Politihøgskolen har i flere år arbeidet aktivt for å rekruttere etniske minoriteter til bachelorutdanningen ved å legge vekt på kulturell og språklig kompetanse blant søkerne. Dette er åpenbart ikke nok for den sittende regjeringen, som 1. august gikk ut i en pressemelding med nyheten om at det skal etableres 24 nye studieplasser i Finnmark. Målet er uttalt: Regjeringen vil ha samer til zoom, så å si, for utdanningen skal være nett- og samlingsbasert.
Velgerfrieri
I pressemeldingen het det at «Regjeringen er opptatt av å styrke beredskapen i nord. Det har i flere år vært krevende å rekruttere og beholde ansatte i Finnmark politidistrikt. En særlig utfordring har vært å rekruttere studenter fra den samiske delen av befolkningen. Det ønsker regjeringen å gjøre noe med, og vil derfor etablere et pilotforsøk med politiutdanning i Alta.»
– I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det særlig viktig at politiet i Finnmark er stabilt og har god rekruttering. Tryggheten i samfunnet vårt starter i nærmiljøer og lokalsamfunn. Det er viktig at politiet har god lokal forståelse og er der når folk trenger det. Regjeringen vil sikre tilgjengelige tjenester for folk i hele landet og pilotforsøket med desentralisert politiutdanning i Alta er en del av regjeringens lokalpolitiplan, som vil legges fram i løpet av 2023. Nordområdene er et viktig strategisk satsningsområde for regjeringen. Pilotforsøket er et godt eksempel på dette, sier næringsminister Jan Christian Vestre.
Mye tyder på at det snarere var et politisk stunt før lokalvalget enn det var en gjennomtenkt strategi da det utsendte tospannet Vedum og Vestre var i Finnmark for å drive valgkamp, for det framkom raskt at Politihøgskolen, som tross alt må bli sittende med ansvaret for å lage et faglig forsvarlig undervisningstilbud til Alta-studentene, ikke fikk vite et pip om planene før noen dager innen Vedum og Vestre var på plass med presentasjonen i Alta.
Skal man som faginstans diske opp med zoom-samlinger rettet mot samer som vil bli politi, hadde det åpenbart vært en fordel å ha tatt del i planleggingen av et slikt tilbud, og ikke minst bli tatt med på en analyse av behovet, hvilke ressurser det vil kreve og hvordan zoom-studiet skal kvalitetssikres, men det skjedde altså ikke. Og det har dukket opp en annen minoritets-utfordring enn den samiske. Førsteamanuensis Henning Kaiser Klatran har påtatt seg oppgaven å egenhendig ta intervjurunden i media med minoritetsbudskapet: «Vi vil ha innvandrere, ikke samer.»
Nok samer, for få innvandrere
Joda, de samiske politistudentene er selvsagt velkommen de også, men ifølge Klatran, som i tillegg til å ha figurert i Politiforum, Forskerforum og Khrono med bekymringen for den lave andelen politistudenter med innvandrerbakgrunn, også var på plass i Politisk kvarter på NRK i morges, er det behov for å sette alle kluter til for å rekruttere innvandrere til politiet. Klatran gjentar budskapet i en artikkel hos statskanalen.
– Min hovedinnvending til satsingen er at premisset ikke stemmer. Vi rekrutterer godt fra Troms og Finnmark og fra den samiske befolkningen, sier han.
Det handler selvsagt om representasjon. Konseptet representasjon består i et mål om at enhver minoritet skal være representert i ethvert yrke etter omtrent samme prosentvise andel som minoriteten utgjør av totalpopulasjonen. Et vanlig estimat er at det bor rundt 40 000 samer i Norge, altså 0,7 prosent av Norges befolkning. Finnes det 0,7 prosent samer i den norske befolkningen, bør 0,7 prosent av politistudentene være samer også, er representasjons-logikken, som verken forholder seg til minoritetenes egen lyst eller egnethet. Og siden siste opptak viste at det er mellom 0,5 og 2 prosent av politistudentene som faktisk er samer, så er det langt større utfordringer knyttet til innvandret representasjon, fastslår Klatran.
– Politiet og politiutdanningen har et stort rekrutteringsproblem når det gjelder studenter med innvandrerbakgrunn, sier han.
Nye studenter med innvandrerbakgrunn – det vil si utenlandsfødte med to innvandrerforeldre, eller norskfødte med to innvandrerforeldre – utgjør 4,4 prosent, viser opptaksrapporten fra 2022.
Til sammenligning utgjør innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre nesten 20 prosent av befolkningen i Norge, ifølge SSB-tall.
– Hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med rekrutteringsproblemene som Politihøgskolen og politiet har i dag, så er det dette regjeringen burde bruke ressurser på, sier han.
For egen del synes jeg det er fascinerende hvordan viljen til å forstå tall koplet til minoriteter plutselig er på plass straks det er snakk om underrepresentasjon, mens viljen er fraværende når det gjelder å forstå overrepresentasjon koplet til minoriteter, eksempelvis når det er snakk om voldskriminalitet, men slik er det altså. Tall er ikke så enkelt, men enten de er for små eller for store, så kan de sikkert justeres dersom man kaster penger på dem og ser hva som skjer, synes å være logikken. Det er lite trolig at det har gått Katran hus forbi, men det er verdt å nevne at det er gitt ressurser til å rekruttere innvandrere til politiet.
Logisk feilslutning
Problemet med å fokusere på og framheve at minoritetsstatus er en kvalitet i seg selv, er ganske åpenbar, ikke minst dersom man tar en kikk på resultatene av forskningsprosjektet «Mangfold i utdanning og etat». Dersom man forteller folk at de er veldig viktige, er det ikke så rart om de blir lei seg når medstudenter ikke har oppdaget hvor viktige de er.
Da forskerne bak studien presenterte sin fagartikkel i Politiforum på nasjonaldagen for to år siden, kunne vi lese som følger:
Flere internasjonale studier tyder på at økt andel ansatte med innvandrerbakgrunn eller etnisk minoritetsbakgrunn i politiet, kan bidra til bedre oppgaveløsning og ha positive effekter på forholdet mellom politiet og befolkningen. Disse effektene forklares blant annet med at politiansatte med minoritetsbakgrunn i større grad vekker tillit blant personer med minoritetsbakgrunn i befolkningen, og at de kan dra veksler på kunnskaper og erfaringer fra sin kulturelle eller etniske bakgrunn i arbeidet med konkrete saker.
I lys av dette er økt rekruttering av personer med innvandringsbakgrunn viktig, men dette er ikke nok alene. Kompetansen som studenter og ansatte med innvandringsbakgrunn allerede representerer, må også verdsettes og tas i bruk.
Men der er det ingen automatikk. Studenter ved Politihøgskolen fortalte om brutte forventninger. I kontrast til Politihøgskolens rekrutteringsstrategi, ble mangfold og verdien av ulik kompetanse i liten grad opplevd som tematisert eller verdsatt av medstudenter og politiutdannere. I stedet er den generelle fortellingen at handlingsrommet for forskjellighet er begrenset og at annerledeshet er stigmatiserende.
For eksempel fortalte en student, hvis opprinnelsesland ofte blir omtalt negativt når det kommer til kriminalitet, at når undervisningen inkluderte rollespill eller andre former for øvelser og studentene skulle fordele rollene seg imellom, ble skurkerollen «reservert» til ham. Han ble aldri foreslått som etterforsker eller politileder.
No shit, Sherlock. Selvsagt blir det fornærmede fjes når man på forhånd blir fortalt at man er en Veldig Viktig Person sammenliknet med studentene forøvrig. Men enhver som kjenner til politiutdanning vet at alle studentene må rollespille alle roller. Det er en viktig del av treningen. At «Ahmed» måtte være gangster i første runde trenger ikke handle om annet enn tilfeldigheter. I en slik treningssetting er det faktisk helt alminnelig at studentene foreslår hvilken rolle de selv skal ha, ikke hvilken rolle de andre skal ha. Men snarere enn å forklare «Ahmed» dette helt åpenbare, skal han tildeles offerrollen han har plassert seg i og behandles som om han har kommet med en Stor Sannhet.
Samhold
Regjeringens posering med samer i Finnmark og Politihøgskolens bekymring for det lave antallet politistudenter med innvandrerbakgrunn er to sider av samme identitetspolitiske mynt. Fokuset på minoriteters «annerledeshet» fører neppe noe godt med seg, det aller beste er generelle opptakskriterier for alle søkere, helt uavhengig av bakgrunn.
Politiets mandat er å opprettholde alminnelig orden, forebygge og forhindre straffbare handlinger, og beskytte borgerne og deres lovlydige virksomhet. Mandatet er å iføre seg uniformen og være lovens utstrakte arm. Det krever en rekke kvalifikasjoner, ikke minst krever det en tanke om fellesskap og lik utøvelse av yrket.
Rekrutteringen til politiutdannelsen kan på mange måter sammenliknes med rekrutteringen til Forsvaret. Det handler om et forsvar og opprettholdelse av felles verdier. Det er derfor nyttig å løfte samme debatt om politiet som den Høyre-politiker Mahmoud Farahmand løftet om forsvaret.
Under øverskriften Et spørsmål om lojalitet spør Høyre-politikeren direkte:
Vil mennesker med bakgrunn fra land utenfor Norden velge å forlate sine nyervervede hjemland om det bryter ut krig?
Lojalitetsspørsmålet er viktig, og Farahmand er utvilsomt riktig mann til å reise debatten. Ikke bare har han selv opprinnelse i Iran, han er også er tidligere etterretningsoffiser og veteran fra Forsvaret. Når han stiller det viktige spørsmålet om lojalitet er det på bakgrunn av en nylig undersøkelse som er gjennomført i Sverige. Undersøkelsen viste at det var betydelig lavere interesse for førstegangstjeneste blant ungdommer med bakgrunn utenfor Norden enn hva det var blant etnisk svensk ungdom.
Konklusjonen til Farahmand har direkte relevans for politiutdanning:
Jeg håper virkelig ikke at løsningen er tropper bestående av innvandrerungdom, tillempning av opptakskriterier og ikke minst tildeling av poeng basert på bakgrunn. En slik tilnærming vil neppe styrke samholdet.