Det startet med at IRN gikk ut i Vårt Land i en kronikk (betalingsmur, 13. august) og bagatelliserte æreskulturen til «sensasjonelle beretninger om enkeltskjebner». Muslimers oppdragelse av barna sin handler om «å beskytte sine barn mot skade». Selvsagt vet IRN at påstanden de fremmer er så langt fra virkeligheten som mulig er, og vi ga derfor IRN det glatte lag da kronikken stod på trykk. For IRNs ledelse kjenner æreskulturen i alle dens stygge detaljer, og ledelsen deres er etter all sannsynlighet selv med på å utføre æreskontroll av sine egne kvinnelige familiemedlemmer. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå det.
IRNs hovedagenda i kronikken er å normalisere æreskulturen, ved å prøve å sidestille den med nordmenns kultur.
Det er flere eksempler på voldssaker blant majoritetsnordmenn som kunne vært omtalt som æresrelatert vold om en hadde av-eksotifisert æresbegrepet. For eksempel drepte en 22-åring fra Fyllingsdalen sin kompis da kompisen forsøkte å kysse hans mor. Samtidig sier advokat Aase Karine Sigmond, i forbindelse med en straffesak hun er involvert i, at «Hadde dette vært en etnisk norsk familie, så ville spørsmålet om æresdrap aldri ha dukket opp.»
Det er her politioverbetjent Gunnar Svensson og politiadvokat Terje Bjøranger i Kripos går hardt ut mot IRN i kronikk i Vårt Land i dag (også betalingsmur).
Nor Aylin Obeid og Mustafa Mahmood, begge representanter for Islamsk råd Norge (IRN), spør i Vårt Land den 13. august i år om hvem som definerer hva som er negativ sosial kontroll. For vår del er vi glad for at det ikke er IRN som har den oppgaven. Innlegget fra IRN innebærer langt på vei en bagatellisering av de skadene æreskulturen påfører et stort antall mennesker i Norge hvert år.
«Sensasjonelle beretninger»
Bare i fjor hadde Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, som Svensson og Bjøranger har bygd opp, totalt 891 henvendelser i æresrelaterte konflikter, som vi fortalte sist fredag. I 2015 var antallet henvendelser 399. Som de to ekspertene sier det: Mørketallene er høye, dette er bare «toppen av isfjellet», ikke minst fordi det forventes at jentene og kvinnene tier om overgrepene i frykt for represalier fra familien sin.
Siden oppstart i 2004 har Kompetanseteamet hatt rundt 10.000 saker på bordet. «Og hver eneste en av de nevnte drøyt 10.000 sakene er i seg selv ‘sensasjonelle beretninger’ om påtvungne arrangerte ekteskap, trusler, vold og ekstreme kontrolltiltak fra familiens side», skriver de.
Vi, som de fleste andre, er helt enige i at det er en del av foreldreansvaret å lære barn god oppførsel, oppfordre til en anstendig seksualmoral og å gi dem trygge vaner. Men æreskulturen handler ikke om dette, hvilket vi velger å tro at IRN også egentlig er kjent med. Den seksuelle kontrollen jentene utsettes for er ikke av hensyn til jentene selv, men av hensyn til storfamiliens ansikt utad. Storfamiliens ære. En jente som ikke underkaster seg familiens kontroll bringer storfamilien i vanære: mennene i familien blir av omgivelsene sett på som svake, og kvinnene stemples som løsaktige eller horer. Negativ sosial kontroll er en mekanisme for å sikre at familien ikke utsettes for rykter om jenter / kvinner i familien – av hensyn til familiens ære. Ekteskapet er den eneste lovlige rammen for all seksualitet, og alt som i snever forstand kan tolkes som seksuelt (holde i hånden, sitte i samme rom etc) slås ned på. For det er ryktet som ødelegger æren. Og uten æren er familien sosialt død i sitt miljø. Om en jente i Norge forsøker å etablere et kjæresteforhold, eller har en guttevenn, truer det æren til familien både her og i familiens opprinnelsesland. Et rykte om en kjæreste, selv om det kun er nettopp rykter, er nok til å vanære hele slekten. Da kommer represaliene. Det er ikke noe vi bare antar.
Rene ord for pengene. Det er akkurat slik æreskulturen fungerer, noe vi i HRS har erfart til fulle i over 20 år.
IRN prøver å vri æreskulturen til en debatt om hva som er «akseptabel kontroll» versus negativ kontroll, der «akseptabel kontroll» impliserer det samme som norske foreldres kontroll av barna.
… skillet går ved hvorvidt kontrollen er utført til barnets beste og/eller om den rammes av straffeloven. Vanskeligere er det ikke. Og i de sakene vi arbeider med er det ikke det første hensynet som er rådende. Dette handler ikke om konservativ seksualmoral eller moralfilosofisk orientering. Det handler om kriminalitet, og familiene i våre saker er fullt klar over at de skader barna ved det de utsetter dem for. Det legges mye energi i å holde norske myndigheter på avstand.
Selvsagt handler det også om islam
Det interessante er at det er IRN som bringer inn religion, altså islam, en religion med et kvinnesyn som passer som hånd i hanske med æreskulturen grunnet islams syn på kvinners seksuelle renhet og æresbegrepet, der jentene og kvinnene bærer familiens ære på sine skuldre ved at omgivelsene anser dem for å være helt ulastelige, helt rene seksuelt. Samtidig vet man jo at æreskulturen også har gode vekstkår eksempelvis blant hinduer og sikher i India, og også blant kristne i et land som Pakistan (de blir en del av den overordnede æreskulturen som praktiseres i stort monn av den dominerende befolkningsgruppen, muslimer)
Når IRN ser på arbeidet mot æreskriminalitet som et angrep på livssynsfriheten, lager de en sterk kobling mellom islam og negative utslag av æreskulturen. Dette er vi bare delvis enige i. Det er etter vår vurdering fullt mulig å utøve sin religion uten å komme på kant med straffeloven. IRN burde derfor gå i bresjen i arbeidet mot æreskulturen, ikke bortforklare den.
IRN fremmer det positive ved at foreldre i æreskulturen prøver å holde barna borte fra «rus» og «seksuelle tilnærmelser». Til dette svarer Svensson og Bjøranger slik: «Dette er imidlertid ikke et argument for fortsatt å praktisere skadelige kontrolltiltak overfor barn. Det er heller ikke et argument for tidlige, påtvungne arrangerte ekteskap, slik vi har sett mange eksempler på. Her er det på sin plass å nevne at vi har sett påfallende mange eksempler på seksuelle overgrep, fra familiemedlemmer, i familier som samtidig praktiserer en streng kyskhetskultur overfor barna.»
Akkurat som vi i HRS kjenner til, er jenter i æreskulturens klør langt mer utsatt for seksuelle overgrep av sine egne enn utenforstående, les nordmenn.
I etnisk norske familier gjelder ikke æreskulturen, dermed har vi heller ikke æresdrap, der typisk en ektemann i æreskulturen får støtte fra slekta til å drepe hustruen. Ei heller utfører nordmannen drapet på vegne av sin egen familie og slekt.
IRNs forsøk på å koble nordmenn til den forkvaklede æreskulturen er helt hinsides. Det er et forsøk på å bortforklare et alvorlig samfunnsproblem som man typisk finner i muslimske familier.
De som utsettes for det vi har snakket om her, påføres alvorlige, gjerne livslange, traumer. Det er derfor alvorlig når årsaken til problemene forsøkes dekket over. De familiene dette gjelder må ta konsekvensene av at de har valgt å oppdra barna i Norge. Det er skadelig når barna blir stående i en spagat, hvor de på den ene siden forventes å gjøre det bra i Norge, mens de på den andre siden forventes å leve opp til foreldrenes opprinnelseslands æreskultur. Det lar seg ikke kombinere uten gjennom vold.
Det er befriende at de to mest erfarne på æreskulturens onde ansikt innen politiet og Kripos så grundig plasserer skapet der det skal stå. IRN står ribbet tilbake for enhver troverdighet. Det IRN selv avslører – med god hjelp av Svensson og Bjøranger – er at IRN er et høyst levende eksempel på hvorfor æreskulturen kan fortsette å bre om seg på bekostning av sårbar ungdom og kvinner født inn i islam.