I det hele tatt går PF-leder Unn Alma Skatvold langt i et intervju med Politiforum. Hun frykter at situasjonen for norske politimannskaper er som de var for svenske kolleger for ti år siden, og hun mener det haster med å ta tak i mange forhold: høy arbeidsbelastning, lav lønn, økende forekomst av vold og trusler, og interne tillitsutfordringer. Tas det ikke grep, risikerer Norge å ende opp med de samme problemene som sees i Sverige i dag.
– De fikk et skikkelig rekrutteringsproblem. Nå får ikke svensk politi nok kvalifiserte søkere, fordi de tok tak i problemene for sent. Tallene i Politiforums undersøkelse bør være en ordentlig vekker, slik at vi sørger for å ikke gjøre det samme. Vi må våkne opp før det er for sent, advarer fagforeningstoppen.
Funnene i undersøkelsen er dyster lesning – og undersøkelsen i seg selv var omfattende. Politiforum oppsummerer som følger:
Undersøkelsen ble besvart av nærmere 3000 politiansatte fra både politidistrikter, særorganer og andre enheter i politiet – hvorav omtrent 2400 av dem har politiutdanning og nærmere 500 er sivilt ansatte.
Et flertall av respondentene – nesten 60 prosent – oppfatter at politiet er preget av en fryktkultur, mens halvparten mener det ikke er rom for dem å uttale seg fritt i offentligheten om jobbrelaterte temaer som ikke er omfattet av taushetsplikt eller annen form for konfidensialitet.
«Toppledelsen og HR har nærmest innført en totalitær ledelse. Kritiske synspunkter blir ofte tolket som illojalitet og blir møtt med argumenter som uønsket eller ukultur», hevder en ansatt i Oslo politidistrikt i undersøkelsen.
Gapet mellom en sosionomisert toppledelse og operativt personell synes å vokse til uholdbare proposjoner, og på toppen av dette øker politimannskapenes arbeidsbelastning.
Politisk korrekt
I Politiforums undersøkelse sier nær halvparten av respondentene at de opplever et ønske på arbeidsplassen om å styre hvilke synspunkter og meninger om politiets arbeid eller interne arbeidsforhold som kommer ut i offentligheten. Undersøkelsen inneholder også flere tusen fritekstsvar som gir utdypende informasjon om hvordan det oppleves å styres av en politisk korrekt ledelse.
«Det er flere eksempler. Det siste er når politidirektør går ut og omtaler Kongsberg-saken som «skakende». Det er en skandale. Jeg har null tillit til toppledelsen i politiet», skriver en ansatt i Sør-Øst politidistrikt.
«Lederne er livredde medias søkelys. «Alle» avgjørelser blir vurdert ut ifra hva man tror media vil kritisere/legge merke til. Inntrykket mitt er også at ledere tør ikke støtte kollegaer i den operative enden når det rettes søkelys mot utførelsen av enkelte oppdrag. De sitter på gjerdet til de har funnet ut hvilken uttalelse som er mest politisk korrekt – uavhengig om de kaster kollegaen under bussen eller ikke», skriver en ansatt i Møre og Romsdal politidistrikt.
Underlig er det ikke. Den etablerte praksisen som omfatter blant annet politimester i Oslo, Ida Melbo ØysteseBeate Gangås (nå PST-leder, tidligere politimester i Oslo) og tildels Benedicte Bjørnland (nå direktør i Politidirektoratet, tidligere leder i PST) – støttes opp av justisminister Emilie Enger Mehl. Til tross for at samtlige av disse er utdannet jurister, synes de å ha tro på et sosionompoliti med omsorg i forsetet. Det er kanskje ikke så rart at man begynner å rynke på nesa av en mer og mer feminisert og politisk korrekt politiledelse og velger å holde kjeft.
Multikunstnere og sosionomer
Drahjelp fra politikere og medier er ikke akkurat norsk politi på bakken bortskjemt med. Snarere er de vant til å takle ikke bare skarp kritikk, men også påstander om at de er systematisk rasistiske, at de bedriver etnisk profilering og at de er for voldelige. Kritiseres de ikke for å være brutale, kritiseres de for å ikke være brutale nok. I et samfunn i lynrask endring, der enhver går rundt med mobilkamera parat til å filme hva politiet til enhver tid gjør, og med tilsvarende mulighet til å klippe og redigere opptaket, skal politiet på bakken gjøre en jobb i møte med rusede, psykisk ustabile, voldelige, barn, gamle og syke. Blant annet.
I tillegg til å beskytte deg og meg skal de jobbe forebyggende, de skal hjelpe eller sørge for hjelp til syke personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og de skal også ta hånd om barn som påtreffes under omstendigheter som klart innebærer en alvorlig risiko for barnas helse eller utvikling. I det store og hele forventes operativt politi å være en slags multikunstnere, samtidig som de må forholde seg til at utakk er verdens lønn i deres yrke.
Vi påpekte det i saken Hva har denne buketten til felles?, men det tåler gjentakelse: Fra 2015 satte HRS et særskilt fokus på utviklingen i politiet og over flere år publisert vi en rekke artikler om kriminalitet spesielt i Oslo, om økningen og råheten, gjengene, politiledelsens håndtering, tilbakeholdelsen av faktuell informasjon, ikke minst andelen kriminelle som har innvandrerbakgrunn, slagsiden til forskerne i den såkalte strategiske stab (senere avdeling) i politiet osv.
Informasjonen fikk vi fra operativt politi som er totalt uenig i hvordan politiledelsen utvikler seg, og de samme visste at informasjonen de lekket til oss var farlig for dem. Derfor anonymitet. Det de fortalte var jo stikk i strid med det politiledelsen ønsker å formidle, og, som gårsdagens Dagsrevyenoppslag viser, fortsatt lever i beste velgående. Men kanskje noe av det mest uspiselige for politiledelsen som vi da omtalte, var at vi avdekket avstanden mellom politi i felten og kontorsliterne med imponerende mange stjerner på skulderklaffene som velvillig bidrar med sine sosiologiske forklaringer på kriminalitet – og der de oppfordret mediene til ikke å rapportere om overfallsvoldtekter. Bedre ble det ikke da vi avslørte at politiledelsen i Oslo direkte avviste en rapport som var forfattet av operativt politi fordi den hadde «feil budskap».
Det omfattende tillitsproblemet som avdekkes i Politiforums undersøkelse har fått vokse seg fram over lang tid. Det er et resultat av villet politikk.
I forbindelse med stadig flere voldsepisoder i Oslo, snakkes det ofte om «svenske tilstander» der myndigheter og politiledelse har latt det skure og gå i antirasismens tegn, med den følge at kriminaliteten er ute av kontroll. Men det finnes en annen svensk tilstand det er verdt å nevne i den forbindelse, og det er hva som skjer når politiet nedsnakkes: Det er operativt politi det går utover. Det bør politiledelsen ta innover seg.