Det er få portretter som er så fastbrent på netthinnen som portrettet av Christoffer Gjerstad Kihle. Den forsvarsløse lille gutten som ble mishandlet over lang tid av stefaren, som ble sviktet av moren og som til slutt ble funnet livløs i senga si hjemme. Ingen hadde slått alarm selv om varsellampene blinket. Ikke nærmeste familie, ikke skolen, ikke helsestasjonen, ikke politiet. Ingen. Politiet henla forholdet flere ganger før Riksadvokaten beordret at den skulle etterforskes. «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl», svarte Christoffer alltid når han ble spurt hvor alle skadene kom fra. Men ingen forsto før det var for sent. Lille Christoffer ble bare åtte år. Han døde 2. februar 2005.
Saken rystet Norge. Jeg blir personlig opprørt av den fremdeles. Stefaren og moren har for lengst sonet ferdig straffene sine, men det betyr ikke at Norge er ferdig med saker som omhandler grov mishandling av barn. Det er om lag 40 saker i året som er så alvorlige at de havner i et eget register hos Kripos. Det er mishandlingssaker som har resultert i at barnet har fått en alvorlig fysisk skade, har fått varige mén eller at de har dødd.
21 babyer
Tallene for i fjor skiller seg ikke ut på noen måte, de er omtrent like som foregående år, med unntak av tallene som kom i etterkant av koronanedstengingen, som var betydelig høyere, og der også flere barn døde av skadene de var påført.
På e-post opplyser Kripos som følger:
Her kommer tall for 2022.
barnets alder 2022
0 – 2 mnd. 7
3 – 6 mnd. 7
7 – 12 mnd. 7
(inntil 12 MND) (21)
13 – 26 mnd. 5
Eldre enn 24 mnd. 12
Totalt 38
I de aller fleste sakene er barna så små at de ikke er i stand til å fortelle noe om hva de er utsatt for, langt mindre i stand til å unnslippe. Tallene gjelder altså innrapporterte saker. Det betyr på ingen måte at listen er uttømmende for grov vold mot barn. Det er disse sakene som er de groveste – og som i det hele tatt er avdekket.
Hvorvidt noen av sakene har hatt dødelig utfall får vi ikke opplyst. Kripos kan heller ikke opplyse om gjerningspersonenes fødeland eller hvorvidt det er mor, far eller andre nærstående som er siktet, da må hvert enkelt politidistrikt kontaktes. Av personvernhensyn gir Kripos heller ingen oversikt over saker fordelt på politidistrikt.
Mørketallene
At 21 spedbarn har blitt akutt innlagt på norske sykehus i fjor, med påfølgende varsling til politiet med mistanke om grov vold, er selvsagt helt skrekkelig, men tallet er likevel lavt. Andelen barn som mishandles er langt høyere, men i mange tilfeller er det svært vanskelig å avdekke volden barna har blitt utsatt for.
Jeg husker selv et seminar jeg deltok på da jeg arbeidet i statlig barnevern. Representanter for Rikshospitalets radiologiske avdeling fortalte om hvordan de kunne avdekke både gamle og nye bruddskader ved å ta røntgenbilder av de små barna. De avdekket i flere tilfeller en rekke bruddskader som stammet fra voldsepisoder der barna ikke hadde blitt bragt inn til sykehus eller for den saks skyld legevakt eller fastlege. Oppsiktsvekkende nok finnes det bare to sykehus i Norge som har tilstrekkelig kompetanse på døgnbasis. Problematikken ble belyst i Sykepleien.no for to år siden:
En flerårig studie ved legevakta i Bergen viser at det kan være mange tilfeller av barnemishandling som ikke oppdages.
Nasjonale tall viser at ett av 20 barn er blitt utsatt for grov, gjentakende vold.
Av norske sykehus er det i dag kun Ullevål og Rikshospitalet som har døgnberedskap på barneradiologi.
– For oss er det et stort paradoks at barn skal ha et dårligere tilbud på dette området enn voksne, sier seniorrådgiver Elin Saga Kjørholt hos Barneombudet, som er klar på at noe må gjøres.
Tilsvarende belyste NRK problematikken i saken Frykter mishandling av barn går under radaren ved norske sykehus:
– Vi har eksempler på at barn som har blitt sendt hjem herfra, har kommet døde tilbake dagen etterpå.
Overlege Tomas Norheim Alme forteller hvilke katastrofale følger det kan få når leger ved norske sykehus ikke har tilgang på spesialkompetansen som skal til for å avsløre barnemishandling.
Et lite barn kommer inn på sykehus med foreldrene sine. Kanskje med brudd i et ribbein, eller andre små, nesten usynlige tegn på skader. Legen som undersøker barnet får en mistanke om at barnet har vært utsatt for mishandling, men fagfolkene som skal til for å avsløre det er ikke til stede. Tvilen kommer foreldrene til gode. Barnet sendes hjem.
Politioverbetjent Kåre Svang er etterforskningsleder og fagspesialist i alvorlig vold mot barn, med flere tiårs erfaring. Han har også noen eksempler man kan forferdes av. Han er også tydelig på at helsepersonell og andre må våge å tenke tanken på at foreldre er i stand til å skade barn grovt. Dette er et eksempel han har trukket fram:
Han har erfaring fra en sak hvor en ti uker gammel gutt ble tatt med av mor til tolv konsultasjoner hos helsetjenesten: sju på legevakten og fem på helsestasjonen. Helsepersonellet noterte at gutten var urolig, hadde magebesvær, var slapp, gulpet, skrek og hadde mulige skulderplager.
Da han til slutt ble fanget opp på legevakten, hadde han blødning i øyeeplet og hudavskrapning og misfarging i ansiktet. Han ble sendt videre til et større sykehus for røntgen. Der ble det funnet:
- Brudd i begge kragebein
- Brudd i til sammen tolv ribben
- Brudd i begge armere
- Brudd i begge lårben
Risikofamiliene
Vold mot barn har blitt viet mindre oppmerksomhet tradisjonelt sett enn vold mot voksne. Først i 2019 ble de groveste, avdekkede sakene samlet i en egen Kripos-rapport.
Hvert år utsettes små barn for vold fra dem som skulle vært deres nærmeste og tryggeste omsorgspersoner. Med rapporten Alvorlig vold mot små barn presenterer Kripos for første gang en systematisk gjennomgang av et utvalg saker med de mest alvorlige tilfellene av vold mot de aller yngste barna, heter det i rapporten.
Hvilke familier som er i risiko for å utøve grov vold mot små barn, er godt kjent. I Kripos-rapporten framlegges følgende hovedfunn, der det aller mest oppsiktsvekkende er at i kun to av 90 saker ble skaden oppdaget på en ordinær helseundersøkelse. Det er et tall som bør få enhver til å grøsse. Kompetanse er bokstavelig talt livsviktig. Øvrige hovedfunn er som følger:
Rapporten er videre tydelig på at «Mange av barna denne rapporten omhandler, er født inn i særlig sårbare familier.» Videre heter det at «Forskning viser at fysisk vold forekommer i alle sosiale lag, men at barn som lever i familier med dårlig råd og der foreldrene har lav utdanning eller er arbeidsløse, har større risiko for å oppleve vold.»
Innvandrerfamilier er overrepresenterte i rapporten.
Fødeland og statsborgerskap
84 av de anmeldte (69 %) er født i Norge. 88 av dem (72 %) har norsk statsborgerskap. De anmeldte har totalt 18 ulike fødeland, og statsborgerskap fra totalt 14 land. Sammenlignet med den generelle innvandrerbefolkningen i Norge er det ingen enkeltland som skiller seg ut.
Kripos sier ingenting i klartekst om hvem som begår den groveste volden, til tross for at de opplyser om fødeland. Hvor mange av de norskfødte som har innvandrerforeldre oppgis ikke. Noe kan vi likevel vite. Aftenpostens gjennomgang av familievoldssaker fra Oslo Tingrett i perioden 2012-2015 viser enda mer hårreisende forholdstall. Blant de 89 som er dømt for vold mot barn, hadde 82 innvandrerbakgrunn. Nesten ni av ti dømte hadde bakgrunn fra Asia eller Afrika.
Svik mot barn
Stigmatiseringsangsten er bokstavelig talt dødelig for små barn. Når alle vet at den grove volden mot barn i hovedsak finnes i innvandrermiljøene, men samtidig hevder det er diskriminerende og stigmatiserende å påpeke det, svikter samfunnet disse små barna.
De utsettes i praksis for et dobbelt svik – først av foreldre som utøver grov vold mot dem, og deretter av et samfunn som ikke er villige til å beskytte dem godt nok.
Christoffer var en norsk gutt, mishandlet til døde fordi ingen «ville» se hva som foregikk. Snart tjue år senere vet vi mer om vold, mer om risikofamilier og mer om hvordan grov mishandling kan avdekkes. Men jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at vi likevel er mer tilbøyelige til å se volden når den begås av etniske nordmenn – inkludert det faglige «synet». Det er et sitat av en barnevernsansatt i rapporten Tåler noen barn mer juling? som er verdt å merke seg.
«Jeg har reagert på saker der barna er sendt tilbake til foreldrene, hvor foreldrene sier «Ja, ja, vi skal slutte». Men volden har vært så ekstrem at jeg har tvilt på om de vil kunne ta seg inn. Jeg tror ikke vi ville sendt hjem norske barn til samme forhold. Jeg har flere ganger stilt meg spørsmålet om disse barna skal tåle mer enn norske barn.»
Ingen barn skal tåle, men noen må. Hvert eneste år dukker de opp i landets akuttavdelinger, enten de heter Christoffer eller Ahmed, og ofte er de så små at de ikke har utviklet språk til å kunne svare på hva de har vært utsatt for. Det fordrer at vi som samfunn gjør det vi kan for å avdekke hva de utsettes for. Da må vi vite hvor vi skal lete og tørre å stille spørsmål som kan få foreldrene til å føle seg stigmatiserte. Såpass bør barneliv være verdt.
HRS’ fotomontasje av Christoffer Gjerstad Kihle (privat)