For første gang siden 1924 er Høyre Norges største parti. Også Frp har gjort et svært godt valg, i tillegg til at oppslutningen om det ferske Industri- og næringspartiet (INp) må sies å være en aldri så liten sensasjon. Den blå bølgen og INps gjennomslag er en klokkeklar beskjed til den sittende regjeringen om å ta en politisk U-sving. Hvorvidt Ap vil være i stand til det er et helt annet spørsmål.
Noe annet må omstilles
Det var en underlig seanse å følge stemmeopptellingen inn i natten, ikke minst da sittende statsminister Jonas Gahr Støre proklamerte for folket at «vi skal omstille hele energisystemet vårt». Hvor tonedøv det er mulig å være finnes det åpenbart ingen grenser for, for nettopp energipolitikken og de påfølgende galopperende energiprisene er mye av årsaken til at vanlige folk rømmer partiet.
På mange måter kan man stille spørsmål ved hvem som i det hele tatt har latt Arbeiderpartiet få stemmer, for partiet har med ettertrykkelighet vist at det bryr seg nada om arbeidere. Etter en sittende periode som har vært preget av strømpriser ute av kontroll, inflasjon og stadig stigende renter, skulle man forvente at enda flere velgere pakket snippvesken, men partiet sitter altså igjen med den andelen velgere som har orket å sluke ikke bare handlingslammelse og nepotisme, men også Arbeiderpartiets valgkamp bestående av stempling av meningsmotstandere, ispedd lokketilbud som «gratis» kollektivtrafikk.
At Senterpartiet gjør det like elendig som partiet de deler regjeringsmakt med bør heller ikke forbause. Til tross for tidenes landbruksoppgjør er selvsagt landets bønder forbannet over energipriser som ødelegger livsverkene deres, og selv bønder ser grønnere gress andre steder enn i det tradisjonelle bondepartiet.
Parti uten arbeidere
Når velgerne rømmer til Høyre, som strengt tatt har samme energipolitikk som valgtaper Arbeiderpartiet, handler det om summen av flere effekter. Drittkastingen Ap har bedrevet i valgkampen, der enhver innvandringskritiker har blitt stemplet som rasist og enhver privat ansatt helsearbeider har blitt stemplet som ond er deler av forklaringen. Med en skole- og kriminalitetspolitikk som framstår å være sauset ihop i sene nattetimer på AUF-kontoret, er velgernes steg mot høyre i politikken en klar beskjed til Ap sentralt om å droppe woke-kjøret.
Erna har også en annen fordel. Hun styrer tydelig i krise. Mang er den offentlig ansatte kvinne som drømmer seg tilbake til Ernas nedstengning under pandemien – og ingen skal påstå det er en underlig drøm. Å springe beina av seg i en skole der man kan forvente å bli slått i hodet ikke bare av voldelige elever, men også av krenkeparagraf 9A er et eksempel på at drømmen om Ernas tydelighet er forståelig.
Men Høyre er ikke alene om å vinne valget. Også Frp har gjort et svært godt valg, og spesielt langs kysten er det blå bølge så langt øyet kan se, med noen brusende skumtopper av INp. Det forteller sitt tydelige språk om økonomiske verdiskapere med null tillit til sittende regjering – og like fraværende tillit til regjeringspartiene lokalt. Ap og Sp er rett og slett på kollisjonskurs med den alminnelige arbeider.
Ser man mot storbyene er bildet tilsvarende, med en velgerflukt bort fra Aps virkelighetsfjerne tilstandsbeskrivelser. Mens Ap synes kuppet av sutrende AUFere og blør velgere av den grunn, kan høyresidens ungdomspolitikere, med Unge Høyre-leder Ola Svenneby og FPU-leder Simen Velle, ha gitt moderpartiene drahjelp med sine tydelige politiske utspill under valgkampen.
Nordmenn hater ikke
Skal venstresiden dra noen form for lærdom bør den snarest innse at folk er drittlei påstandene om all politisk uenighet er hat. Nordmenn er rett og slett ikke noe hatefullt folk. De mikroskopiske partiene på ytre høyre fløy får så få velgere at de nær får plass i et partytelt. Nordmenn er langt mer realitetsorientert og langt mindre woke enn hva AUF har fått Arbeiderpartiet til å tro, og når Støre klamrer seg til masten på det synkende Ap-skipet er det den beste lærdommen han kan ta med seg.
Så bør nok samtidig en selverklært sliten Erna ta notater fram mot stortingsvalget i 2025, for valgseieren handler mer om Aps krise enn om Høyres alternative politikk. Da må høyresiden generelt ta innover seg behovet for å konkretisere et reelt styringsalternativ snarere enn å sitte stille i båten.
Da valgsendingen i natt var over, sendte statskanalen en konsert med den tidligere Dollie de Luxe-stjernen Ingrid Bjørnov, og i minuttene før jeg skrudde av skjermen registrerte jeg at hun så til forveksling lik ut som Margaret Thatcher. Det vekket om ikke annet et lite håp om at høyresiden kanskje kan ta tilbake en tydelig realisme de tør å stå for, snarere enn å jåle seg med meninger vanlige folk ikke har.