Det er en voldseksplosjon blant barn i Oslo, kunne vi lese i Dagbladet torsdag.
Dagbladet har fått detaljert innsyn i anmeldelser av personer under 18 år i Oslo for første halvår i 2023.
Tallene viser en eksplosiv økning i vold utført av barn i hovedstaden.
Og eksplosivt må det kunne kalles, for til tross for at antall anmeldelser av personer under 18 år totalt har økt med 18 prosent, er det voldshendelsene som har hatt den største økningen.
I alle voldskategorier er altså økningen om lag 40 prosent i 2023 fra gjennomsnittet av åra 2017-2019.
2019 var for øvrig et år med svært stor økning i antall anmeldelser fra tidligere år, men 2023 ligger langt over 2019 i alle voldskategorier bortsett fra vold mot offentlig tjenesteperson der det er likt.
Tidligere denne uken gikk politimester i Oslo, Ida Melbo Øystese, ut med ønske om mer inngripende forebyggende tiltak – som også inneholder elementer av tvang, og hun støttes av Høyres byrådslederkandidat i Oslo, Eirik Lae Solberg, som Dagbladet har snakket med.
– For meg er dette mer enn statistikk. Bak tallene skjuler det seg rystende enkelthendelser, og tragedier. Jeg mener det er klart at kommunen ikke har gjort nok for å forebygge ungdomsvolden, sier Lae Solberg til Dagbladet.
Men Lae Solberg snakker politikerspråk, og slikt språk er ofte misvisende. Det finnes vel knapt det sted på kloden det er iverksatt flere tiltak for å forebygge skjevutvikling hos barn og unge enn hva det er i Oslo. Hvor mange milliarder kroner som er brukt på dette er det neppe mulig å få total oversikt over, men det helt grunnleggende må være å hoste opp en troverdig definisjon av «forebyggende tiltak», for så å vurdere hvorvidt tiltakene som brukes i dag i realiteten er forebyggende eller kompenserende, og deretter vurdere effekt.
De langt fleste tiltak som omtales som forebyggende, forebygger ikke i det hele tatt, tvert om kompenserer de for allerede problematiske forhold i barn og unges liv.
Ramaskriket
Vi kan minnes ramaskrikene om sårbare barn da koronanedstengingen av samfunnet var et faktum. Skoleledelsen i Oslo, etterfulgt av en horde barnehagelærere, lærere og andre i daglig, organisert kontakt med barn, var brått fryktelig bekymret for hva barn skulle utsettes for i hjemmet. Bekymringen var berettiget, men den hadde likevel noe hyklersk over seg. Hvorfor i all verden hadde ikke denne voldsomme bekymringen for barnas hjemmeforhold dukket opp tidligere – i riktige kanaler?
Joda, bekymringen har garantert vært snakket om i hovedstadens pauserom, møterom og lærerværelser, men hadde den nådd hjemmene? Var foreldrene bragt på banen? Var foreldrene ansvarliggjort for barnas bekymringsutløsende adferd i barnehagen eller klasserommet, eller var det sånn at pedagogene hadde gitt disse barna ekstra godvilje og omsorg for å kompensere for at foreldrene ikke ga den omsorgen man må kunne forvente? Mye tyder på at sistnevnte både var og er tilfelle – og det er en alvorlig svikt i det norske forebyggende kriminalitetsarbeidet.
Vi har pekt på det i en rekke saker, blant annet her, men det må gjentas. Det er forsket på årsaken til at barnehageansatte ikke melder bekymring. Funnene er ikke pene. Da fagbladet Barnehage tok for seg forskningen, skrev de som følger:
I en rapport av Norsk institutt for forskning om Oppvekst, Aldring og Velferd (NOVA) i 2009 som kartla samarbeidet mellom barnehager og barnevernet, viste at under en fjerdedel av barnehagene hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet det året.
Det som er noe oppsiktsvekkende er at det i hovedsak ikke er frykten for å ta feil, som gjør at barnehageansatte ikke melder, men frykten for ødelagte eller vanskelige relasjoner i etterkant at meldingen (min uthev.)
De barnehageansatte synes det er ekkelt å vite at foreldre kan bli sinte på dem, og dermed kastes barna under bussen. Man kan levende forestille seg at det er enklere å sende bekymringsmelding for Ola, 3 år, med alenemoren Janne som alltid er sliten, men myk og samarbeidsvillig, enn det er å sende bekymringsmelding for Hamid, 4 år, som hentes daglig av en brysk far som snakker dårlig norsk. Ola kan ha samme bukse tre dager på rad og framstå snørrete og sutrete, mens Hamid biter og slår og kaller den pedagogiske lederen «hore». Likevel er det Ola og mamma som ender opp med tiltak fordi det er for ubehagelig å se for seg hva som skjer dersom man melder bekymring for Hamid.
Et nytt punkt seks i forskriften til rammeplanen for barnehagelærerutdanningen trådte i kraft fra 1. august 2016, og det skulle sikre at barnehageansatte brukte den lovpålagte meldeplikten.
«Kandidaten skal ha kunnskap om barn i vanskelige livssituasjoner, herunder kunnskap om vold og seksuelle overgrep mot barn og hvordan sette i gang nødvendige tiltak etter gjeldene lovverk» heter det, men i tiden etter har antallet bekymringsmeldinger fra barnehagene gått enda mer ned, ikke opp. Det vises tydelig i Bufdirs statistikk.
Laget svikter
«It takes a village to raise a child» sies det rundt om. Det kjente afrikanske ordtaket er omformet til å hete «laget rundt barnet» på norsk, og jeg oppfordrer enhver som leser denne artikkelen til å google begrepet for å få et bilde av hvor innarbeidet det er. Det er å finne i regjeringens arbeidsdokumenter og tildelingsvedtak, det brukes i hele utdanningssektoren, av barneombudet og av media, men tilsynelatende har ingen giddet å tenke særlig godt gjennom hva det innebærer.
Man kan helt grunnleggende ikke overføre et afrikansk ordtak til å gjelde barn i et multikulturelt Oslo. I en afrikansk landsby er samfunnet ensrettet, man bærer de samme verdiene og den samme kulturen. Å stå med en fot i dette og en fot i norsk offentlig omsorg er ikke overførbart eller sammenliknbart. Og først og fremst er det ekstremt overvurderende å anse at man som del av «laget rundt barna» har større betydning for hvordan barnet utvikler seg enn hva hjemmet og foreldrene har.
Hjemmet er, enten samfunnet gidder å erkjenne det eller ei, den primære sosialiseringsarenaen alle barn har. Det er her verdier overføres, her primærtilknytningen ligger, her man erfarer og lærer hvordan man oppfører seg mot andre. Erfarer man vold, blir man voldelig. Det er like vanskelig for et voldsutsatt barn å la være å slå andre som det er for et ikke voldsutsatt barn å bli voldsutøvende machetebærer. Så vanskelig, men likevel så enkelt. Det hjelper ikke med all verdens gode intensjoner dersom ungene drar hjem til vold når kvelden kommer.
Det er dessverre slik at iherdig inkluderingsarbeid, omsorg og innsats for barn i noen tilfeller gjør at forferdelige oppvekstvilkår opprettholdes i hele barnas oppvekst. Det er mange snille, antirasistiske og forståelsesfulle pedagoger, frivillige og foreldre av klassekamerater som gjør sitt ytterste for å hjelpe barn, men de gjør ikke det aller viktigste: Å melde fra om at barna har krav på og behov for akutt hjelp.
Tallene som bør forbløffe
Politimester Øystese skriver noe som bør forbløffe enhver som leser om voldseksplosjonen blant barn i Oslo.
Når kriminalitet har skjedd oppklarer vi svært mange av sakene raskt, ivaretar ofrene og følger opp gjerningspersonene.
Sammen med barnevernet følger vi i årlig opp om lag 150 barn og unge opp til 18 år.
Vi har god oversikt over disse miljøene.
Det er om lag 20 – 30 ungdommer i vårt politidistrikt vi mener har ekstra høy risiko for å begå alvorlige lovbrudd.
De har alle har flere enn ti lovbrudd bak seg.
Vi er bekymret for at vi i grensesnittet mellom politi og barnevern ikke har tilstrekkelige tiltak som hindrer at disse fortsetter å utsette andre for alvorlig kriminalitet.
Slik det er nå må disse ha begått alvorlige straffbare handlinger før de får meget god tverrfaglig hjelp bak låste dører i fengslenes ungdomsenheter.
Tallene er så lave at man skulle tro de var hentet fra en småby. Når man vet at innvandringsbakgrunn er den enkeltstående største risikofaktoren for å utsettes for grov vold hjemme, da må man samtidig forstå at forebygging er å sette inn tiltak i hjemmet når barna er små. Veldig små.
Så til alle som jobber med barn: Takk for innsatsen! Men husk at innsatsen din betyr mindre enn du tror. Hadde noen kommet og påstått til deg at barnehagelæreren, læreren eller fotballtreneren er viktigere for barnet ditt enn hva du som mamma eller pappa er, ville du fnyst av det og sagt vedkommende var på bærtur. Og da kan vi jo minne om hva politimester Øystese sa på Dagsrevyen 3. august, som et svar på kritikken om å skjule innvandringsbakgrunn og kriminalitet, nemlig at det er andre risikofaktorer som er mer vesentlig enn hvem som er foreldrene. Tror hun virkelig på det selv?
Til deg som møter ungene: Fortsett det gode arbeidet, det betyr mye, men fall aldri i fella der du tror at du er viktigere enn du i realiteten er.