Det kan virke som det har gått opp for flere at OIC eksisterer, selv om de har eksistert siden 1969. De påberoper seg å være «den kollektive stemmen til den muslimske verden», men har ingen formell rolle i noen av landene. Og kanskje enda mer sentralt: OIC har ikke noe politisk ansvar.
Like fullt er det flere som mener at OIC har mye makt, der makten ligger i alliansen hvor de bruker antallet som pådriver, nå med 57 medlemsland fordelt på fire kontinenter, i tillegg til samarbeid med land som Russland og Kina. Det betyr at de kan samle flertall i FN, typisk FNs menneskerettighetsråd (opprettet i 2006), et råd som har et fast antall medlemmer (basert på folketall). Det gir 13 medlemmer til Afrika, 13 til Asia, Latin-Amerika og Karibia har 8, Øst-Europa 6 og Vest-Europa og andre har 7 medlemmer.
Dermed er mange av OIC-medlemslandene og deres «venner» representert i FN, hvor de har utviklet et flertallstyranni. Over mange år har de for eksempel presset frem kritikk mot Israel, mens de beskytter hverandre. Hvor absurd er det ikke at menneskerettighetsbrudd i for eksempel land som Somalia, Pakistan eller Sudan unngår kritikk, når man vet hva som foregår i disse landene?
Dessuten er OICs minoritetsfokus like hyklersk som menneskerettighetsfokuset deres, for som kjent har OIC sin egen tilpassede form for menneskerettigheter, uttrykt i Kairo-erklæringen, der hele FNs menneskerettighetserklæring er underlagt sharia.
Moralsk dommer
Det heter hos FN at alle FNs vedtak (resolusjoner) og avtaler er med å forme folkeretten, som igjen sier hva som medlemslandene kan og ikke kan gjøre:
FN og folkeretten har sånn sett rollen som en moralsk dommer i internasjonal politikk – noen som påpeker hva som er rett og galt. Hvis et land mistenkes for å bryte folkeretten kan saken bli meldt inn til Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ), der dommere vurderer om folkeretten ble brutt eller ikke. Men domstolen kan ikke straffe land med makt eller sette noen i fengsel.
Det er kun FNs sikkerhetsråd som kan vedta maktbruk mot andre land, og det er først og fremst for å sikre internasjonal fred og sikkerhet. FN som folkerett og moralsk dommer handler derfor mer om å tydeliggjøre hva som er rett og galt i internasjonal politikk, fremfor å straffe landene som bryter reglene.
Men hvordan står det til med FN som moralsk dommer, når OIC-flertallet ikke eier skrupler? OIC har over flere tiår kjempet for å gjøre kritikk av islam forbudt, altså til en kriminell handling, slik som det er i mange muslimske land. Men som Heini í Skorini, en færøysk statsviter og professor, sier har OIC blitt stadig mer sofistikert i sin innsats for å presse egen agenda gjennom. Mens argumentasjonen for år siden først og fremst ble begrunnet med religiøs fordømmelser og sharia, har OIC nå lært å bruke det sekulære, juridiske språket: menneskerettigheter, minoritetskrenkelse, hatprat og dialog, et språk som allerede er akseptert i Vesten.
I stedet for å snakke om «en krenkelse av profeten Muhammed», bruker de nå ord som «rasisme», «minoritetsbeskyttelse» og «hatfulle ytringer», som er mye vanskeligere å kjempe mot.
Det erklærte langsiktige målet er å innføre en ny global og juridisk bindende blasfemiparagraf, forklarer Heini í Skorini Berlingske.
Med andre bord bruker de Vestens frihetsverdier til å begrense de samme frihetsverdiene i Vesten. Hvorfor skal vi under noen omstendigheter tillate det?
Splitt og hersk
Når OIC uttaler seg – eller kommer med resolusjoner (det har de også lært) – snakker de som om de nettopp er en muslimsk kollektiv stemme. Men er de det? DR Nyheder gjorde en interessant ting for et par dager siden, da de sjekket opp hvordan mediedekningen var i OIC-landene etter at OIC fordømte koranbrenningene i Sverige og Danmark, og forlangte tiltak som stoppet slik «fornedrelse av islam».
Dekningen var mildt sagt laber i de fleste land, med noen unntak. Det i seg selv kan tyde på at Allahs budbringere i OIC kanskje mest av alt har en egen agenda og at deres trusler, indirekte eller direkte, om handelsboikott eller annet, ikke utgjør den reelle trusselen som vestlige ledere frykter. Selvsagt med noen land som unntak, men de som styrer disse landene har også ansvaret for den økonomiske politikken. I motsetning til pådriverorganisasjonen OIC.
Men det OIC derimot er gode på, er splitt og hersk mellom muslimer og andre – og å piske opp stemningen, spesielt ved å få enkeltpersoner eller grupperinger til å utføre ulike «hevnaksjoner». Det er dessverre nok av svake sjeler som biter på at OIC får dem til å tro og oppleve seg et offer i et ikke-muslimsk land.
Europa kan ikke akseptere splitt og hersk-mentaliteten i OIC, uansett hvilke innpakning den har.
Dessuten er det Vestens feighet å ikke stille motkrav til OIC-landene. Siden FNs menneskerettighetsråd har den heller tvilsomme medlemsfordelingen etter antall og heller ikke klarer å opptre som en moralsk dommer overfor OIC-flertallstyranniet, bør kanskje stater, nå anført av Sverige og Danmark, som utsettes for et slikt press nettopp sette søkelyset på menneskerettighetsbruddene hos OICs medlemsland.
Hvis muslimer i Vesten ikke ønsker å ta til seg våre verdier, får de ta konsekvensene og dra til et muslimsk land. For du inngår ikke kompromisser med islam, det beste en kan håpe på er våpenhvile, slik som Christian Marcussen, medlem av det nasjonale integreringsrådet i Danmark, sier i en kommentar i Berlingske. De 57 islamske regimene i OIC har en ekstremt tvilsom holdning til ytringsfrihet, og som gjerne fengsler, pisker og henretter mennesker for alt fra blasfemi til homofili.
Og nå er det altså disse regimene som skal lære oss om anstendighet, toleranse og ytringsfrihetens grenser? Til det finnes bare ett svar: Nei, takk.
Motkrav
Open Doors, stiftet i 1955, er en tverrkirkelig, internasjonal misjonsorganisasjon som arbeider for og støtter forfulgte kristne i over 70 land. I 2023 er det stipulert at mer enn 360 millioner kristne i verden blir forfulgt, det er mer enn noen annen religion. Open Doors presenterer også årlig en liste, World Watch List, der de rangerer de 50 landene der kristne møter mest forfølgelse i tre nivåer: høye nivåer, svært høye og ekstreme nivåer av forfølgelse. Listen er et begredelig syn sett ut fra OICs medlemliste.
Hvis vi ser bort fra Nord-Korea som topper listen for 2023, følger på de neste plassene av de 10 på topp som med ekstrem forfølgelse av kristne: Somalia, Jemen, Eritrea, Libya, Nigeria, Pakistan, Iran, Afghanistan og Sudan. Av disse er det kun Eritrea som ikke medlem av OIC.
Siden vi i Norge har store grupper av både somaliere og pakistanere, kan vi jo se litt nærmere på situasjonen for kristne i deres opprinnelsesland.
I Somalia forventer samfunnet at alle somaliere skal være muslimer. Imamer i moskeer og madrassaer uttaler offentlig at det ikke er rom for kristendom, kristne eller kirker. Den voldelige opprørsgruppen al-Shabaab har gjentatte ganger uttrykt ønske om å utrydde kristne fra landet. Kristne med muslimsk bakgrunn blir sett på som mål av høy verdi og kan bli drept på stedet hvis de oppdages.
Kristne møter også alvorlig forfølgelse fra familien og samfunnet. Å forlate islam blir sett på som et svik mot familien og klanen, og familiemedlemmer og klanledere vil trakassere, skremme og kanskje drepe somaliske konvertitter. Alle som til og med mistenkes for å være en kristen konvertitt blir nøye overvåket av de eldste i samfunnet, og til og med av deres egne familiemedlemmer. ‘Kirkeliv’ er rett og slett ikke mulig, så de få troende må møtes i det skjulte. Islamske militante har intensivert jakten på mennesker som er kristne og i en lederposisjon, ifølge Open Doors.
Siden det ikke er så mange kristne i Somalia, i alle fall ikke åpne, så finner vi straks flere i Pakistan. Der er det stipulert med over 4 millioner, som ikke er mye ut fra folketallet.
Ifølge Open Doors anses kristne i Pakistan som annenrangs borgere og møter diskriminering i alle aspekter av livet, noe jeg kan skrive under på, da jeg har sett det med egne øyne. Jobber som blir sett på som rangert langt ned på stigen, skitne og nedverdigende er forbeholdt kristne av myndighetene. Selv om det ikke var noen store angrep mot kirker i fjor, er det nesten konstant angrep mot enkeltpersoner.
Pakistans blasfemilover retter seg mot religiøse minoriteter (inkludert muslimske minoriteter), men påvirker spesielt den kristne minoriteten – omtrent en fjerdedel av alle blasfemibeskyldninger retter seg mot kristne, som bare utgjør 1,8 prosent av befolkningen. Antall blasfemisaker øker, og det samme er antallet kristne (og annen minoritetsreligion) jenter som blir bortført, misbrukt og tvangskonvertert til islam.
Derfor bør svaret til OIC være at de får rydde opp i egne hjemland før de leker moralske voktere i Vesten. For gir vi dem lillefingeren så tar de ikke bare hele hånda, men de kutter armen av.