Norske medier har stort sett aldri vært spesielt vennligsinnet mot Israel, særlig ikke når det gjelder det landområdet av Israel som konsekvent omtales som «den okkuperte Vestbredden», men som i Israel omtales med de historisk korrekte navnene, Judea og Samaria.
De siste månedene har særlig NRK fått noe annet å kritisere Israel for – den rettsreformen som koalisjonsregjeringen til Benjamin «Bibi» Netanyahu er i ferd med å innføre, der regjeringen skal ta makten fra domstolene. Dette sies å ville omforme Israel fra å være Midt-Østens eneste demokrati til å bli et diktatur under Netanyahu.
Enn om det er akkurat det motsatte som er tilfelle – at domstolene over tid har tatt seg til rette overfor regjeringen? Og at rettsreformen har som mål å tilbakestille forholdet mellom domstolene og regjeringen til det som ble praktisert før aktivistiske jurister fant ut at de ville overta makten fra politikerne?
Israel har ingen konstitusjon
Som de fleste bør ha fått med seg ble vår egen grunnlov vedtatt 17. mai 1814, bl.a etter inspirasjon av den amerikanske og den franske konstitusjonen. Da David Ben-Gurion den 14. mai 1948 erklærte Israels selvstendighet hadde han ikke noe forslag til israelsk konstitusjon klar. Antagelig fikk de andre ting å tenke på, fordi araberlandene umiddelbart angrep Israel.
Det som er problematisk, er at israelske politikere i ettertid heller aldri har blitt enige om noen konstitusjon. I stedet har de vedtatt egne lover som etter hvert er ment å bli satt sammen til en konstitusjon. Disse lovene kalles «basic law» og regulerer klart avgrensede temaer, men de har aldri vært ment å tjene som noen konstitusjon. Det er byggestener til en senere konstitusjon.
Men hovedproblemet er at over tid har domstolene tatt til seg myndighet som ligger under parlamentet, ikke domstolene.
Aktivistisk høyesterett
Innen jussen har vi noe som kalles «rettslig interesse». Det innebærer at dersom noen skal bringe en sak inn for domstolene må man være berørt av saken på en eller annen måte. Det holder ikke at man er uenig i noe. Man kan godt være uenig i elektrifisering av Melkøya, men man kan ikke saksøke staten av den grunn. Med mindre man driver reindrift og får store monstermaster gjennom reinbeitedistriktet.
Slik var det også tidligere i Israel, inntil Israels høyesterett fjernet kravet til «rettslig interesse». Resultatet ble at i dag kan hvem som helst kan saksøke staten for hva som helst, og køen for å få saker avgjort i domstolene er enorm.
I tillegg har Høyesterett besluttet at de kan oppheve en lov Knesset har vedtatt hvis de mener loven er «urimelig» og derfor må settes til side. Vanlig prosedyre i Norge er at da får velgerne heller velge nye representanter til Stortinget slik at loven kan bli opphevet. Det er ikke opp til domstolene å gjøre dette.
Et annet problem Israel har måttet leve med helt siden 60-tallet er at Israels motstykke til vår Riksadvokat i 1968 fant ut at beslutninger fra hans etat ikke lenger skulle være rådgivende, de skulle være bindende for regjeringen. Konsekvensen av det var at de vi kan kalle «statsadvokater», som formelt er underlagt riksadvokaten og som arbeider i departementene, fikk vetorett overfor statsråden dersom de var uenige i en politisk beslutning. Det er mildt sagt spesielt at juridisk avdeling i et departement kan omgjøre en beslutning tatt av departementets politiske ledelse, men det skjer altså i Israel.
Problemene toppet seg i 1995. Frem til da hadde Israels høyesterett vært enig i at de lovene som gikk under betegnelsen «basic law» ikke skulle ha noen spesiell status, de var å betrakte som enhver annen lov Knesset måtte vedta.
Men i 1995 ombestemte høyesterett seg og besluttet at «basic law» skulle få status som konstitusjon, det vil si at de hadde forrang foran andre lover Israels parlament, Knesset, måtte vedta. Derved oppnevnte høyesterett seg selv til grunnlovsgivende instans, fordi Knesset aldri har vedtatt noen lov som regulerer hvordan en basic law kan endres eller oppheves. Og hvis Knesset forsøker seg på det, vil høyesterett garantert oppheve en slik ny lov, under henvisning til basic law. Det er slikt som kalles «catch 22».
Valget i 2022
Ved valget i desember 2022 fikk Knesset et nytt flertall, og Netanyahu fikk i januar 2023 satt sammen en koalisjonsregjering der alle partiene var enige i at noe måtte gjøres for å gjenopprette Knesset som lovgivende myndighet.
Dette ble gjort ved å foreslå følgende 7 reformer:
- Høyesterett ble fratatt muligheten for å vedta eller endre basic law. Begrunnelsen er den åpenbare – det er Knesset som vedtar lovene, domstolenes oppgave er å dømme i henhold til de vedtatte lover.
- Knesset skal kunne omgjøre høyesteretts beslutninger ved en alminnelig flertallsbeslutning. Begrunnelsen er at så lenge Israel ikke har noen konstitusjon er det Knesset – ikke domstolene – som skal ha det siste ord.
- Hvis høyesterett skal oppheve en lov, så kan det bare gjøres av høyesterett i plenum dvs med alle 15 dommerne til stede, og med 2/3-dels flertall. Begrunnelsen er at høyesterettsjustitiarius i dag kan utpeke 3 dommere han vet er uenig i loven, og disse 3 kan oppheve en lov med dissens 2 mot 1. Og det er uholdbart at 2 dommere i høyesterett kan overkjøre Knesset.
- Høyesterett kan ikke lenger beslutte at en lov er «urimelig». Hvorvidt en lov er rimelig eller urimelig er en politisk beslutning som ligger under Knesset.
- Uttalelser fra regjeringsadvokaten og jurister i departementene skal kun være rådgivende, ikke bindende. Dette burde egentlig være en selvfølge – alle advokaters oppgave er å gi råd, så får det være opp til klienten om han vil følge rådene eller ikke.
- Komiteen som oppnevner dommere til høyesterett skal ikke ha et flertall bestående av høysterettsdommere og representanter for advokatforeningen. Fordi advokatene stort sett alltid stemmer sammen med høyesterettsdommerne, er høyesterett i praksis blitt selvutnevnende. Advokatforeningen fjernes nå fra komiteen og erstattes av politisk oppnevnte representanter.
- Samme komite som oppnevner dommere til høyesterett, skal også oppnevne høyesterettsjustitiarius, enten blant de sittende dommere eller eksternt. I dag oppnevner høyesterett sin egen leder, noe som kombinert med at høyesterett i praksis har vært selvutnevnende over tid har gitt høyesterett en venstrepolitisk slagside.
Status i dag er at reform nr. 4 – at høyesterett ikke lenger kan beslutte at en lov er «urimelig» – allerede er vedtatt av Knesset, og de øvrige 6 står for tur.
De tre statsmakter
De som har fått med seg litt av hvordan de vestlige demokratier er bygget opp, vet at de består av en lovgivende makt (parlamentet), en utøvende makt (regjeringen) og en dømmende makt (domstolene). I utgangspunktet skal disse tre statsmakter være uavhengige av hverandre.
Maktens tredeling skriver seg fra den franske filosofen Charles de Montesquieu (1689 – 1755), og har etter hvert blitt en slags kvalitetsstandard for hvordan et demokrati skal bygges opp. Slik har det vært i Norge siden 1905, og slik var det også i Israel inntil riksadvokaten og domstolene begynte å overføre makten fra Knesset og til seg selv.
Det er derfor statsminister Netanyahu presser på for å få gjennomført reformene, for han vet at det er nå eller aldri. Etter neste valg vil han garantert miste det flertallet han har nå, og da vil reformene aldri bli gjennomført. For venstresiden i israelsk politikk synes selvsagt det er helt greit at høyesterett kan oppheve lover og andre beslutninger et høyreorientert Knesset eller regjering måtte finne på å vedta. Det er derfor venstresiden i Israel stadig arrangerer demonstrasjoner der de anklager Netanyahu for å ville bli en ny diktator om reformene går gjennom.
Det er dette norske medier ukritisk viderebringer, selv om sannheten er akkurat den motsatte – at reformene vil gjenopprette maktens tredeling i Israel. Og dette er enda et nytt bevis på at journalistene i de fleste norske medier sjelden går til kilden og tenker kritisk – de går i takt og driver avskrift av det de venstreorienterte mediene, i dette tilfelle i Israel, skriver uten å sjekke faktum. Og de venstreorienterte mediene i Israel hater Netanyahu dypt og inderlig. Bare hvis man går litt dypere inn i problemene i Israel, vil vi se at hele poenget med rettsreformene er å gjenskape maktens tredeling, noe vi i Norge ser som en selvfølge.
Vi tror Charles de Montesquieu ville ha nikket anerkjennende til Bibi Netanyahu.