De unnskyldende ordene må alltid uttales av statskanalens journalister. «Vi må være forsiktige med å bruke sånne uttrykk» heter det, etter å ha uttalt ordet «krigssone». Men det er en krigssone i nabolandet. Uskyldige drepes, enten de skytes eller sprenges til døde. Faksimilen fra Sveriges Televisions forside på nett levner ingen tvil.
Her finnes både oppdateringer om de nyeste drapene og grafikk over hvor det begås flest drap. «Følg utviklingen der du bor» heter det, mens du også kan se et intervju med fortvilte foreldre som skulle hente barn etter trening, men måtte vente fordi barnet hadde søkt dekning sammen med 70 andre unge. Det ble et dødelig skytedrama midt oppi kveldens treningsøkt.
Alminnelige villaområder bombes. Ingen kan vite hvor det sprenges eller skytes neste gang, den dødelige volden kan skje hvor som helst. Den uskyldige 25 år gamle kvinnen som ble offer for bombing i natt hadde ingen forbindelse til noe kriminelt nettverk overhodet. Et ungt menneske i begynnelsen av voksenlivet er brått revet bort.
Realitetsorientering
Norges grense mot Sverige er 1630 kilometer lang. Avstanden fra Fredrikstad til Gøteborg er knappe 18 mil. De kriminelle nettverkene bryr seg ikke om grenser eller snaue avstander. Nettverkene er allerede etablert i Norge, men justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) fastslo på morgennyhetene at Norge er helt annerledes enn Sverige. Vi skal forebygge, het det fra ministerhold, og forebyggingen skulle blant annet bestå i «litt strengere ungdomsstraff».
Vi publiserte tidligere i dag artikkelen Voldsbølge? Nei, en varslet krise med svært mange eksempler på hvorfor det er direkte feil å bruke begrepet forebygging om en situasjon som også i Norge er eskalerende fra år til år. Forebygging foretar man seg før noe skjer, alt som gjøres i etterkant er reagering – og norske politikere har i overveiende grad reagert både lite og sent.
Et hederlig unntak er Frp, og en kommentar under artikkelen Voldsbølgen i Sverige kan smitte over til Norge i Aftenposten påpeker noe viktig:
Noen burde påskjønne Carl I Hagen, Siv Jensen, Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet for innsatsen de har gjort for at Norge har en mye bedre situasjon enn Sverige. FrP har basert sin politikk på en realitetsorientering som det står respekt av, og som det nå viser seg var helt riktig.
De har holdt SV, AP, V (og til dels Høyre) kraftig i ørene de siste 10-20 årene under forskjellige regjeringer. Dette har uten tvil bidratt til at vi i Norge har hatt en mer åpen diskusjon om forskjellige sider av innvandringen, og dermed gjort håndteringen en del lettere, sammenlignet med vårt naboland.
Frp var i likhet med Høyre vinnere av årets fylkes- og kommunevalg, og årsaken er antakelig nettopp realitetsorienteringen partiet har i innvandringsspørsmål. Realismen kommer dog med en kostnad. Latterliggjøring, stemplingsmekanismer og påstander om rasisme er elementer av hva folkevalgte Frp-politikere har blitt møtt med – og til tross for tidenes valgnederlag fortsetter venstresiden med mer av det samme.
Når regjeringen hevder å ville stramme inn for å unngå svenske tilstander, arbeider den samme regjeringen på høygir for å fokusere på nordmenns påståtte rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer.
Valget mellom vold og hat
Vi kan ta for oss millioner brukt i ulike sammenhenger. «Frykten for at voldsbølgen i Sverige skal krysse grensa over til Norge gjør at regjeringen nå gir ekstra penger til politiet» meldte NRK, hvorpå beløpet ble presentert:
Regjeringen lover nå 15 millioner kroner mer til politiet i Oslo Øst for hindre at den svenske voldsbølgen krysser grensa til Norge.
Parallelt kan vi lese om Tilskudd til tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer, der regjeringen har bevilget 19,6 millioner som skal brukes på aktører som lever av å si at nordmenn er rasistiske.
Tallene står selvsagt ikke i forhold til hverandre, det er nær absurd å bruke nær 20 millioner kroner på å opprettholde troen på at nordmenn er så fæle mot innvandrere, mens politiet som skal håndtere innvandret vold styrkes med 15.
Men det er ikke bare tallene som framstår å være i utakt med utviklingen, det er også et vedvarende fokus på at nordmenn generelt ikke gjør nok for å inkludere innvandrere, og at det er nordmenn som presser folk ut i utenforskapet der kriminaliteten kan «smitte» dem. Arbeiderpartipolitiker i Oslo, Kamzy Gunaratnam, skriver på Facebook:
Det som skjer i Sverige har skjedd som følge av manglende inkludering over mange år. Jeg bruker ordet inkludering og ikke integrering – for dette er en debatt vi ikke skal redusere til etnisitet og innvandrerbakgrunn. Fattigdom, sosiale forskjeller og utenforskap er de store faktorene.
Situasjonen i Sverige er totalt ulik oss: Situasjonen der med titusenvis unge kriminelle versus noen hundre her til Norge, er en viktig forskjell vi skal ha med oss. Men vi skal ikke ta lett på situasjonen her hjemme. Vi skal ikke være naive.
Vi må fortsette med god INKLUDERINGSpolitikk, mennesker må føle tilhørighet, føle at de har muligheter her i livet – uansett bakgrunn. Tidlig innsats er det som gjelder – skape møteplasser, gjøre barnehage billigere, gratis SFO/AKS, få folk inn i jobb, meningsfulle liv. Alt dette motvirker rekruttering inn til kriminelle miljøer – det vet vi. Her må de store penga legges. Økende forskjeller er gift!
For det er sånn at kriminelle gjenger livnærer seg på utenforskap og økende forskjeller.
Mer misforstått kan det knapt bli.
Inkluderingen
Jeg kommer fra Drammen og har oppdratt tre barn i byen som nest etter Oslo har høyest innvandrerandel. Og jeg kan love både Ap og Gunaratnam at det ikke er mangel på inkludering. Nordmenn flest inkluderer så hardt de kan, de er opptatt av at alle barn skal få delta, alle barn skal bli invitert på bursdag, ingen skal mobbes eller diskrimineres. Politisk sett er det gjort enormt mye for å utjevne forskjeller, det er brukt tresifret antall millioner på bydel Fjell med størst andel innvandrere, det lages kulturtilbud over hele byen for å unngå opptøyer når Sian tar turen, i det hele tatt jobbes det både politisk og privat for å få til det som dessverre viser seg svært vanskelig.
Når foreldre som har inkludert for harde livet hele barnas oppvekst opplever at barna ranes, trues og utsettes for fornedringsvold, så er det grunn til å forstå hvorfor Ap stuper på partibarometerne. Det er direkte kjipt å fortelle inkluderende, rause folk at de er rasister. Det er direkte usmakelig å fokusere på hatefulle ord når unger blir slått ned, jenter voldtatt og utenforskapet etter alle solemerker er selvvalgt.
Drammen er ikke spesiell, selv om det er min by. Det samme skjer i Oslo, Kristiansand, Fredrikstad, hvor som helst. Folk inkluderer så godt de kan. Det oppleves ikke rimelig at politikere fortsetter mantraet om at vi ikke gjør nok. De fleste gjør mer enn hva man skulle forvente.
Man kan ikke servere en historie om norsk ondskap på et bakteppe av innvandret, hard sosial kontroll der også innvandrere selv må bøte med livet for å ikke ha fulgt familiens og klanens æreskodeks. Bak drapstallene i Sverige ligger en virkelighet der innvandrerbarn vokser opp i grov vold i egne hjem. Ikke alle, men alt for mange. Slik er det også i Norge, vi skriver ukentlig om hvordan innvandrerbarna har mindre rettssikkerhet enn norske barn. Det må politikere ta sin del av ansvaret for.
Hva med et takk?
Det aller viktigste elementet i enhver endringsprosess er å erkjenne hva problemet er. Det viktigste problemet i Sverige er masseinnvandring. Skulle Norge for lengst ha lært noe, er det nettopp at innvandring krever integrering, og deretter registrert at integreringen her til lands heller ikke går godt nok. Det omhandler ganske enkelt det som i Brochmann-utvalgets rapporter ble kalt samfunnets «absorberingskapasitet».
Enhver som registrerer utviklingen er i stand til å merke seg at samfunnets «absorberingskapasitet» er mettet. Når voldskriminaliteten, inkludert den dødelige sådanne, er så overrepresentert av ikke-vestlige innvandrere som den er, bør det anses som et direkte stoppsignal.
Så bør også fokuset på hatefulle ytringer reduseres betraktelig. For alle inkluderende, hardtarbeidende innbyggere er det en hån å få servert påstander om iboende rasisme og manglende inkluderingsvilje mens man samtidig frykter for egne barns sikkerhet når de tar seg en bytur. Å fortsette nedover det sporet vil nettopp gi svenske tilstander, ikke motvirke dem.
Nå som Ap er i gang med sin interne gjennomgang av hva i all verden det elendige valgresultatet kan komme av, kan de få et hint: Folk er lei av å bli stemplet som rasister og hatefulle drittsekker når de i realiteten framsetter legitime bekymringer for samfunnsutviklingen. Folk gjør så godt de kan for å inkludere. Si unnskyld, og deretter takk. Vanlige folk fortjener såpass.