Det har den siste tiden kommet nye argumenter til debatten om koranbrenninger, og et framsatt argument er at å brenne ikke er å ytre. Det er svak argumentasjon. En rekke handlinger er på samme tid ytringer, herunder eksempelvis flaggbrenning og demonstrasjoner. Det kan likes eller ikke likes, men symbolhandlinger er også ytringer – og krever tilsvarende vern under ytringsfrihetens fane.
Men noe har skjedd i norsk offentlighet de siste tiårene, og utviklingen er ikke utelukkende god. Stadig færre forsvarer en mer absolutt ytringsfrihet, men er fornøyde med at enkelte grupper gis særskilt vern mot ord. Det er da også skapt et lovfestet skille mellom hvilke borgere som skal forventes å tåle ord og hvilke som ikke skal tåle det. Den såkalte rasisme- eller hatparagrafen, §185, har tatt opp i seg at sårbare grupper skal slippe å fortolke, slippe å kjenne på vonde følelser uten at den som framsetter vonde ord kan straffes. Intensjonen er utvilsomt god, men på samme tid er effekten av loven neppe i samsvar med intensjonen om å beskytte de svakeste blant oss.
Ord og handlinger
Det er dessverre noe nedlatende ved å sette en direkte årsakssammenheng mellom ord og handling. Dersom man forutsetter at enkelte grupper i samfunnet ikke kan tåle ord, innebærer det på samme tid at man antar at de som hører ordene verken har mulighet til å kunne tolke eller ha kontroll over hvordan de selv handler. Et særskilt vern mot smerten ordene påfører den som hører dem, alternativt for dem som ser en koran i brann, dersom Norge skulle lande på å gjeninnføre blasfemiparagrafen, påfører de samme «sårbare» å bli ansett ikke bare som beskyttet mot diskriminering, men også som mindre kompetente. I kraft av å beskyttes av loven mot følelser andre kan utløse hos deg, ligger det også en forståelse av at den som ytrer seg krenkende har opptrådt uansvarlig og kriminelt. Både blasfemilover og lover mot hatefulle ytringer skal nettopp beskytte individet mot den effekten ord kan ha. Dermed fjerner man et viktig ledd i kommunikasjonskjeden.
Nasjonal digital læringsarena skriver at kommunikasjon er samarbeid. Bit merke i at dette er kunnskap som formidles til elever i første klasse i videregående skole, og at det dermed må regnes som allmennkunnskap:
Alle mennesker har behov for kontakt med andre og for å dele tanker, erfaringer, følelser og ønsker. Denne kontakten og utveksling av informasjon kaller vi kommunikasjon. Ordet kommer fra latin communicare, som betyr «å dele med andre, å gjøre felles».
Når vi skal beskrive en kommunikasjonssituasjon, bruker vi blant annet begrepene sender, mottaker og budskap. Sender og mottaker er deltakerne i kommunikasjonen, og budskapet er det sender prøver å formidle. For å sikre at budskapet blir oppfatta likt, må sender og mottaker samarbeide. De må være ærlige overfor hverandre og gjøre sitt beste for å forstå hverandre rett.
Lovverk som beskytter mottaker, fjerner altså mottakerens ansvar for å tolke og for å gjøre sitt beste for å forstå senderens budskap. Budskapet er ferdigtolket av loven, det er tillagt en ekstra dimensjon der følelsene til senderen ikke hensyntas overhodet, mens mottakerens følelser antas å være så smertefulle at vedkommende ikke kan ta ansvar for å gå i dialog, men heller ikke kan ta ansvar for eventuelle egne voldelige utbrudd.
Dette står altså i direkte kontrast til hva som ellers forventes av voksne, følende, tenkende mennesker, som forventes å kunne fortolke budskapet og stå ansvarlig for egne handlinger. Voksne mennesker må forventes å kunne regulere sine egne følelser i en slik grad at de ikke blir voldelige når de ser eller hører en ytring de ikke liker.
Kapasitet eller tilknytning
I Kenan Maliks bok From Fatwa to Jihad – How the World Changed: The Satanic Verses to Charlie Hebdo har den indiskfødte forfatteren og journalisten en overbevisende gjennomgang av hvordan islam har endret seg i Vesten siden 80-tallet. Malik selv var antirasist og solid plantet på politisk venstreside, men han har lite til overs for multikulturen slik den har utviklet seg. I hans hjemlige England hevder han at all uttrykt forståelse for opplevd diskriminering og alle forsvar for minoriteters rettigheter har ført til en massiv klagekultur og fremmedgjøring av innvandrede muslimer. Han påstår ikke bare at engelske politikere og multikulti-aktivister behandler muslimer som barn, han bruker begrepet «spedbarn».
Malik beskriver hvordan multikulturen blir sin egen verste fiende ved å permanent isolere ulike samfunn fra hverandre, og han peker på identitetspolitikken. Malik er opptatt av å fjerne identitetsfokuset, og han bruker begrepene capacity og attachment, På norsk kan begrepene kanskje besto oversettes til kapasitet og tilknytning. Han etterspør et moderne vestlig samfunn som ser mennesker utfra hvilken kapasitet de har, snarere enn å se hvilke tilknytninger det har. Dersom man i stedet for å gi mennesket identitet i kraft av hvilke tilknytninger det har, ser menneskene som myndige, selvstendig tenkende mennesker, tillegger man folk kapasitet til endring, fastholder Malik, og det er et godt poeng.
Han mener at den politiske viljen til å se på muslimer som ofre er direkte offerskapende i seg selv, og at det muslimske individet i denne forståelsen koples til islam gjennom tilhørighet. Identiteten blir da at muslimen ikke eier seg selv, men eksisterer i form av forbindelsen til Allah og profeten Muhammed. I en slik forståelse av innvandrere er ikke venstresiden tolerant overhodet, hevder Malik, for dersom man ikke ser et selvstendig individ, men en representant for det religiøse, da er nettopp ord er regnet som farlige.
Identitet eller integritet
At ord er farlige gjennomsyrer hele islam, se bare på hvilke lovendringer svenske moskeledere har foreslått. Enhver handling, ethvert ord med krenkende kraft bør ifølge de islamske lederne forbys. Ifølge Malik argumenterer de konservative muslimske lederne og multikulti-politikerne på samme måte; ved å tillate å fjerne et viktig ledd i kommunikasjonskjeden; personlig ansvar for å tolke det man hører og ser, og ikke minst det personlige ansvaret for egne handlinger. Tilknytningen til islam er statisk og uten mulighet til forandring, i motsetning til det sekulære, der man anser menneskets kapasitet som noe dynamisk, noe som kan endre seg under påvirkning av nye ideer. Tolkning av ytringer er en dynamisk handling som fordrer kapasitet.
Man kan si at kampen for å opprettholde identitets- og tilknytningsfokus, på samme tid er kampen for å anse voksne mennesker som barn. Det er en like ille behandling av voksne mennesker enten den begås av islamske ledere eller vestlige politikere, fordi elementet av nedlatenhet er så stort. Hadde sekulære politikere hatt større integritet, ville ikke identitetspolitikken fått rotfeste. Ifølge Malik er den nordamerikanske assimilasjonsmodellen, selv om den ikke er uten egne problemer, bedre egnet til å integrere minoriteter inn i majoritetssamfunnet enn de segregerende, identitets- og offerfokuserte modellene til de vest- og nordeuropeiske nasjonene. Muslimer har problemer med å integrere seg i Europa, og problemet ser bare ut til å bli verre, sier Malik. Eller rettere sagt sa Malik, for boken ble utgitt for 13 år siden.
Men aktuell er den ennå, for analysen har direkte overføringsverdi til dagens Norge og et Nord-Europa som strever med å håndtere koranbrenning. Bakteppet er det samme. I britisk kontekst var multikulturalisme en implisitt handel mellom staten og selvutnevnte ledere i minoritetssamfunnet, der førstnevnte ville gi sistnevnte prestisje og midler i bytte mot stemmer og ro, sier Malik. Men hestehandelen har gitt tilbakeslag, og de mest høylytte og mest ekstreme muslimske lederne har fått legitimitet som autentiske representanter for forskjellige trossamfunn. Enda verre er det at de vestlige unnskyldningene i møte med trusler har bare oppmuntret islamistiske ekstremister.
Dessverre er det også slik at mediene feiger ut som kommunikatorer og satser på den enkle og lett tilgjengelige intim-journalistikken der personlige opplevelser fremmes snarere enn argumentasjon. Lite kan sies å være mer polariserende enn intimtyranniet som treffer et bredt publikum, for slik kan man sette «ekte» opplevelser opp mot godt argumenterte, kildebelagte, mer kompliserte og nyanserte, men ergo «usanne» eller «onde» analyser. Igjen; mediene spiller med i kampen om å behandle muslimer som barn. Det er ikke så rart at muslimene selv kjemper den samme kampen, de er kulturelt og religiøst uvant med å tiltros egen evne til refleksjon, men som samfunn svikter vi når vi slutter å påpeke at individets frihet hviler på en kollektiv frihet til å ytre seg – også når det gjør vondt i religiøse følelser. Integritet framfor identitet fordrer også å stille krav til at muslimer har ansvar for egne handlinger. De er ikke barn.