De som brenner koranen, er nazismens arvtagere, skriver den danske forfatteren Carsten Jensen i Aftenposten. Argumentet og sammenlikningen er ikke ny, flere har trukket den historiske parallellen og advart mot å brenne bøker, og underlig er det ikke.
Heinrich Heine døde i 1856, men det berømte sitatet hans skulle vise seg å bli sant. Kort tid etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, startet jakten på bøker som ikke var «i samsvar med den nasjonalsosialistiske ideologi». Bokbålene flammet opp i landet og over 20.000 bøker ble brent, deriblant også bøker av Heinrich Heine.
Bokbålene er en særdeles skremmende del av europeisk historie, og de var et forvarsel om hva som senere skulle gjøre Heines sitat profetisk. Da ble mennesker brent i konsentrasjonsleirenes krematorier.
Carsten Jensen mener det av denne grunn ikke er riktig å forsvare koranbrenninger under henvisning til ytringsfriheten. I Aftenposten begrunner han det som følger:
Er det et knefall overfor autoritære regimer i Midtøsten eller andre steder hvis man forbyr koranbrenning fordi man ikke tør å være uvenner med dem?
Ja, det er det.
Men det er ikke et knefall overfor noe som helst hvis man forbyr koranbrenning med henvisning til at det er en trussel mot demokratiet. For det er hva det er. Bokbrenning har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Det har alt å gjøre med nazistenes bokbrenning på 1930-tallet.
Ender med drap
Da forfatteren Salman Rushdie ga ut romanen «Sataniske vers», oppfordret Irans ayatollah Khomeini til drap på ham i form av den såkalte fatwaen. Bokbrenning er i familie med fatwaer.
Forfatterens verk skal ikke finnes. Det neste steget er ikke stort: Forfatteren skal heller ikke finnes. Det starter med bokbrenning. Og det ender med drap. Det viser utallige eksempler i historien, fra middelalderens religiøse forfølgelser til nazistenes utryddelseskampanjer mot annerledes tenkende.
Men logikken har brister. Man kan ikke likestille diktatoriske styrer med enkeltborgere. Maktens krav om å utslette ideer og ord kan ikke sidestilles med enkeltmenneskets frihet til å uttrykke avsky mot ideer og ord. Hvor enn banal man må anse koranbrenning, er den fortsatt en ytring, en maktkritisk ytring mot undertrykking.
Muslimer og jøder
Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til 5. april i år for å gjenfinne Carsten Jensens argumenter. Dengang framsatt mot Sverige, her i Aftonbladet:
Ved en opptreden sier Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan at å brenne en Koran er en «hatkriminalitet som må stoppes», melder TT.
Den tyrkiske utenriksministeren Mevlüt Cavusoglu sammenlignet også Sverige med Nazi-Tyskland.
– Nazistene startet med å brenne bøker, så angrep de religiøse samlingssteder, og så samlet de folk i leire og brente dem for å nå sine endelige mål. Det er slik ting som dette starter, sier han, ifølge tyrkiske medier.
Det er fascinerende i hvilken grad despoten Erdogan er villig til å sammenlikne muslimer med jøder. Og teknikken er velkjent. OIC er kjent for å sammenlikne muslimenes situasjon i Vesten med jødenes situasjon i mellomkrigstiden, men bit merke i det viktigste: De nevner aldri noe om at muslimer nyter godt av både rettigheter og goder i de vestlige samfunnene, mens jødene som gruppe ble drevet på flukt og diskriminert på svært mange måter.
Flemming Rose, mest kjent som kjent som mannen som stod bak Jyllands-Postens publisering av Muhammedkarikaturene og forfatter av den ledsagende artikkelen, er en av dem som har påpekt at muslimske lederes sammenlikning av muslimer og jøders situasjon ikke er gyldig uten at de også inkluderer dette, og det har han unektelig rett i.
Videre skriver Rose i Taushetens tyranni at Holocaust kunne skje nettopp fordi folk ikke kunne ytre seg fritt. Da kunne folk nettopp ytret seg kritisk til nazistenes ord og handlinger.
Det smått absurde ved å sammenlikne koranbrenninger og nazistenes bokbål, oppsummerte også forfatter og biolog Markus Lindholm denne uken på Fcebook:
To-tre mennesker har altså rømt halve jorda rundt og gjennomført en symbolsk demonstrasjon mot det despotiske samfunnet de måtte flykte fra – en demonstrasjon som utløste livslang dødsdom fra den kulturen de rømte fra. Og nå diskuterer vestlige mennesker for fullt alvor om slikt bør tillates. Det sier vel egentlig alt som behøver å sies om saken.
Hykleriet blir totalt når sammenlikningen mellom bokbål og koranbrenning og muslimer og jøder aldri inneholder den minste refleksjon over hvordan jøder behandles i muslimske land.
Hånd i hånd
Carsten Jensen er på ingen måte noe ubeskrevet blad, han kan kort oppsummeres å være den personen som i aller høyeste grad har bakvasket sitt eget land internasjonalt under de verste krisene i Danmark etter 2. verdenskrig, som Muhammed-krisen.
«Vi er et land (Danmark) som i årtier har styrt målrettet mot konfrontasjonen. Nå har vi fått den», skrev Carsten Jensen i Politiken 16.02.2015, to dager etter terroren rammet København.
I Redaktørforeningens debattmøte Virker volden? der debattdeltakerne var Hege Storhaug, nevnte Jensen, samt leder i Norsk P.E.N. og tidligere forlagssjef i Aschehoug, William Nygaard, og Basim Ghozlan, forstander i Det islamske forbundet, tok Jensen side med Ghozlan.
Ghozlan er forstander for Rabitamoskeen i Oslo, som knyttes til Det muslimske brorskapet og har fostret en voksende rekke terrorister. Mens Ghozlan selv er kjent for å snakke om diskriminering av muslimer og den norske islamofobien, kan man også minnes hva som skjedde da Flemming Roses bok skulle lanseres i Oslo. – Måtte de brenne i helvete var Dagbladets overskrift da de dekket truslene mot forlaget og gjengav de muslimske aksjonistenes oppfordring på Facebook:
«Oppmøte på Rabita mosken klokken 14.00, be salat al Dhuhr, deretter gå mot Akersgate, hvor Cappelen Damm holder til, måtte de brenne i helvette.», skrev arrangørene på nettsida.
Men Jensen og Ghozlan har ingen tanker om den muslimske voldskapitalen, ei heller i dag. Det er provokasjonene og den påståtte rasismen mot muslimer som er refrenget. I dagens Aftenposten skriver Jensen:
Vi har sett det i Danmark, hvor sosialdemokratene har overtatt Dansk Folkepartis diskriminerende politikk overfor innvandrere og flyktninger.
Vi ser det i Sverige og Finland, og resultatet er, med unntak av Spania, alltid det samme. Det ytterste høyre styrkes, og rasismen blir legitim, inntil de autoritære kreftene vinner, som de har gjort i Ungarn, Polen og Italia.
Ghozlan forteller samme historie – og har gjort det i en årrekke. Muslimer er diskriminert i Norge, fastholder han, og spesielt ille er alltid den påståtte islamofobien. Deretter påstås det å bli et slags slippery slope, at krenkelser legitimerer rasistisk hat. Ghozlan liker forøvrig å framstå langt mer utydelig på dette offentlig enn hva Jensen gjør. Jensen tillegger ikke bare koranbrennere å styrke rasisme, han sier rett ut at koranbrenning er veien til muslimutryddelse.
Frykt
Privatpersoner som brenner en bok de selv eier er selvsagt i sin fulle rett til det uten å skulle bli slått i hartkorn med nazistene som drepte og kremerte jøder under andre verdenskrig. Det er i muslimske land folk drepes for å brenne koranen, ikke vestlige land.
Ingen argumenterer for at man alltid bør ytre seg krenkende, men at det må være mulig å gjøre det. Dermed må det også være mulig å brenne koranen.
Kritikken mot ytringsfrihet også for koranbrennere inneholder alltid et element av stempling. Ikke alle, faktisk de færreste, går så langt som det Carsten Jensen gjør, men kravet om at man ikke skal krenke inneholder også en form for stempling. Du er ond dersom du krenker, du er uhøflig, du bør skyves ut av det gode selskap, latterliggjøres og henges ut. Dermed sprer også kravet om å ikke krenke en frykt om at det over tid vil bli umulig å fremsette slike ytringer. Påfølgende vil det unektelig bli enklere å stilne islamkritikk.
Og mens debatten pågår, er det stadig mange tause stemmer, og mange vakler når de blir spurt om hvorvidt koranbrenninger skal være tillat. Spørsmålene som unektelig bør stilles er om det er det fordi man respekterer motpartens følelser eller om det er fordi man frykter konsekvensene av ytringen? Hvis sistnevnte er årsaken, er dette den ønskelige respekten man iherdig etterspør?
I et demokrati plikter man å jobbe mot dem som etterstreber å få respekt gjennom frykt. Slik praksis er et trekk ytterliggående krefter bruker for å tilegne seg makt, noe man like enkelt kan se av å betrakte Tyskland på 1930-tallet i bakspeilet. Jensen velger å se bort fra dette, den gode tone er ifølge Jensen å huske at «Det starter med bokbrenning. Og ender med drap.» Men den gode tone er bare god når den er selvvalgt, ikke når den er et resultat av frykt for voldelige represalier. Det er der det ikke er lov å brenne koranen det brennes mennesker.