Ikke før hadde politimester i Oslo politidistrikt, Ida Melbo Øystese, rotet seg inn i en avvisning av kriminalitet og innvandringsbakgrunn, der hun også ble beskyldt for å bløffe med tall, før hun forleder oss med nye tall.
I en kronikk i Politiforum forteller politimester Øystese at «Både i 2022 og i pandemiårene gikk antallet anmeldte lovbrudd blant ungdom ned. Når ser vi dessverre at utviklingen snur».
Tallene hun viser til viser at det i første halvår i år er blitt registrert 1.744 anmeldelser med mistenkt i alderen 10-17 år i hele Oslo politidistrikt (Oslo, Asker og Bærum). Det er 18 prosent høyere enn gjennomsnittet de tre siste årene før pandemien, slår hun fast.
Problemet er bare at dette narrativet om at kriminaliteten blant unge har vært nedgående, ikke stemmer. Som HRS har hevdet over år går kriminaliteten blant de unge opp – og de blir stadig yngre og volden råere.
Men det er akkurat slik det er med statistikk, man kan gruppere, definere og tilsynelatende få utfallet til å ligge mest mulig opp til den historien en ønsker å fortelle. For når vi snakker om «unge lovbrytere» så kan vi også skjele til tall fra SSB.
Økning blant de yngste over tid
Hvis man gjør som Øystese, tar utgangspunkt i gruppen 10-17 år, vil man kanskje klare å få en nedgang i kriminalitetsutvikling i årene forut. For i gruppen 15-17 år har det vært nedgang, men det har det slettes ikke vært før gruppen under 15 år. Og det bør absolutt være denne gruppen som bør bekymre mest.
Som vi har rapportert om før viste SSBs tall (2022) at andelen av barn og ungdom under 18 år som er tatt for lovbrudd har variert i løpet av de siste 15 årene, men de siste fem årene (2017-2021) er det en klar trend med en økning i antall siktede i den laveste aldersgruppen, altså gruppen 5-14 år.
I 2021 var det 5.148 siktelser mot 3.594 forskjellige barn i alderen 5-14 år, der nesten halvparten var 14 år og nær en tredel 13 år på gjerningstidspunktet for hovedlovbruddet.
De kan være siktet for ulike lovbrudd, som for eksempel eiendomstyveri, eiendomsskade, seksuallovbrudd, vold og mishandling, jamfør figuren under:
De fleste av disse barn/unge ble siktet for eiendomstyveri (1.338 i 2021, typisk butikktyveri), men som nummer to – og med stor økning, nesten 90 prosent sammenlignet med 2017 – kom vold og mishandling (1.103 i 2021). Merk så at dette er antall barn som er siktet, for eksempel når det gjelder vold og mishandling i 2021 var det 1.103 barn registrert med i alt 1.531 siktelser. Det er med andre ord 1.554 flere siktelser enn siktede. Av disse igjen var 826 siktet for fysiske voldslovbrudd, 360 for trusler og 137 for ran og utpressing.
Nettopp vold og mishandling, sammen med seksuallovbrudd og ordens- og integritetskrenkelse, er særdeles viktig å følge med på for denne unge gruppen. Ordens- og integritetskrenkelse består av lovbruddstypene offentlig ordenskrenkelse, myndighetskrenkelse og integritetskrenkelse, der blant annet krenkelse mot lærere og politi kommer inn i bildet.
Vi så også den gang på forskjellen mellom gutter og jenter, og sammenlignet gruppen 5-14 år med gruppen 15-17 år. Ikke overraskende var langt de fleste av disse unge kriminelle gutter, men jentene kommer etter. For eksempel for vold og mishandling var det 80 siktelser mot jenter 5-14 år i 2017, mot 207 i 2021. Det som var mer overraskende var at for lovbruddstypene vold og mishandling og seksuallovbrudd var det flere siktelser blant gruppen 5-14 år enn for 15-17 år (for vold og mishandling 1.103 mot 1.000, for seksuallovbrudd 362 mot 309). Burde ikke dette få alle alarmklokker til å ringe – for lenge siden?
Mer tvang – hvis politikerne klarer å få opp øya
Når politiledelsen nå innrømmer økningen i kriminalitet blant de unge, gir det også politimester Øystese en anledning til å fremme debatten som burde vært tatt for lenge siden. Disse unge lovbryterne, særlig de under 15 år som ikke regnes som strafferettslig tilregnelig, er svært vanskelig å sette inn tiltak overfor. Jovisst kan de skyfles over på barnevernet, men der er det, som Øystese viser til, hjelp, omsorg og beskyttelse av det enkelte barn som er hovedfokus, mens det er politis oppgave å forebygge kriminalitet og beskytte borgerne.
Da er det ikke underlig at Øystese er bekymret for at det i grensesnittet mellom politi og barnevern ikke finnes tilstrekkelige tiltak som hindrer at disse unge lovbryterne fortsetter å utsette andre for alvorlig kriminalitet.
Slik det er nå må disse ha begått alvorlige straffbare handlinger før de får meget god tverrfaglig hjelp bak låste dører i fengslenes ungdomsenheter.
Låste dører som også beskytter potensielt nye ofre fra å bli knivstukket eller bli utsatt for grov vold, skriver Øystese.
Jeg vet ikke hvilken «meget god tverrfaglig hjelp» som finnes i fengslenes ungdomsenheter, men spørsmålet er uansett hva som er alternativet? All erfaring, både i Norge og ikke minst i Sverige, viser at dialog med pizza ikke hjelper, så da er det gledelig at noen i politiledelsen tar til ordet for mer inngripende tiltak.
Det er behov for å diskutere om vi har nødvendige tiltak for å hindre at de fortsetter å utsette andre for alvorlige kriminelle handlinger.
Derfor mener jeg vi må ta debatten om vi som samfunn trenger mer inngripende forebyggende tiltak som også inneholder elementer av tvang.
Men gleden ble kortvarig. For det politimesteren lener seg på er «et landsdekkende institusjonstilbud i barnevernet, og en mer sømløs overgang fra varetekt og endt soning til barnevernsinstitusjon».
Hvis det opprettes et slikt nytt institusjonstilbud så kan domstolene i større grad vurdere bruk av Straffelovens paragraf 37h for denne gruppen unge mennesker.
Og hva sier Straffelovens paragraf 37h? Jo:
Som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse kan retten pålegge den domfelte å
h) ta opphold i hjem eller institusjon for inntil 1 år.
Nå finner jeg det vel mer prekært å kunne frihetsberøve unge lovbrytere enn å søke rehabilitering for ett år, men det største problemet er kanskje at Øystese vet at det vil bli særdeles vanskelig å få politikerne med seg på alt som lukter av tvang:
Jeg erkjenner naturligvis at debatten om tvang og inngripende forebyggende virkemidler reiser en rekke prinsipielle, juridiske og etiske spørsmål i vår demokratiske rettsstat som må behandles grundig gjennom politiske prosesser.
Men «de grundige politiske prosessene» kan raskt bli politisk posisjonering, slik som eks-justisminister Per-Willy Amundsen grundig forklarte i dette langlesningsintervjuet på rights.no i 2018:
Politiet er vingeklippet – politikerne har skylda, sier eks-justisminister