er ikke alltid en voldtekt. Sætre er sosiolog og har lang erfaring som strategisk analytiker i Politiet, og jeg gjengir her et utdrag av fagartikkelen som har gått forskerne på OsloMet hus forbi.
Det som skjer i praksis når kvinner anmelder trakasseringer og krenkelser i gråsonen til voldtekt, er at de anvender de uformelle regler fra hverdagslivet til å sette grenser for det de kaller voldtekt. De låner voldtektsbegrepet og benytter det på andre og mer personlige måter enn den formelle jussens kriterier om tvang, slik at også krenkelser av identitet og verdighet rammes. De «grå» krenkelsene som kvinner anmelder som voldtekt, gir «falske positive» i anmeldelsesstatistikken, dvs. de registreres som voldtekt, men viser seg ikke å være det. Disse er med på å gi de høye henleggelsestallene.
Kartleggingen av hva som ble anmeldt til Oslo politidistrikt avdekket store variasjoner. Dette gjaldt både for livssituasjonene fornærmede befant seg i, hvor preget av rus beskrivelsene av hendelsen var, samt graden av tvang mellom partene. Festrelaterte hendelser med høyt alkoholkonsum var vanligst. Flere av disse var grove hendelser, men mange var også uklare fordi fornærmede hadde hatt blackout. De var uten kunnskap om hva som hadde skjedd, med hvem eller for så vidt om noe seksuelt hadde skjedd. Ellers omhandlet hendelsene noen ganger grov vold og tvang, andre ganger ikke tvang overhode. De siste var eksempler på «forsinket grensesetting» og tilfeller der man følte seg lurt, manipulert og bedratt. Eksempel 1: Hun treffer en fyr på fest som hun liker godt. De går til sengs senere på kvelden. Hun gir mye av seg selv for å kommunisere sin interesse. Med det samme han har blitt seksuelt tilfredsstilt reiser han seg brått fra sengen og går, uten et ord. Hun blir sint, føler seg utnyttet og anmelder ham for voldtekt. Eksempel 2: Hun treffer en grei kollega på sin nye jobb, havner til sengs med ham, men får raskt etter vite at han har ligget med alle damene på jobben og har det som «hobby». Hun blir rasende og anmelder han for voldtekt. I tillegg til dette omhandler noen anmeldelser sexpress, der kvinner lever opp til handlinger, stillinger og teknikker som de tror forventes av dem, men som de ender opp med å føle seg fornedret av. De fornærmede kan selv ha vært initiativtakere til utprøvingen, og anklager kulturen de er del av, mer enn partneren.
Felles for disse anmeldelsene er at de handler om ulike normsett som kolliderer og kvinner som rettsliggjør hendelser som da oppleves krenkende. Hendelsene utfordrer deres selvbilde og bryter med deres uformelle regler for intimitet og kroppslig samhandling.
Ironisk nok har Sætre også satt seg i en posisjon der hun har berøringsangst mot egen forskning, som utvilsomt viser at menn med opprinnelse i muslimske land er sterkt overrepresentert på voldtektsstatistikkene, hun var sågar en av hovedarkitektene for å hindre overfallsvoldtekter å bli omtalt i mediene – og har over år jobbet for å få bort fokuset på innvandreres overrepresentasjon, men i beskrivelsen over treffer hun.
Den ferske NOVA-rapporten vi har omtalt her viser akkurat samme problematikk. Ungdommenes egen forståelse av overgrepet de har vært utsatt for er kartlagt i rapporten, og overgrep forstås som «alt og ingenting».
«Jeg ville egentlig ikke, men klarte ikke si nei» er den aller største kategorien. Kategoriene «Jeg ble overtalt» og «Jeg deltok frivillig, men angret etterpå» har også mange kjent seg igjen i. Da er det grunn til å spørre hvorvidt #metoo ikke bare har opplyst, men også skapt forvirring for den oppvoksende generasjonen, for ingen av disse kategoriene inneholder en overgriper, kun et offer.
Spørsmål = stempling
OsloMet-forskerne vil likevel at de veldig viktige funnene deres skal føre til endring. De mener at de unge jentene som tar forholdsregler for å ikke havne i overgrepssituasjoner eller situasjoner der de mister kontroll i realiteten er med på å opprettholde voldtektsmyter. Forskerne fastslår at det er helt dust å være redd for fremmede.
Tokle forklarer at mange av ungdommene la til grunn en forståelse av overgrep som typisk involverte fremmede menn, via piller som smugles ned i drinken eller etter en bevisst overskjenking.
I virkeligheten skjer de fleste seksuelle overgrep på ungdomsfester på en annen måte: Overgriperen er ofte noen man kjenner fra før, en venn eller kjæreste, dessuten er begge parter ofte beruset.
Fremmede er snille, dem skal man ikke mistro, tvert imot er det venner som bør tiltros å være potensielle voldtektsmenn. Og plutselig var det visst beruselse inn i likningen likevel, men å unngå å bli overstadig beruset er likevel ikke bra? Det er ikke helt lett å forstå dette, men det Tokle tar ansvar for å konkludere med, er nok også hovedpoenget: Stiller man seg tvilende til at voldtekt virkelig har funnet sted, stiller man spørsmål ved hvorvidt det kanskje er ulike følelser og tolkninger i sving i etterkant, ja, da stempler man jentene som føler seg voldtatt.
Tokle håper at det vil bidra til at man slutter å stemple hverandre. Hun er spesielt opptatt av at det tas et endelig oppgjør med slutshaming og horestempling.
– Det er en praksis som burde vært parkert for lengst, avslutter hun.
Men det er ikke horestempling å påpeke at det finnes mulighet til å forebygge risiko. Den muligheten finnes og den benyttes med stort hell. Det er langt farligere å selge inn en tanke om at man kan være så full man vil, legge seg naken med hvem man vil, og samtidig være helt trygg på at ingenting skjer. Hvem ville egentlig solgt inn denne «likestilte» ideen til egne døtre?