Mange har sikkert fått med seg den enorme trafikken av migranter som de siste ukene har kommet fra Tunis og til den italienske øya Lampedusa som kun ligger 262 km i luftlinje fra Tunis. Vi har omtalt dette flere ganger, for eksempel her, her og her .
De siste ukene har det kommet flere tusen migranter hver dag. For et par uker siden kom det nærmere 7000 på en dag, fordelt på over 100 båter, noe som er mer enn antall fastboende på Lampedusa.
Bare i løpet av én uke i september kom det 11.000 migranter til Lampedusa. Og alle disse må nødvendigvis sendes over til Sicilia eller fastlandet.
Siste rapport fra EU’s instans for å vokte yttergrensene, Frontex, sier egentlig alt.
Som statistikken viser kom 67.724 migranter med båt over til Italia i 2021. I 2022 steg antallet til 105.561. Bare frem til september i år har det kommet 115.000 migranter med båt over til Italia. I tillegg kommer selvsagt de som innvandrer via andre ruter, særlig over Balkan.
Det er åpenbart at dette ikke på noen måte kan aksepteres. Skal det fortsette slik, går Italia under. Hele rapporten fra Frontex finnes her, men anbefales bare for de med sterke nerver.
Så hva gjør man da?
Regjeringen Meloni har nylig hevet grensen til 18 måneder for hvor lenge innvandrere som ikke kvalifiserer for politisk asyl, og derfor skal returneres til hjemlandet, kan holdes i forvaring. Dette er maksimumsgrensen innen EU. Men det løser ikke problemet med båttrafikken til Lampedusa. Det er tross alt vesentlig bedre å sitte internert i Italia enn i Libya og Tunis.
For å få Tunis til å stoppe trafikken har EU bevilget 127 millioner Euro som blir utbetalt disse dager. Om dette vil føre til bedring har vi ikke så mye tro på. Tilsvarende bevilgninger ble gitt til Libya for noen år siden ut at dette hjalp merkbart. Å dele ut store beløp til gjennomkorrupte muslimske land betyr bare at smuglerne må gi noen ekstra Euro til det lokale politi for å få dem til å se en annen vei når båtene forlater land.
Samtidig som EU deler ut milliardbeløp i tiltak for å stoppe migrasjonen, gjør Tyskland det motsatte. Den tyske regjering har nylig bevilget 790.000 Euro til organisasjonen SOS Humanity som driver redningsskipet Humanity 1. Samtidig nekter Tyskland å overta migranter fra Italia, noe som setter bevilgningen i et underlig lys.
Om ikke det skulle være nok – bevilgningen skal ifølge SOS Humanity også brukes på humanitær bistand når migrantene kommer til Italia, noe Italia selvsagt reagerer sterkt på. Det er som å stikke fingeren i øyet på statsminister Meloni og nåværende visestatsminister Matteo Salvini.
Både Meloni og Salvini har snakket om å innføre en maritim blokade for å hindre migrantbåter å nå italiensk territorialfarvann. Men skal en blokade være effektiv, må den også kunne håndheves. Vi kan vanskelig se for oss at italienske marinefartøy vil være villige til å åpne ild mot ubevæpnede migranter i synkeferdige båter på vei mot Sicilia eller Lampedusa. I praksis vil derfor den italienske marine heller virke som redningsskip, fordi marinen kan ikke se på at folk drukner på havet.
Alternativet er selvsagt at det inngås en avtale med Libya og Tunis om at de overtar migrantene og tar dem tilbake til der de kom fra. Men hvorvidt slike avtaler vil virke etter hensikten er et åpent spørsmål. Hvis de muslimske land i Nord-Afrika ser at det er penger å hente ved å stoppe migrasjon, kan det godt være at de vil kreve mer for ikke å slippe opp migrantstrømmen igjen. Som kjent har Erdogan i Tyrkia hatt betydelig suksess med dette.
Mens antall migranter i småbåter når nye rekorder, noe som ganske sikkert skyldes godt vær og lite vind i Middelhavet, er det dårlige tider for de såkalte redningsskipene. De norskregistrerte skipene Ocean Viking ligger for tiden i havn i Marseilles, mens Geo Barents ligger stille utenfor Sicilia. Humanity 1, som drives av den tyske organisasjonen SOS Humanity, ligger i havn i Syracuse på Sicilia. Muligens venter skipene på dårligere vær slik at «markedet» tar seg opp igjen.
Fremtiden er langtfra lys
Mens våre politikere bruker enorme beløp på å redusere utslipp av CO2 for å unngå en politisk vedtatt maksimal temperaturstiging i 2050, så glemmer man helt den virkelige krisen som vil ramme Europa lenge før 2050.
Vi har sett hva demografiske endringer har gjort med særlig Frankrike og Sverige. En slik utvikling frister ikke, men den er uunngåelig også for Norge dersom politikerne fortsetter å subsidiere en ikke bærekraftig innvandring.
Mottak av kvinner og barn fra Ukraina er en økonomisk, men ingen kulturell byrde for landet. Innvandring av unge menn fra Afrika og Midt-Østen er begge deler.
Trafikken over Middelhavet vil ikke bli mindre med årene, tvert imot. Så lenge kvinner fra afrikanske land syd for Sahara i gjennomsnitt føder fra 4 til 6 barn, og innføring av vestlig medisin gjør at spedbarnsdødeligheten er kraftig redusert, vil det vokse opp unge afrikanere uten fremtidshåp. Da er det ikke unaturlig at de reiser nordover.
Det virker som våre politikere ikke er villige til å ta dette innover seg. Kanskje er grunnen at ved å argumentere for klimakrisen som et enormt problem – og ikke si noe om endringen i demografien – kan det åpne seg attraktive stillinger i internasjonale organisasjoner den dagen man taper et valg.
Motsatt, dersom man argumenterer for å stenge grensene og ikke ser på klimakrisen som vårt største problem, da blir man stemplet som inhuman og skjøvet ut i det ytterste mørke.
Man skal jo ha noe å leve av, og enhver er seg selv nærmest. Fremtiden er ikke lys.