«Tilliten til norske politikere står og faller ikke med Sindre Finnes. Heldigvis.» skriver Harald Stanghelle i en kommentar i Aftenposten tirsdag.
Jeg tror Stanghelle tar feil når han fastslår at «tilliten overlever skandalene», ganske enkelt fordi det meste i denne verden, inkludert tillit, har et metningspunkt ved langvarig belastning.
Populisten Mímir Kristjánsson, stortingsrepresentant og profilert Rødt-topp, har vært den som har truffet folkesjela best i sine kommentarer om aksjehandelskandalen Erna Solberg står plantet i. Han har truffet ikke fordi han saklig sett har rett – det har han ikke – men fordi han har appellert til rettferdighetsfølelsen de aller fleste av oss besitter i langt større monn enn toppolitikere.
På Facebook skrev han en tekst som er delt 24.000 ganger i sosiale medier:
Det er åpenbart tragisk for Erna Solberg at hennes ektemann har ført henne så grundig bak lyset. Et så alvorlig tillitsbrudd i nære relasjoner kan ikke være noe enkelt, og det er ingen grunn til å godte seg over det Solberg nå står oppi.
Men det er verdt å minne om at dersom ektemannen til en uføretrygda med barnetillegg får så mye som en julebonus på et par tusen kroner, så kommer staten for å konfiskere deler av trygden hennes. Ansvaret for å holde styr på dette, ligger hos den trygda selv.
Dette er et system som Erna Solberg støtter helhjertet opp om.
Det er noe sykt med et samfunn der statsministerens ektemann kan tjene 1,8 millioner på aksjehandel uten at kona engang merker det, mens en syk og ufør tvinges til å holde full oversikt over hver bidige krone som kommer inn på husholdningsbudsjettet.
I Norge møter vi rike og mektige mennesker med tillit og naivitet. Syke og fattige mennesker møtes derimot med mistillit og forfølgelse. Det er det virkelige samfunnsproblemet her.
Det han har rett i er at Erna Solberg støtter helhjertet opp om et system der alle borgere må forholde seg til inntektsgrenser og skattelov. Selvsagt støtter også Mímir Kristjánsson opp om det samme, selv om han arbeider politisk for å heve inntektsgrensene for lavinntekthusholdninger og skatte rike langt hardere, men at det er nødt til å være et rammeverk kan han ikke motsi. Selv om han setter opp et underlig premiss om at fattige og syke bør kunne omgå regelverket i kraft av at de nettopp er fattige og syke, fungerer teksten hans utmerket fordi den treffer en nerve. Den nerven ligger i normalpsykologien, og den kan enkelt oppsummeres i ett ord: rettferdighetsfølelse.
Opplevelsen av rettferdighet er langt viktigere for mennesker enn hva opplevelse av likhet er. Adferdsbiolog Jens Andreas Huseby har forklart forskjellen på likhet og rettferdighet godt, og viser at rettferdighet er vesentlig for fungerende systemer.
Vi foretrekker rettferdig ulikhet fremfor urettferdig likhet
I eksperimenter hvor ulik innsats og behov tas med, blir det tydelig at vi foretrekker ulikhet dersom den er rettferdig. I stedet for å kaste premiene som blir til overs, gir barn det til den deltakeren som de har fått høre har gjort ekstra mye arbeid. Og seksåringer foretrekker at den som har gjort mest skal få enda mer av fellespotten enn det som blir til overs etter at alle har fått likt. Selv ettåringer forventer at den som har gjort mest også får mest i belønning.
Straff
Skal man forsøke å besegle Erna Solbergs skjebne, holder det likevel ikke å se på belønningssystemer og hvordan vi mennesker er innrettet slik at vi foretrekker rettferdig ulikhet. Vi er nødt til å se på den delen av normalpsykologien som omhandler vonde følelser, mistillit og straff – og da særlig straff.
På samme måte som det faller mennesker enkelt å belønne god innsats, faller det oss enkelt å straffe avvik. Det er selve balansen mellom rett og galt som gjør at samfunnet opprettholdes. Man kan bruke andre ord, slik det ofte gjøres i politikken, og heller snakke om tillit og mistillit, men grovest sett er det rettferdighetsfølelsen i seg selv som grunnleggende for de aller fleste av oss. Straff er noen ganger en helt nødvendig komponent i rettferdighet.
Straff er en negativ reaksjon på uønsket oppførsel. Straff kan selvsagt ta mange former, alt fra muntlig irettesettelse til fysiske reaksjoner eller total avvisning, og straff i mellommenneskelige relasjoner er noe ganske annet straff i juridisk forstand. Sistnevnte handler ikke bare om å sanksjonere uønsket oppførsel, men å sanksjonere ulovlig oppførsel. Det uønskede og det ulovlige kan jo i mange tilfeller være ett og samme, men skillet er likevel nyttig fordi det er stor forskjell på menigmanns og statens straffer – og ikke minst på straffens formål.
Det finnes en rekke uønskede handlinger som ikke rammes av straffeloven. Det er for eksempel ikke ulovlig å lyve eller være utro mot sin ektefelle, men det betyr ikke at det kan gjøres straffefritt i ordets egentlige betydning. Den som har blitt løyet for eller er offer for utroskap vil få en følelsesreaksjon og påfølgende straffe partneren som har såret ham eller henne. Det er menneskelig – og følelsesmessig kan det være langt hardere for den utro å oppleve offerets straff enn om han eller hun eksempelvis måtte sone en uke i fengsel.
For den forsmådde vil gjengjeldelse, krav om ansvar og rettferdighet, og kanskje også hevn, være helt essensielle elementer i en privat straffeprosess mot partneren som har bedratt. Hvor rasende og hvor avvisende den forsmådde blir, avhenger naturlig nok av alvorsgraden av løgnen og utroskapen. Har en partner eksempelvis vært utro som en impulshandling i fylla, vil reaksjonene neppe være de samme som om den samme partneren viste seg å ha hatt et forhold gående i skjul over lang tid.
Utroskap
Om Erna beholder Sindre kan hun ikke bli statsminister igjen skrev Elin Ørjasæter i Nettavisen mandag.
Han har vist at han kan lyve og bedra, og gjøre det over lengre tid. Utroskap, som er så grovt som dette, er utroskap i ordets reelle betydning.
Jeg er helt enig med henne. Skal man bruke nok et eksempel på normalpsykologiske luner, kan man se på hvordan man ville reagere som vitne til en utroskapsaffære hos et par man kjenner godt. Man kjenner paret så godt at man har hatt konflikter med dem, hatt perioder uten kontakt, har tilgitt endel adferd som har syntes lite hensiktsmessig, ja, kort sagt har man hatt en langvarig relasjon. I utgangspunktet er man glad i dem begge, men avsløres det at «Per» over mange år har bedratt «Kari» på det groveste, vil man instinktivt fatte sympati med «Kari» og påfølgende trøste og støtte henne gjennom et tungt brudd.
Det som er langt vanskeligere er å støtte «Kari» dersom hun beslutter å bli værende med «Per». Og vanskeligst av alt, så å si umulig, ville det være om «Kari» påla deg ansvaret for at «Per» skulle holde seg trofast i framtiden. Dersom du ble bedt om å gå gjennom gps-logger og samtaleloggen på mobilen hans for at «Kari» skulle kjenne seg trygg, og samtidig bedt om å oppføre deg mot dem begge som om ingenting hadde skjedd og alt var som før, tør jeg gjette på at du ville sagt nei og trukket deg unna.
Parallellen til Erna Solberg og Sindre Finnes er påtakelig. Solberg setter seg i et nesten umulig lys overfor velgerne. Dersom hun tilgir så grov utroskap som den ektemannen har bedrevet, er det uforståelig og vanskelig å støtte opp om – også dersom hun skulle vise seg å være et uvitende, helt uskyldig offer. Det sender et signal som bryter med folks behov for både ansvarsplassering og rettferdighet. Dersom Erna blir værende med ham, framstår avgjørelsen både uansvarlig og sosialt sett ganske dum. Man må gjerne være tilgivende av legning, men bedrag begått over mange år kan ikke tilgis i løpet av få dager. Det er reaksjonen overfor ektemannen som synes ute av proporsjon med hva han har utsatt henne for. Da mister hun automatisk både støtte og troverdighet.
Relasjonell krise
Det underlige med både Solbergs egen håndtering og Høyres håndtering er at de tilsynelatende ikke forstår at situasjonen de står oppe i er en større relasjonell krise enn den er en lov- og regelbruddskrise. Dermed blir håndteringen klokkerent feil. Den kan ikke håndteres som en juridisk problemstilling, snarere må situasjonen håndteres som det mellommenneskelige sviket det i realiteten er.
I Store norske leksikon står det om straff:
Bruken av straff har i Norge to formål. Begge er fremtidsrettet. Den skal virke individualpreventivt slik at en lovbryter ikke forgår seg på nytt, og den skal virke allmennpreventivt slik at andre lar være å begå lovbrudd når de ser hvordan samfunnet reagerer på lovbruddet. Gjengjeldelse og hevn er ikke blant vår begrunnelse for bruk av straff, fordi dette kun peker bakover.
Tilsynelatende er det de samme tankene som har vært i omløp i Høyres rådgiverkorps. Høyre-nestleder Henrik Asheim sier at partiet fortsatt har full tillit til partileder Erna Solberg, og Solberg selv har til og med forsøkt å foreslå en ordning, dersom hun blir statsminister igjen, som skal sikre SMK fullt innsyn i mannens kjøp av salg av aksjer.
Det funker bare ikke. Normalpsykologi er ikke det samme som juss. I normalpsykologen er det – og vil det alltid være – et behov for å se bakover og fastsette straff basert på gjengjeldelse, ansvar og rettferdighet. Avviser du meg, så avviser jeg deg tilbake. Bedrar du meg, får det konsekvenser. Sårer du meg med viten og vilje over mange år, ja, da må du gå. Slik er selve livet, en rimelig avveiing mellom rett og galt, mellom handling og konsekvens. Verken Høyre eller Solberg selv kan ha med den utro ektemannen videre, til det er utroskapen for grov og langvarig. Hvorvidt Økokrim tar ut tiltale eller ei spiller en svært underordnet rolle for folk flest. Folk ønsker rett og slett ledere med normale følelser og tilsvarende reaksjoner, og dersom Solberg beholder ektemannen er hennes politiske dager talte – uavhengig av eget partis tillit.
Det er brutalt, men likevel sant: Nå er folk såret og demokratiet såret. Påført skade krever gjengjeldelse, ikke tilgivelse. Det er urimelig å gi tilgivelse uten først å gjøre forsøk på å gjenopprette noen form for rettferdig tilstand. Reaksjonen mot en ugjerning må stå i rimelig forhold til ugjerningen. Det er enkelt. Tillit kan ikke kreves, den må fortjenes. Nå kreves et offer.
I eventyret var prinsessen målbundet. «Nå er du min», sa Askeladden, og så fikk han henne og halve kongeriket attpå. Skal Solberg gjøre en moderne vri, må hun faktisk uttale de ordene folk forventer dersom hun skal ha noen sjanse til å beholde noe i nærheten av det halve kongeriket, og de må sies direkte til ektemannen: «Jeg godtar det ikke. Nå er jeg ikke din lenger».