Liv Ullmann ble født 16. desember 1938 i Tokyo. Ergo må hun være etnisk japaner, skal vi tro politimesteren i Oslo, Ida Melbo Øystese, som på Dagsrevyen for to dager siden klarte å lire ut av seg følgende da hun ble spurt om hvilken etnisk bakgrunn de ungdomskriminelle i hovedstaden har:
– 75 prosent av dem som begår gjentatt ungdomskriminalitet er født i Norge. Etnisitet har begrenset betydning.
I går på Dagsrevyen fortsatte Øystese i samme spor, og hvor hun ikke kunne fått fastslått godt nok at dette er «våre barn».
– Dette er barn som er født og oppvokst i Norge. Det er våre barn. Det er politiets ansvar å sørge for at de får gode oppvekstvilkår og at vi greier å forebygge kriminaliteten. Så dette er et veldig sammensatt bilde, og jeg er nok litt mer bekymret for at det blir nesten litt kontraproduktivt å sette de i en veldig sånn enkel bås. Fordi det er de andre risikofaktorene (dårlig økonomi, trangboddhet, dårlige oppvekstvilkår, red.) som de har til felles, som etter min oppfatning er mer betydningsfulle enn akkurat hvor de bor, og hvem foreldrene er – ikke sant? sa Øystese.
Det er oppsiktsvekkende at den godt voksne politimesteren ikke vet forskjellen mellom fødested og etnisitet, men slik er det altså, og logikken skal åpenbart være å understreke at dette er «våre» sårbare, våpenbærende og voldsparate barn, for de er jo født her, må vite.
Øystese har fått kritikk, velfortjent sådan, ikke bare her på rights, men også i Dagbladet, der Frp-leder Sylvi Listhaug skriver at politimesteren villeder med uttalelsene sine, og i Nettavisen, der spaltist Tommy Sørbø skriver at Melbo Øystese bløffer om ungdomskriminaliteten. Både Listhaug og Sørbø har rett i det de skriver om politilederen som er så redd for å stigmatisere at hun ender opp med å si noe som ikke er sant.
Nettavisens overskrift, Kan vi stole på politiet?, bør likevel besvares med et rungende ja, for det er politiets ledelse som har et inngrodd, sosionomisert problem, ikke politiet generelt. Det er faktisk få yrkesgrupper som fortjener mer honnør enn hva operativt, norsk politi gjør. Mennene og kvinnene som jobber på bakken fortjener å snakkes opp, ikke ned, for politiet er sannelig mer enn sin feminiserte ledelse.
Multikunstnere og sosionomer
Drahjelp fra politikere og medier er ikke akkurat norsk politi på bakken bortskjemt med. Snarere er de vant til å takle ikke bare skarp kritikk, men også påstander om at de er systematisk rasistiske, at de bedriver etnisk profilering og at de er for voldelige. Kritiseres de ikke for å være brutale, kritiseres de for å ikke være brutale nok. I et samfunn i lynrask endring, der enhver går rundt med mobilkamera parat til å filme hva politiet til enhver tid gjør, og med tilsvarende mulighet til å klippe og redigere opptaket, skal politiet på bakken gjøre en jobb i møte med rusede, psykisk ustabile, voldelige, barn, gamle og syke. Blant annet.
I tillegg til å beskytte deg og meg skal de jobbe forebyggende, de skal hjelpe eller sørge for hjelp til syke personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og de skal også ta hånd om barn som påtreffes under omstendigheter som klart innebærer en alvorlig risiko for barnas helse eller utvikling. I det store og hele forventes operativt politi å være en slags multikunstnere, samtidig som de må forholde seg til at utakk er verdens lønn i deres yrke.
Vi påpekte det i gårdagens artikkel, men det tåler gjentakelse: Fra 2015 satte HRS et særskilt fokus på utviklingen i politiet og over flere år publisert vi en rekke artikler om kriminalitet spesielt i Oslo, om økningen og råheten, gjengene, politiledelsens håndtering, tilbakeholdelsen av faktuell informasjon, ikke minst andelen kriminelle som har innvandrerbakgrunn, slagsiden til forskerne i den såkalte strategiske stab (senere avdeling) i politiet osv.
Informasjonen fikk vi fra operativt politi som er totalt uenig i hvordan politiledelsen utvikler seg, og de samme visste at informasjonen de lekket til oss var farlig for dem. Derfor anonymitet. Det de fortalte var jo stikk i strid med det politiledelsen ønsker å formidle, og, som gårsdagens Dagsrevyenoppslag viser, fortsatt lever i beste velgående. Men kanskje noe av det mest uspiselige for politiledelsen som vi da omtalte, var at vi avdekket avstanden mellom politi i felten og kontorsliterne med imponerende mange stjerner på skulderklaffene som velvillig bidrar med sine sosiologiske forklaringer på kriminalitet – og der de oppfordret mediene til ikke å rapportere om overfallsvoldtekter. Bedre ble det ikke da vi avslørte at politiledelsen i Oslo direkte avviste en rapport som var forfattet av operativt politi fordi den hadde «feil budskap».
I forbindelse med stadig flere voldsepisoder i Oslo, snakkes det ofte om «svenske tilstander» der myndigheter og politiledelse har latt det skure og gå i antirasismens tegn, med den følge at kriminaliteten er ute av kontroll. Men det finnes en annen svensk tilstand det er verdt å nevne i den forbindelse, og det er hva som skjer når politiet nedsnakkes: Det er operativt politi det går utover, og de har i løpet av de siste årene fått en arbeidshverdag som er så farlig, lavtlønnet, utmattende og rett ut sagt jævlig at en kartlegging i 2017 viste at 6 av 10 vurderer å slutte.
Samme år sa Frida Nordlöf, som er kommunepoliti i Järva i Stockholm, til Aftenposten:
– Hver uke skjer det at noen kaster steiner eller flasker på en politibil. Det er ikke nødvendigvis voksne kriminelle, men i området er det blitt legitimt å oppføre seg slik. Vi ser femåringer som viser finger til politiet og sier stygge ting. Det er små barn som kanskje har lært det av eldre søsken.
Takk!
Kriminaliteten i Sverige er gjennomsyret av innvandret voldsproblematikk i alle ledd. Og det ser ikke stort annerledes ut i Norge, der bakteppet for politimester politimester Øysteses misvisende uttalelser etter masseslagsmålet på Norway Cup, var politiets egen voldsrapport.
Rapporten hun henviser til, viser at 77 prosent av de som begår lovbrudd hadde innvandrerbakgrunn. At de var født i Norge stemmer, men som regel var de barn av første- eller andregenerasjons innvandrere. Noe som strengt tatt gjør dette enda verre, fordi de demonstrerer at integrering ikke fungerer.
En annen undersøkelse som Nettavisen gjorde i 2019, viste at 87 prosent av alle mindreårige som ble dømt i Oslo tingrett dette året hadde navn som indikerte en fremmedspråklig bakgrunn, skriver Sørbø i Nettavisen.
Det er operativt politi som må håndtere disse knivbærende, voldsparate ungene, mens politimesteren selv er trygt plassert bak skrivebordet der hun kan forfekte sine politisk korrekte meninger og snakke om at ungdom med macheter og knokejern er sårbare og trenger forståelse. Det er politiet på bakken som må håndtere slike ungdommer, dag ut og dag inn, balanserende på en syltynn tråd av publikums tillit.
Det aller siste vi trenger er tvil om hvorvidt vi kan stole på politiet. Politiet har et lederproblem, ikke et problem med den delen av politiet som beskytter deg og meg, som daglig må håndtere resultatet av en politikk der overgripere alltid skal forstås som ofre. Hatten, om jeg hadde noen, av for politiet som jobber i Oslos gater, som gjør sitt beste for å holde byen trygg, mens de må forholde seg til sin egen ledelses virkelighetsfjerne pjatt. Vi har et empatisk, ryddig og profesjonelt politikorps i gatene våre, og det bør vi være stolte av og løfte fram hver eneste gang det kommer skvalder ovenfra eller fra politisk hold.
Takk for jobben dere gjør!