«Ros fra damer er rubler. Mennenes anerkjennelse: Dollar» skrev Harald Eia i 2015, og fikk et samlet feministkorps på nakken da han framholdt at for menn er det slik at «det menn gjør interesserer oss mer enn det kvinner gjør». Akkurat det er ikke så rart – vi lever i et likestilt land der kvinner på alle måter kan oppnå det samme som menn. Og de gjør det. Kvinnene altså. Enten det er ministerposter, styreverv eller direktørstillinger er kvinner tungt representert, så harnisken over Eias ærlige artikkel var på mange måter fullt forståelig.
Jeg har vært inne på det før og gjort sammenlikningen mellom Støres behandling av kvinner og menn tidligere. Når skandalene i regjeringen står i kø, oppleves likevel et drøyt år som svært lenge siden, og jeg tør gjette at de færreste i dag vier Odd Roger Enoksen (Sp) noen oppmerksomhet i aftenbønnen. Den rutinerte Sp-politikeren måtte forlate regjeringen og sin forsvarsministerpost i april i fjor, grunnet det som strengt tatt er en fillesak sammenliknet med hva Jonas Gahr Støres (Ap) øvrige statsråder har foretatt seg av økonomiske og habilitetsmessige krumspring.
Troverdighet
Den troverdigheten og tilliten fortsatt sittende utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) ifølge Støre inngir, er man nødt til å være svært lite opptatt av etterrettelighet for å forstå. I Politisk kvarter i går var Huitfeldt ikke bare opptatt av vanntette skott og uvitende inhabilitet, hun høynet med at ektemannen «hadde satt sin ære i» å holde henne uvitende om hvorfor familien plutselig fikk bedre økonomi enn før.
Per nå har det framkommet at Ola Flem kjøpte og solgte norske aksjer ofte, både i våpen- og lakseselskaper, mens regjeringen visste om hemmeligheter som kunne påvirke verdien. Det er også framkommet i Finansavisen at Ola Flem startet med 10.000 kroner og at startkapital og løpende utbytter på 3 millioner har gitt en aksjeavkastning på 1,5 millioner, og at Espen Henriksen fra Institutt for finans ved Handelshøyskolen BI, ekspert på finansmarkeder, mener aksjekjøpene bør granskes av Økokrim.
Lokalpolitiker for Frp, Dag Vangsnes, skriver på Facebook det nok mange tenker:
Utrolig hvilke resultater en hobby-investor kan oppnå med en velinformert kone…
At økokrim allerede i går kunne konkludere med at det ikke var grunnlag for etterforskning i denne saken er oppsiktsvekkende. Spesielt foruroligende blir det når vi vet at sjefen i Økokrim, Pål Lønseth er tidligere AP-politiker og at han allerede hadde erklært seg inhabil nesten før saken sprakk i media.
Da er det fort gjort å lure på om Lønseths undersåtter i Økokrim lar seg påvirke av sjefens sympatier og antipatier.
Hvis ikke finanstilsynet og økokrim undersøker denne saken grundig er det all grunn til å stille spørsmål om kameraderiet i rettsstaten Norge!
Men Støre er likevel overbevist om de vanntette skottene.
– Jeg tror på det Anniken sier her. En hovedgrunn til det, og at jeg er trygg på at hun forteller det som det er, er at hvis hun hadde visst, så hadde hun meldt seg inhabil, kunngjorde statsministeren i beste sendetid på NRK.
Det er svært vanskelig å se for seg at statsministeren ville inntatt en slik holdning overfor en mannlig statsråd – og det er også vanskelig å se for seg at noen mann ville valgt å argumentere med noe i nærheten av «jeg var bare uvitende inhabil og dermed egentlig flink».
Støre og kvinnene
Vi kan med rimelig stor sikkerhet si at han vil fortsette å tro Huitfeldt, for vi har sett det før. Etter sommerens rekke av habilitetssaker er mønsteret enda tydeligere. Støre har det med å gjøre forskjell på kvinner og menn, akkurat slik han viste da han var klokkeklar på at Odd Roger Enoksen måtte gå, etter å ha være ullen og tillitsfull overfor både Aps stortingspresident Eva Kristin Hansen og tilsvarende tillitsfull overfor nestleder og statsråd Hadia Tajik, selv om de begge hadde tusket til seg økonomiske fordeler de ikke hadde krav på. Vi kommenterte den gang:
Jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at det ligger noe her – i mennenes kommunikasjon med kvinnene, i Støres uttalte tillit til kvinnene, i hans nølende taushet etterhvert som det ble avdekket at de hadde løyet. Ikke bare hadde de løyet til folket og Stortinget, de hadde løyet til statsminister Støre selv, men til tross for det var han myk som en klatt margarin. Selv Odd Roger Enoksen vil ikke ytre et vondt ord om kvinnen som nå er i 30-årene og drar fram en historie hun godt kunne holdt for seg selv. Maktmennene er myke og tillitsfulle og utydelige når det er kvinner som gjør ting som setter maktmennene i et dårlig lys. Tilfeldig? Tja. Med tanke på mann mot mann, Støre mot Enoksen, vil jeg si «neppe».
Det ligger tilsynelatende noe evolusjonsbiologi her, en forskjellsbehandling av kvinner og menn. Hunnene velger, hannene prøver å bli valgt. Slik er det i naturen, og slik er det tilsynelatende også i politikken. Å utvise skarp tydelighet overfor kvinner som oppfører seg i strid med både embede og Stortingets vettingregler, synes langt vanskeligere enn hva det er å utvise tydelighet overfor en mann. Kanskje ligger det en ikke ubegrunnet frykt hos både Støre og Enoksen for å støte fra seg støtte ved å holde kvinner ansvarlige for sine handlinger på samme måte som de holder menn ansvarlige for sine?
Gudene skal vite at det finnes nok av kvinner som ønsker en slags dobbelt standard, der de både skal ha samme respekt og samme ansvar som menn, men når hardt kommer til hardt krever å sees på som skjøre, forsvarsløse skapninger som er ofre for verdens patriarkalske strukturer.
Det som er åpenbart er at Støres behandling av Hansen og Tajik er vidt forskjellig fra Støres behandling av Enoksen.
Tilsvarende så vi jo da Ola Borten Moe (Sp) gikk. Nå gikk han selv, men det var med en maskulin form, uten noe gråt og spetakkel eller forventning om støtte fra Støre.
Støres behandling av habilitetssakene til Tonje Brenna og Anniken Huitfeldt er enda tydeligere eksempler på forskjellsbehandling av menn og kvinner. At kulturminister Anette Trettebergstuen ikke fikk den samme støtten og tilliten av Støre som Brenna og Huitfeldt har fått, kan dessverre også sees i et slags kjønnsperspektiv. Som lesbisk transaktivist faller Trettebergstuen kanskje ut av Støres klassiske mann/kvinne-tankegang, eller kanskje det selv for Støre er måte på hvor dumt en kan opptre, når en gang på gang vet at en er inhabil, men likevel fortsetter å ta beslutninger en ikke skulle tatt.
Eller moral
Om vi heller antar at det ikke handler om at Støre strever med tydelig tale til kvinner, og at kjønn ikke spiller noen rolle i hans svært ulike handlingsmåter i alle sakene som nå har «rammet» regjeringen, da innskrenkes likevel ikke tolkningsrommet til at vi står igjen med en regjering som er rammet av en slags forbannelse. La oss si at mumlingen og tilliten og tausheten og forståelsen som kommer de kvinnelige politikerne til del ikke handler om at de er kvinner. Dersom det ikke er et spørsmål om kjønn, må det altså være et spørsmål om forbannelse eller om moral. I november i fjor skrev vi som følger:
Dersom tydeligheten overfor Enoksen handler om moral, er dette nesten verre for Støre enn om det handler om kjønn. Implisitt mener Støre da at det er verre å begå en umoralsk handling enn det er å begå en kriminell handling. For jo, skattesvik av det omfanget Tajik begikk, kan ha en strafferamme på to år.
Enoksens handlinger er såvisst ikke stort å skryte av, men kriminelle er de heller ikke. Det uheldige ved Støres klokkeklare fordømmelse av Enoksens hemmelighold av forholdet er at statsministeren framtidig framstår å mene at skattesvik moralsk sett er tilnærmet greit. En slik holdning framstår elitistisk og svært langt fra både «vanlige folk» og ordlyden i loven, og bør neppe frontes av en statsleder.
Nå står Støre i nok en moralsk spagat, der habilitetsbrudd ikke skal anses å være nok til å miste statsrådsposter – så lenge habilitetsbruddet begås av kvinner. Det er et merkelig signal å sende til vanlige folk, og det kommer i tillegg til det Skjalg Fjellheim korrekt påpeker i Nordlys:
Man kan bli fristet til å tro det hviler en forbannelse over Støre. Man kan også velge å ha medynk med ham, selv om det er den ultimate ydmykelse.
Men alt spetakkelet i Støres Arbeiderparti virker som en logisk konsekvens av at limet partiet historisk har produsert i Norge, mellom seg selv og folket, er varig svekket.
Sosialdemokratiets ledersjikt fremstår som en adel, de har selv blitt privilegerte representanter for den overklassen de var ment å være et alternativ til.
Det hviler ingen forbannelse over Støre. Han er bare seg selv.