I den norske undersøkelsen Tåler noen barn mer juling? påpekes det at samfunnet
«…svikter minoritetsbarna ved å ha en høyere terskel for å gripe inn. Eksempelvis har sosialantropolog Unni Wikan angrepet barnevernet for å la være å beskytte minoritetsjenter mot overgrep fra foreldre og slekt (Wikan 2001), og Astrid Schlytters systematiske forskning på svensk barnevern konkluderer med at man går for langt i å samarbeide med foreldrene på bekostning av barnets rettigheter (Schlytter 2004).»
Undersøkelsen er i år ti år gammel, og vi skal enda lenger tilbake for å finne starten på «Abdi» og «Yasmins» mareritt – et mareritt barneverntjenesten i Drammen bidro til at de måtte leve i flere år etter at skolen meldte bekymring. Lokalavisen Drammens Tidende fulgte rettssaken forrige uke, og Yasmins vitnemål om oppveksten er hårreisende.
– Jeg har hatt en uverdig og umenneskelig oppvekst. Mye av det jeg sliter med i dag kunne vært unngått hvis jeg hadde blitt tatt ut fra hjemmet tidligere, sa kvinnen i retten.
Brenning, trusler og overgrep
Det er ingen grunn til å betvile det Yasmin sier. Hun var selv seks år og broren åtte da de flyttet til Drammen i 2006. Moren hadde blitt skilt fra faren. Faren hadde utøvd vold mot moren, og hun tok barna med til sin egen mors leilighet, vegg i vegg med resten av storfamilien. Innenfor mormors vegger foregikk ting ingen barn bør oppleve.
Faksimilen fra Drammens Tidende oppsummerer egentlig godt hva som skjedde. For læreren som møtte Abdi ble bekymret, mens barneverntjenesten som fikk bekymringen i fanget hadde tilsynelatende hadde det «berikelses-perspektivet» som KrF lokalt har kjøpt reklameplass for i avisen.
Yasmin og Abdi ble ikke beriket, det er i alle fall sikkert. Forrige uke fortalte Yasmin i retten om hvordan moren brukte rettetang for å straffe den gang åtte år gamle Abdi. Mens broren hylte av smerte, truet moren Yasmin med at det var hennes tur neste gang.
Lærerne dro på hjemmebesøk kort tid etter. De betegnet hjemmet som et rottereir.
– Det var trangt og møkkete. Folk gikk oppå hverandre. Vi fikk lite mat og hadde ikke senger. Bestemor sov på sofaen. Jeg sov innimellom på et tykt teppe med mamma, andre ganger med broren min, forklarte kvinnen.
Noen uker senere kom barnevernet på uanmeldt hjemmebesøk. De synes det var rotete ute, men koselig inne. Brenningen med rettetangen forklarte familien var et uhell, skriver Drammens Tidende.
Avstanden mellom lærernes tolkning og barneverntjenestens tolkning av hva de så er påtakelig. Det som ble skjebnesvangert for barna var at barneverntjenesten ikke tok tak i bekymringsmeldingene som kom fra skolen. For det kom flere meldinger. Bare noen dager etter at Abdi kom på skolen med verkende sår etter å ha blitt brent med rettetang, fortalte søskenparet lærerne om at de ble slått hjemme. Barneverntjenesten gjorde ikke noe for å fjerne barna fra hjemmet. Da sluttet barna å fortelle.
– Det ble verre etter vi fortalte det på skolen. Vi ble straffet. Det var skremsel om at vi skulle sendes ut av landet. Hendene våre skulle bli kuttet av eller vi skulle få syre i ansiktet. Eller at de skulle gi oss opp, og sende oss over til de norske som ville ende i helvete. Så jeg var redd for alt, fortalte kvinnen i retten.
De som visste
Litt senere samme år fant barnas mor en ny mann. Hun etterlot Yasmin og Abdi hos mormoren. Barneverntjenesten satte inn såkalte hjelpetiltak. De betalte SFO og strømregninger og kjøpte senger i den tro at mormor kunne bli en god omsorgsperson for barna dersom hun fikk støtte. Avgjørelsen om hjelpetiltakene kom etter at barneverntjenesten hadde vært i kontakt med den tidligere hjemkommunen til mor og barn. Til tross for at denne kommunen satt på informasjon om vold og et tidligere opphold i beredskapshjem for barna, valgte Drammen barneverntjeneste å ikke sette igang noen grundigere undersøkelse av hjemmeforholdene.
Etter skilsmissen var det en episode hvor mor ble straffet med vold av sin egen familie ifølge en dom. Forholdene i storfamilien ble betegnet som konfliktfylte, voldelige, ustabile og preget av kulturen de kom fra.
Men et besøkshjem fikk de.
Besøkshjemmet varslet om at barna ikke ville hjem til mormoren. De fortalte at onkelen tok tingene deres, og at det var slåssing, krangling og kasting av kniver hjemme.
Ett år etter moren dro iverksatte barnevernet en kartlegging av situasjonen. Det er første gang barnevernet igangsetter reelle undersøkelser ifølge kvinnens advokat, Fredrik Eriksen, skriver Drammens Tidende.
Ifølge avisen har Fylkesnemnda i ettertid reagert på at barneverntjenesten ikke åpnet undersøkelsessak, slik de er lovpålagt å gjøre. Da barneverntjenesten endelig gjorde den jobben de skal gjøre når de mottar meldinger om grov omsorgssvikt, fant de at det var uholdbart for barna å bo i storfamilien. Barna ble flyttet, men da hadde det allerede gått to år og fire måneder siden Abdi kom på skolen med verkende sår.
To år og fire måneder med vold, trusler – og seksuelle overgrep. For både Abdi og Yasmin ble i perioden misbrukt seksuelt av onkelen, uten at de turte å fortelle om det før de var i trygghet.
Onkelen ble anmeldt og senere dømt til fengsel i tre år ti måneder. Han innrømmet overgrepene.
Ifølge kvinnen visste familien om overgrepene, men reagerte ikke.
– Jeg fortalte det til bestemor, men hun sa det var bare sånn det var. Det var ikke noe å snakke om, fortalte kvinnen.
I retten sto barneverntjenesten fast på at de ikke hadde visst om overgrepene og at de ikke hadde grunnlag for omsorgsovertakelse av barna tidligere. Likevel inngikk kommunen et forlik med Yasmin, som i dag har brutt all kontakt med familien. Kun broren Abdi har hun kontakt med i dag.
Et forvarsel
Rettssaken i Drammen bør sees som et forvarsel, for Yasmin og Abdi er ikke alene om å ha opplevd å bli behandlet som annenrangs borgere av norsk barnevern. Barneverntjenesten har i flere tiår hatt et stort fokus på kultursensitivitet, der man skal være empatisk og forståelsesfull og gjerne by på te eller kaffe for å «komme i posisjon». Men barna har blitt glemt i alt omsorgsfokuset på foreldrene. Ser man nærmere på den kultursensitive praksisen, passer den som hånd i hanske til offentlig ansatte kvinner med berøringsangst.
Rapport etter rapport viser det samme. Det er voldsom overrepresentasjon av grov vold i innvandrermiljøene fra ikke-vestlige land, men norsk barnevern klarer ikke å gjenspeile det barnefokuset de har når de undersøker norske familier.
I Bufdirs rapport Arbeid med vold i minoritetsfamilier er flere problemer spesifisert:
Det beskrives også som en utfordring i disse sakene at både barn/ungdommer og ektefeller ikke ønsker å erkjenne de faktiske forholdene fordi de er redde for konsekvensene.
At barn trekker sine forklaringer eller ikke vil fortelle i det hele tatt, er langt mer vanlig enn at de legger alle kortene på bordet. Reell kulturforståelse handler om å erkjenne dette. Reell kulturforståelse handler om å lytte til barna og ikke tro på foreldrene straks barna trekker forklaringene sine tilbake. Det kan barna ha god grunn til å gjøre, de straffes for å ha fortalt.
I årene som kommer vil det trolig komme flere rettssaker. Det er mange ødelagte liv i kjølvannet av «gratis» SFO, betalte strømregninger og putesying. Yasmin oppsummerer det enkelt selv:
– De gjorde ikke gode nok undersøkelser. Det eneste Drammen gjorde var å gi strømstøtte og kjøpe senger. Det hjalp jo ikke på volden og det psykiske, sa kvinnen i retten.