I fire år har sysselsettingstiltaket «Opgang til Opgang» pågått i Aarhus kommune. Formålet med prosjektet har vært å hjelpe de tyngste familiene ut av stønadsavhengighet og ut på arbeidsmarkedet. Prosjektet har også hatt som mål at familienes barn skal få mer ut av skolegangen. Totalt er det snakk om 62 familier som har deltatt, hvor de har minst ett barn under 20 år (sic) boende hjemme.
Prosjektet er et samarbeid med kommunens ledelse og SUS (Sosialt utviklingssenter), og har hatt et tverrfaglig team på 10 årsverk og en avdelingsleder fra fem ulike administrasjoner i kommunen.
De involverte familiene skulle hver og en knyttes opp til en mentor fra «Opgang til Opgang» som skulle hjelpe og bistå familiene i alle kommunale saker, om det så gjaldt skole, jobb, helse, psykiatri eller annet.
Prosjektet er nå ferdig, og kommunens konklusjon er følgende:
– Jeg tror faktisk dette kan være ett av svarene på hvordan man kan lykkes med å skape varige og bærekraftige endringer, sier Pernille Randrup-Thomsen, teamleder på prosjektet til DR.
Intet mindre.
Hovedansvaret
Siden «alle» leter etter metoder og tiltak for bedre integrering, er det jo ingenting som er mer forlokkende enn hva som viser seg å faktisk fungere. Eller, gjør det det?
For å vise frem vellykketheten i prosjektet gis DR tilgang til familien Daniel Asbar og Fatima Baruchi, som har tre barn (alder oppgis ikke). Hvor familien har sin opprinnelse sier heller saken ingenting om, men mors tettsittende hijab sier jo sitt. De forteller at de begge fikk fleksjobb etter å ha deltatt i prosjektet (fleksjobb er et tilbud til personer som på grunn av varig og betydelig nedsatt arbeidsevne ikke kan få eller opprettholde arbeid under normale forhold).
Asbar jobber 12 timer i uken som resepsjonist hos Fitness World, mens Baruchi jobber 9 timer i uken som kjøkkenassistent.
– Før føles det som om vi var i et mørkt rom, og nå har vi kommet ut i lyset, sier Daniel Asbar, og påpeker at prosjektet har hjulpet ham både til å få styr på psyken og økonomien. Akkurat sistnevnte tillater jeg meg å undre en smule over, for 12 timer i uka og konas 9 timer gjør neppe familien uavhengig av offentlige økonomiske ytelser.
Det er kanskje mer som Fatima Baruchi sier, fra å sitte hjemme til å komme seg litt ut:
– Mitt liv er skiftet 100 prosent til det positive. Nå har jeg arbeid. Jeg kjenner mange mennesker nå, og jeg har mange venninner fra min arbeidsplass. Og jeg kjenner mange barn fra skolen, så det er ikke slik som før, hvor jeg kun satt hjemme.
Videre mener hun at saksbehandleren, som vi må anta er det prosjektet kaller mentorer, også er blitt hennes venninne.
Hvis dette skal kalles vellykket, må vi altså anta at integrering langt på vei handler om én til én, altså hver familie må ha sin egen mentor – som også må oppfattes som en venn. Hovedansvaret ligger altså hos storsamfunnet, ikke hos dem selv.
Økonomisk
Totalt har prosjektet kostet 41 millioner danske kroner (ca. 64 millioner NOK). I evalueringsrapporten fra prosjektet, fremhever SUS blant annet at prosjektet har ført til en gjennomsnittlig reduksjon i utgiftsnivået for de deltakende familiene på rundt 250.000 dkr (ca. 389.000 NOK) per familie i løpet av den 4-årige prosjektperioden.
Denne «innsparingen» finner SUS igjen i reduksjon av utgiftene til det kommunen normalt ville hatt til familiebehandling, støtte til barneoppdragelse, støttekontaktpersoner og annen sosial innsats.
Men denne innsparingene inkluderer ikke lønn til de 10 heltidsansatte og en leder som har hatt ansvaret for prosjektet. Den utgiften er ifølge kommunen og SUS ikke tatt med fordi uten prosjektet ville disse familiene uansett vært i kontakt med kommunens administrasjoner og dermed også belastet kommunekassen. Totale lønnsutgifter i denne perioden for prosjektet ligger på ca. 20 milioner dkr (over 31 millioner NOK).
Så da blir regnestykket at prosjektet kostet 41 mill. dkr + 20 mill dkr = 61 mill dkr. Innsparingen er 250.000 dkr x 62 familier = 15,5 mill dkr. Noe sier at dette regnestykket ikke går helt opp.
– Vi kan gå i balanse økonomisk. På kort sikt. Og så kan man tenke at økt livskvalitet i hele familien og mindre skolefravær blant barna kan vise til noen andre resultater, sier Randrup-Thomsen.
Den økonomiske balansen synes å være ren ønsketenkning, men det kan være at noen av disse 62 familiene har hatt godt av tett (og dyr) oppfølging.
Koster mer enn det smaker
Det heter at «52 prosent av foreldrene i prosjektet i dag er kommet i utdanning eller jobb – hvorav to av tre har kommet inn i fleksjobber». Hvordan fordelingen av disse 52 prosent av foreldrene er, sier ikke saken noe om, men at to av tre er kommet i fleksjobber sier noe om fortsatt avhengighet til skattebetalernes penger. Videre heter det at 21 prosent av foreldrene har fått førtidspensjonering, med andre ord livslang offentlig finansiering.
Mer positivt er det kanskje at barnas fravær fra skolen skal ha gått ned med 25 prosent, men all den tid vi ikke vet hvor mange barn det er snakk om og aldersfordeling, så sier det lite (for merk at familiene måtte ha ett barn under 20 år for å delta). Det heter også at 66 prosent flere (av barna) har fått deltidsjobb, hvilket heller ikke sier så mye når vi ikke vet utgangspunktet.
Det kan være at kommunen og SUS finner prosjektet «vellykket», men jeg tviler på at det er så mange andre kommuner, verken i Danmark eller andre land, som tolker det helt på samme måten. Det synes å koste mer enn det smaker – igjen.