Det durer og går, som det heter, og duringen er lyden av stadig flere detaljer rundt de omfattende aksjehandlene til Sindre Finnes, Solbergs ektemann. Saken framstår stadig mer alvorlig, og Finnes selv har sluttet å kommentere til avisene fordi trykket er for stort til at han makter det.
Umiddelbart er det beste rådet til Erna Solberg selv ganske enkelt: Gå. Det bør også Høyres sentralstyre ta innover seg, for det er vanskelig å se for seg annet enn at Solberg direkte skader partiet etterhvert som saken rulles opp.
Også Arbeiderpartiet sitter påtakelig stille, og man kan med rimelighet anta at det er i håp om et under, all den tid sittende utenriksminister Anniken Huitfeldts ektemann Ola Flem også hadde aksjehandling som hemmelig hobby. Det skal godt gjøres at også Ap kommer uskadd gjennom hele denne prosessen.
Så kan man selvsagt spørre seg om viljen til å klamre seg til makten er et uttrykk for vilje til å miste tillit fra folk flest, eller om det kan handle om noe ganske annet og grunnleggende. Man kan ikke se bort fra at klamringen til maktposisjoner rett og slett handler om at politisk toppledelse i landet består av, for å stjele et uttrykk fra en venn: en samlet gjeng medisinske sensasjoner – de står oppreist, men mangler ryggrad.
Stille i båten
Først fredag 15. september, to uker etter at E24 først spurte om en fullstendig oversikt over Finnes aksjehandler, la Solberg frem listen under en pressekonferanse. Da det senere framkom at listen er enkel å hente ut, og således etter alle solemerker burde kunne vært levert både parti og presse før valget, startet selvsagt spekulasjonene om hvorvidt informasjonen ble tilbakehold med overlegg.
«En aksjeliste Erna Solberg (H) mottok uken før valget, viste at forklaringen hun hadde gitt til velgerne om ektemannens aksjekjøp var feil. Det fortalte hun ikke før etter valget» het det i VG i morgentimene.
Det kan selvsagt godt være at Solberg ville unngå negativt fokus før kommune- og fylkestingsvalget, det framstår overveiende sannsynlig, og hun har neppe vært alene om å foreta den vurderingen.
Et langt mer interessant skue under denne politiske skandalen er hvordan de andre partiene forholder seg. Arbeiderpartiet forholder seg slik Høyre gjorde da Huitfeldt snufsende og selverklært forkjølet kom med årets nyord «uvitende inhabil» og bedyret at ektemann Ola Flem hadde handlet uten hennes viten, på tro og ære og bak vanntette skott. Med andre ord forholder Arbeiderpartiet seg slik de må – de er i samme båt selv.
Arbeiderpartiet vurderer å kalle inn tidligere statsminister Erna Solberg (H) til høring i kontrollkomiteen, som allerede er planlagt for å gå igjennom regjeringens håndtering av habilitetssaker, mens Rødt også vil kalle inn Sindre Finnes. Carl I. Hagen (Frp) synes utspillet har mye for seg dersom man skal komme til bunns i habilitetssakene og i hvem som trekker i hvilke tråder.
– Det heter invitere og det har jeg sans for. Da kan vi jo ta med de venner Brenna og Trettebergstuen utnevnte og muligens noen departementsråder om forholdet mellom embetsverk og politisk ledelse, sier Hagen til VG.
Utspillet er utvilsomt morsomt for enhver som besitter et snev av skadefryd, for det ser unektelig ut til å foregå ikke bare et samrøre, men et politisk elitesamrøre der gamle travere i store partier har ansett seg litt mer berettiget enn hva menigmann burde fått snusen i.
Catch 22
Redaktøren i Trønderdebatt, Snorre Valen, oppsummerer på en god måte ståa i kommentaren Skamvett etterlyses:
De politiske lederne våre kan kan ødelegge tilliten ved å slutte å følge normene for normal politisk adferd. Normer som åpenhet, som å søke å gi utfyllende og ærlige svar så raskt som mulig, og som å vente til en har et faktagrunnlag for å uttale seg, før en fremmer alvorlige og helt tillitsnedbrytende påstander rettet mot andre.
De kan også ødelegge tilliten ved å i sine handlinger fortelle velgerne at noen er viktigere enn andre, at andre regler gjelder for dem selv, og ved å slutte å følge godt innarbeidede spilleregler for hvordan politikere skal opptre.
Det finnes en bedre måte. Og det er å fortsette slik vi gjorde før: Ved at feil i politikken får konsekvenser. Hvorvidt en bør få ha et ledende politisk eller offentlig verv er ikke et spørsmål om jus eller strafferett, men om tillit. Det er ingen menneskerett å være toppolitiker. Ingen er viktigere enn funksjonen de har fått tillit til forvalte – nei, selv ikke Erna Solberg, selv om hun måtte nyte en eksepsjonell status internt i Høyre.
Bedre kan det knapt oppsummeres, men det er nok mer enn skamvett som mangler. Det mangler etterfølgere. Ikke bare sliter Høyre med å finne en eventuell arvtaker etter Erna, Arbeiderpartiet sliter akkurat like heftig med å skulle sette inn noen i Huitfeldts utenriksministerpost, for ikke å si om de skulle sette inn noen andre enn Jonas Gahr Støre i statsministerposten. Hvem skulle det være? Partiene kan ikke godt belage seg på å presentere Asvik og Brenna som sine henholdsvise statsministerkandidater i 2025. De mangler begge troverdighet og tyngde der deres sittende, nærmeste ledere mangler tillit.
Desperasjon fra øverste hold
I et påfallende desperat trekk varsler stortingspresident Gharahkhani om et hastemøte for å klargjøre regelverket, som om det var regelverket som var problemet.
– Stortingets direktør har allerede fått en bestilling på å legge fram en sak for presidentskapet om hele regelverket rundt register og økonomiske interesser for stortingsrepresentanter, sier Masud Gharahkhani til Dagbladet.
Han ønsker å kalle inn alle partiene til et hastemøte om reglene rundt aksjehandel.
– Flere partier har også fremmet forslag, og det blir naturlig å ta et møte med de politiske partiene. Jeg tror alle ser hvor alvorlig situasjonen er for tilliten og derfor viktigheten av regelverk som sikrer åpenhet og habilitet. Kontrollkomiteen har også fremdrift med sine saker, sier han videre.
Det framstår nær parodisk. Det er ikke regelverket som gir manglende åpenhet og tilsvarende manglende habilitet. Det er det politikerne som gjør. Erna bør gå nå, om ikke annet for å sitte igjen med en liten flik av respekt. Det hjelper ikke engang om det kan bevises at hun har sittet kontinuerlig i sofaen i statsministerboligen og spilt candy crush mens ektemannen handlet. Også tidligere statsministere må forventes å kunne vise et snev av dømmekraft.