Av og til lurer jeg på om landets politikere har vært i nærheten av mennesker overhodet, og særlig lurer jeg på hvorvidt de har møtt barn av og til. At de fleste politikere er så unge at de har til gode enten å få egne barn eller i alle fall til gode å ha fulgt egne barn gjennom hele skoleløpet, er tilsynelatende ikke til hinder for at de selv har glemt hvordan det var å være barn og ungdom.
De endeløse forslagene til utjevning og like muligheter for alle barn framstår ikke bare nådeløst naive, men også destruktive for de ungene som ikke passer inn i den norske enhetsskolen.
Barn forstår
– Hvis alle barn begynte i barnehagen når de var et halvt år gamle, ville det ikke tatt lang tid før både pedagoger og politikere ville hevde at barn må gå i barnehagen for å lære å gå, sa en venn av meg en gang.
Og han har rett. Hvis alle barn tok sine første vaklende skritt innenfor barnehagens vegger, ville det raskt oppstå en tanke om at det var barnehagen som hadde lært barnet å gå.
Tilsvarende er det med karakterer. Som om karakterene var tall dratt ut av løse luften som deretter på stigmatiserende vis ble kastet på barn, helt uten at de skulle gjenspeile faglige evner og sosial fungering, ville det være svært hensiktsmessig å fjerne dem. Men det er nå engang slik at det er ungenes ferdigheter som kommer først, deretter settes karakterene. Og ikke et eneste barn i norsk skole, uavhengig av faglige og sosiale evner, lar seg overraske av hvilke medelever som får hvilke karakterer. De har sett forskjellene lenge før karakterene ble satt.
Barn er også mennesker, de registrerer enkelt hva som foregår rundt seg, i likhet med andre, eldre mennesker. Allerede i barnehagen vet de godt hvem som er snille, hvem som kan masse om dinosaurer, hvem de må passe seg for fordi de slår andre barn i hodet med spaden, og hvem som ikke er morsomme å leke med kontra hvem som er det. Mennesker registrerer, analyserer og tolker omgivelsene rundt seg. Hadde vi ikke gjort det, ville vi aldri vært i stand til å leve hensiktsmessige liv.
De snille vs de slemme
Da Oslo SV enstemmig gikk inn for å endre inntaksmodellen i videregående, regnet feiltolkningene over forsamlingen på en måte som setter ekstremværet Hans i skammekroken:
Delegat Ingrid Wergeland sa: – Jeg er glad for at vi nå har mulighet til å gjøre noe med segregeringen i Osloskolen. Den viktigste grunnen til at elever får gode karakterer, er at de har foreldre med høy utdanning. Dagens inntakssystem er ikke en belønning til elever som har jobbet hardt, men til de som har foreldre med profesjonsstudier, mastergrad eller doktorgrad. Man behøver ikke være sosiolog for å skjønne at dagens inntakssystem befester sosial reproduksjon. Derfor må vi ta grep for å få mer sammensatte klasser. Det er ikke tilstrekkelig å pøse inn penger, assistenter og skolepsykologer for å redde noen enkeltskoler, sa hun og la til:
– Arbeiderpartiet kaller det mulighetsmodellen. Jeg liker det navnet, men navnet er ikke viktigst. Det viktige er at Høyre–siden ser de problemene det karakterbaserte inntaket har skapt, sa hun.
«Mulighetsmodellen» er altså å blande elevene med høyest karaktersnitt med elevene med lavest karaktersnitt og deretter samle dem i videregående skole. Antakelsen SV gjør er at det ligger en form for ondskap til grunn for vellykkethet gjennom skolegangen, mens dårlige karakterer er de ondes straff over de hardtarbeidende. Ikke bare er resonnementet avsindig, resultatet vil også være forutsigbart elendig, slik lektor Ola Buxrud forklarer godt i Minerva:
Elevene skal deles inn i grupper basert på nivå etter ungdomsskolen. De skal få høre at «du er en toer», «du er en treer», og så videre.
Og så skal SVs «toere» og «treere» fordeles på skolene.
Ungdom er ikke dumme. I løpet av aller første skoletime kommer alle i klassen til å vite hvem som har konkurrert seg inn, og hvem som er «toeren» i klassen. Lykke til med tre år som toer, i en klasse der de fleste andre har konkurrert seg inn.
Nettopp. En slik skolepolitikk er verken omsorgsfull, sosialt mobiliserende eller utjevnende – den er det motsatte. Buxrud påpeker det åpenbare: segregeringen vil tilta, ikke avta med «mulighetsmodellen».
Det som er virkelig rart, og det jeg ikke forstår at SV ikke forstår, er at dette forslaget, om det blir vedtatt, først og fremst er en gedigen gavepakke til Oslos privatskoler.
Rettferdighet foran posering
Adferdsbiolog Jens Andreas Huseby har forklart forskjellen på likhet og rettferdighet godt, og viser at rettferdighet er vesentlig for fungerende systemer.
Vi foretrekker rettferdig ulikhet fremfor urettferdig likhet
I eksperimenter hvor ulik innsats og behov tas med, blir det tydelig at vi foretrekker ulikhet dersom den er rettferdig. I stedet for å kaste premiene som blir til overs, gir barn det til den deltakeren som de har fått høre har gjort ekstra mye arbeid. Og seksåringer foretrekker at den som har gjort mest skal få enda mer av fellespotten enn det som blir til overs etter at alle har fått likt. Selv ettåringer forventer at den som har gjort mest også får mest i belønning.
Det er ikke ungdommen selv som har etterspurt en inntaksmodell til videregående der prestasjoner kun skal telle for et utvalg elever, mens det for de resterende skal fordeles skoleplasser etter lotterimodellen for de svakeste elevene. Og det er ikke underlig at forslaget kommer fra voksne. Barn og unge er langt mer opptatt av rettferdighet enn av posering.
Så kan man på samme tid spørre seg hvorfor det er så uendelig viktig for skolepolitikerne å skulle kverne all ungdom gjennom et videregående skoleløp de ikke faglig sett er rustet for. Det er dette som er «de klamme henders pedagogikk», og den er så misforstått og meningsløs at den burde avskiltes.
Behersker ikke fagene
Statistikken er klar på hvilke ungdommer som ikke fullfører videregående skole. Omtrent tre av fire elever gjennomfører videregående opplæring i løpet av fem år, mens fremmedspråklige elever (først og fremst gutter, men også her med betydelige forskjeller ut fra opprinnelsesland) lett dropper ut av det 13-årige skoleløpet. Spesielt lett dropper de ut dersom foreldrene er uten jobb og utdanning, noe en stadig økende innvandrerbefolkning ofte er.
Rundt åtte av ti som har foreldre med høyere utdanning fullfører på normert tid, mot tre av ti med foreldre med kun grunnskole, ifølge Statistisk sentralbyrå.
Det er all grunn til å erkjenne at ikke alle elever er kognitivt rustet til et normert skoleløp på 13 år. Norsk elevopplæring er en lang og kunnskapstung affære, der man forventer at en svært sammensatt elevmasse skal gjennomføre 13 års skolegang med hovedsakelig teoretisk undervisning. Forventningen står i dårlig stil til elevmassen.
Konklusjonen om at segregeringen er et utslag av karakterbasert opptak til videregående utdanning virker nær absurd. En annen årsak, og en langt mer sannsynlig en, er ikke at de svakeste elevene ikke «jobber hardt», men at de rett og slett ikke behersker fagene. Det er det i seg selv ikke noe galt med, men det er noe fryktelig galt i å tro at disse elevene skal lykkes bedre i livet dersom de plasseres i klasserom med de elevene som behersker fagene best.
Jeg tør påstå at selv det dummeste barn vil si det åpenbare: Det er urettferdig gjort mot alle.