For meg har det i over 30 år nærmest vært en gåte at velutdannede norske personer hardnakket har forsvart arrangert ekteskap. Hvordan kan de ønske andre en skjebne de selv ville kjempet med nebb og klør mot? For de ville vel ikke gått til sengs med en nykåret ektefelle de verken kjenner eller elsker?
Hvordan kan de være så vanskelig å forstå at arrangert ekteskap er en umenneskelig skikk, der ikke minst den kvinnelige parten er taperen, hun som uansett om hun vil eller ei må stille seg til seksuell disposisjon for ektefellen sin?
Har man ikke fått med seg noe så grunnleggende som at alle vårt store forfattere på 1800-tallet tok kraftig avstand fra arrangert ekteskap, som Camilla Collett, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Kielland og Lie? Hva var det de forstod som dagens «elite» ikke forstår? De forstod det åpenbare, som var utbredt blant de bedrestilte i datidens Norge: Jentene ble oppdratt til å være lydige, kyske og jomfruelig for i tidlig alder å kunne giftes bort til menn som var (ofte) betydelig eldre enn dem av økonomiske og politiske årsaker. Det handlet om å knytte bånd og bygge makt, og slik ble de ulykkelige ekteskapene en sann mare i datidens Norge.
Gjennom innvandringen har praksisen fått andre utslag også: Transkontinentale familieavtalte ekteskap, der både jenter og gutter her i Norge brukes som levende visum for gjenværende slekt.
En ulykkelig anonym tenåring
Som jeg sa til en antropolog for om lag 25 år siden etter en debatt på fjernsyn, NRK: Jeg kan enkelt finne en mann til deg på bygda i Pakistan, som mer enn gjerne vil ha deg for som sengehygge og billett til Norge. Bare gi meg beskjed når du er klar.
Jeg fikk ikke noe svar, selvsagt.
Jenta som skriver i Aftenpostens spalte Si; D, er en anonym tenåring. «Jeg bor i Norge. Likevel er det ikke jeg som bestemmer hvem min ektemann skal være», er tittelen. Teksten er så sterk at man skal være laget av stål for ikke å bli berørt.
Det er på tide at flere nordmenn innser hvor lite flere av oss flyktningbarn kan bestemme over vårt eget liv. Hvor vanskelig det er for oss å tilpasse oss en livsstil som tilfredsstiller foreldrene våre.
Jeg bor i Norge. Likevel er det ikke jeg som bestemmer hvem min ektemann skal være.
Hun forteller om sitt liv som et kart som foreldrene allerede har «skåret».
Deres fingertupper peker mot min skjebne. Men avgjørelsen er min, jeg kan takke nei til den de velger – og velge en annen vei. Men det ingen snakker om er konsekvensene av å takke nei. Ryktene vil spre seg blant de dømmende like raskt som en skogbrann. Jeg har selv sett det: «Hun er for kravstor, hvorfor takket hun nei til den perfekte muslimske mannen?»
Hva om hun ikke elsket ham?! vil jeg rope! Hva om hun ikke var villig til å lære seg å elske en fremmed?
Allerede da hun fikk menstruasjonen forstod hun at hennes skjede ikke tilhørte henne selv. Tamponger var farlig. Indirekte lærte hun at skjeden tilhørte en annen.
Som en bonde på et sjakkbrett blir jeg flyttet fremover. På brettet møter jeg blikket til andre utenlandske barn, låst fast i samme skjebne. Våre foreldre er konstant i konkurranse med hverandre, og de drar oss inn i det. Mange av oss konkurrerer om å ha de beste karakterene, være den mest hjelpsomme og lydige, den som utpeker seg mest.
På sidelinjen, utenfor brettet, ser jeg dem som brakte familien sin skam. De få modige som turte å ta egne valg.
Vår familie, i likhet med mange flere muslimske familier, er kontrollert av hva de andre tenker om oss. Derfor bønnfaller jeg deg, baba, la meg falle så jeg kan reise meg igjen. Min jomfrudom definerer meg ikke, jeg er verdt så mye mer. La meg finne kjærligheten på min måte uten at dere støter meg vekk. Jeg vil lære meg å elske, jeg vil lære meg å bli elsket. Slipp min hånd så jeg kan lære av mine feil, selv om dere ikke liker å se meg såret. Ingen av oss barna ble spurt om vi ville være bønder på deres sjakkbrett.
Utilgivelig svik
Hun forteller om et liv i løgn, for hun er presset til å skjule «hvem jeg snakker med, hvor jeg har vært, hvorfor jeg smiler. Jeg lyver for min egen frihet».
Det er den sedvanlige frykten for å miste familien og søsknene som holder henne i hjemmet, en frykt HRS kjenner til som en av de største hindrene for å klare å stå opp for seg selv og sin egen frihet. Det er den «eneste lenken» som holder henne fast.
Denne teksten er min måte å fjerne vekten fra skuldrene mine på, en indirekte måte å kjempe mot mine foreldre på, mot den fordømte kulturen jeg ble født inn i. Jeg må være anonym for å beskytte min families ære, min egen frihet. For hva er et liv verdt å leve, om det ikke er ditt?
De organiserte feministene vendte disse unge jentene og kvinnene ryggen fra første stund, og de står der den dag i dag med ryggen til dem, overlatt til seg selv og sin egen skjebne. Å tilgi dem og de svikefulle akademikerne er noe jeg aldri vil makte. Til det er sviket så durabelig at tilgivelse blir en uoverkommelig øvelse.