Gjengkriminalitet

Voldsbølge? Nei, en varslet krise

Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) har møtt sin svenske kollega om det som omtales som voldsbølgen i Sverige. Den norske regjeringen frykter åpenbart svenske tilstander, ikke minst etter at Kripos har bekreftet at den svenske Foxtrot-gjengen opererer i Norge. Men når har mediefolk, politikere, politiledelsen og diverse eksperter tenkt å innrømme at de selv er en del av problemet med sin avvisning- og fortielseskultur?

Så våknet vi opp til nye drap i Sverige. En kvinne (25) er død etter en omfattende eksplosjon utenfor Uppsala. En mann i 20-årsalderen er skutt og drept, samt en skuddskadet sør for Stockholm. En 18-åring ble skutt og drept på en idrettsplass der mange barn var tilstede, også dette sør for Stockholm.

Statistikken over skyteepisoder med døde og skadede er ingen lystig lesning. Men er den overraskende? Nei.

For de av oss som har fulgt utviklingen i Sverige tett siden 2000-tallet er det slett ingen «voldsbølge» som rammer landet. Det er en varslet krise over mange år, der mediefolk, politikere, politiledelsen og diverse eksperter har ført varslerne inn i skammekroken, stemplet som høyreekstrem (les: rasister). Volden i Sverige har eskalert hvert år, den er blitt råere, omfatter stadig yngre personer og gjengutviklingen (og rivaliseringen) har bare tiltatt – og (ulike) innvandregrupper (eller personer med innvandrerbakgrunn) er sterkt overrepresentert. «Alle» har kunnet se dette, om man hadde villet se.

Levekårene?

Det ville man ikke se. Sverige har heller tviholdt på narrativet som en humanitær stormakt og åpnet sine armer (for ikke å si hjerter) for en årlig skyhøy innvandring fra andre siden av kloden. Når justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) møtte Sveriges justisminister Gunnar Strömmer (M) i går, var det nok mest for å finne ut av hva svenskene har gjort galt. Ingen norske medier raljererte heller over Mehls Sverige-tur og «svenske tilstander», slik som FrPs Sylvi Listhaug måtte svare for «sine fordommer» da hun besøkte Sverige i 2017.

Nettopp her ligger hunden begravet. I sin iver etter å holde «høyresiden» unna politikken, har man strukket strikken så langt at man samtidig har ofret egen nasjon.

Svenskene har tillatt de stakkars innvandrerne å bosette seg der de vil i landet og følgelig mistet kontrollen med alle de slipper inn omtrent fra første øyeblikk. Siden like barn leker best, som også gjelder for innvandrere, har de klumpet seg sammen i ulike forsteder til ulike byer.

Men gettoene ble benektet. Det var liksom bare hyggelig at innvandrere fant sammen, langt verre var det at de hvite også ville leke med sine. Den hvite flukten ble en realitet, og tilbake i området tok befolkningen saken i egne hender. Politisk ble det svart med no-go-soner, når man i realiteten burde satt hardt mot hardt allerede da. Men bare tanken på å sette inn Forsvaret var jo indirekte å innrømme feilslått innvandringspolitikk. Nå er antallet no-go-soner blitt så mange at den smarte svenske – og med nok penger på bok – forlater landet.

En og annet politi i felten, og annet blålyspersonell, har prøvd å fortelle at det går til helvete med Sverige. De har blitt tuppet på hue og ræva ut av jobben – med medienes velsignelse. Jo visst kunne volden diskuteres, men årsaken til volden skulle ikke relateres til innvandrere, hevdet «ekspertene». Disse, ikke minst (nå pensjonerte) professor i kriminologi Jerzy Sarnecki – som har vært medienes yndlingsekspert både i Sverige og Norge, har fått ture på med de mest sanseløse «forklaringer». I 2015 hevdet han for eksempel at det manglet kunnskap (!) om hvorfor det er mer skyting i Sverige enn i nabolandene. Han påpekte at de forskjellige landenes politi arbeider ulikt, men at landenes lovgiving og andre verktøy var forholdsvis like. Om politiet handler ulikt, handler det igjen hvilke rammer styrende politikere setter for politiet – og i Sverige har det vært satset blindt på pizza og brus.

Jerzy Sarnecki og den øvrige bortforklaringsbrigaden har «forklart» at årsaken til at innvandrere og etterkommere med bakgrunn fra visse land er sterkt overrepresentasjoner på kriminalitet, ikke minst gruppevoldtekter, skyldes levekårene i de europeiske vertssamfunnene. Så kommer de tynnslitte frasene om sosioøkonomiske faktorer og klasseforskjeller, til tross for at også store grupper europeere og innvandrere fra andre deler av verden lever under nøyaktig samme forhold uten verken å voldta, sprenge eller skyte. Kan det ha noe med kulturforskjeller å gjøre, mon tro, hr. og fru professor?

Forebygging

Før møtet med den svenske justisministeren møtte Mehl VG:

– Det er viktig for Norge og Sverige å samarbeide. Det er en alvorlig situasjon vi opplever i Sverige. I Norge har vi ikke samme situasjon, men det gjelder å forebygge, hevder Mehl.

Er du bekymret for at voldsbølgen vi ser i Sverige skal spre seg til Norge?, spør VG, som dermed indirekte prøver å fortelle oss at det handler om «en bølge», en bølge som visstnok bare har oppstått som et hvilket som helst annet naturfenomen.

– Vi er bekymret for utviklingen, som Sverige gjør sterke tiltak for å slå ned på. Vi må forebygge en utvikling som går i den retningen vi har sett. Derfor mener vi at vi trenger sterke tiltak mot gjengene, og at vi kan stoppe tilgangen de har på penger og våpen, sier Mehl til VG.

Etter møtet fremkom det lite eller ingenting å hente for Norges del. Samtidig kan vi kan minne Mehl om at forebygging var det politiske ledelse i Sverige fomlet med fra rundt 2005 – problemet var bare at det var særdeles vanskelig å forebygge noe som helst, når man ikke ville peke på årsaken til problemene. Og dermed fortsatte landet å ha innvandringsdøra på vidt gap. Hva kunne liksom gå galt? I Norge har vi heldigvis hatt et parti som over tid har hatt velgermakt nok til å holde igjen på innvandringen og påpekt de negative konsekvensene, det (utskjelte) Fremskrittspartiet. Uten dem kunne vi vært i Sveriges situasjon. Til venstresiden, inkludert medienes, hodepine, for det kan man jo ikke innrømme.

Heller ikke VG nevner ett ord om den innvandringsrelaterte kriminalitetsutviklingen i Sverige, akkurat slik som svenske medier har holdt på i to tiår. Det siste året har de imidlertid stadig vekk sett seg nødt å avsløre tingenes tilstand, ikke minst ved å navngi gjengene for å holde noen som helst orden i rapporteringen av konfliktene. Når Mehl viser til at Foxtrotnettverket opererer i Norge, slik Kripos har stadfestet, må jo folk finne ut av hvem dette er, og da havner man raskt til lederen av dette kriminelle nettverket, den kurdiske reven, irakeren Rawa Majid, som kom til Sverige som flyktning, men som nå har ordnet seg tyrkisk statsborgerskap – hvor han bedriver sin virksomhet fra.

Og når også ofre er barn i 13-årsalderen, regelrett henrettet, da begynner det å bli vanskelig å ikke komme med navn. Som kjent er det få navn i volds-Sverige vi forbinder med det gamle Sverige.

Jo, «plutselig» er det her

Politidirektør Benedicte Bjørnland vil i samtale med NRK (lenke over) ikke komme med noe navn på nettverk eller gjenger, men legger ikke skjul på at aktiviteten mellom de kriminelle gjengene i Norge og Sverige uroer norsk politi.

– Det er likevel ingen grunn til å tru at det biletet vi ser i Sverige, med drap der barn er involvert, at det plutseleg skal forplante seg til norsk jord, seier ho.

– Det er heller ikkje nokon grunn til å senke «guarden», påpeikar Bjørnland.

Jo, Bjørnland, det kan «plutselig» forplante seg til Norge, fordi vi har en tendens, slik som svenskene, til å overse (eller bortforklare) alle de tegnene, som økningen i ungdomsvolden, ungdomsran, beslaglagte stikkvåpen og skytevåpen, overfall og overgrep på åpen gate, skyteepisoder osv, når omfanget er lite og vi unngår å peke på det innvandringsrelaterte problemet. Som Bjørnland selv nylig har uttalt, er det klart man må snakke om at innvandrerungdom er overrepresentert i kriminalstatistikkene – for det har nemlig ingen betydning! Det handler om «alle sårbarhetene som kommer med det å være barn i Oslo når du har en eller flere innvandrerforeldre», sier Bjørnland. Da har du virkelig ikke skjønt tegninga.

Det som er mest skremmende med denne bortforklaringen med såbarheter og sårbare barn, er at man ser bort fra ofrene – også de gjerne unge mennesker. Som for eksempel at barn blir utsatt for knivran, trusler og vold på åpen gate i Drammen og i andre byer, og som knapt tør gå ut. Hvem er de sårbare? Bedre blir det heller ikke av at andre tilstedeværende, gjerne voksne, kvier seg for å gripe inn. Frykten eter seg inn i samfunnet.

Videre hevder Bjørnland at den organiserte kriminaliteten i Sverige har «et annet alvor over seg enn i Norge». Det er, som vi også burde ha lært av Sverige, bare et spørsmål om tid, hvis ikke politiledelsen og politikerne endrer kurs i tide. Og nå begynner vi allerede på overtid.

La politiet bli politi – og politikerne må ta sitt ansvar

I perioden 2015-2019 fulgte HRS den norske kriminalitetsutviklingen tett. Vi avdekket den gang at det var en enorm avstand mellom det vi ble fortalt av operativt politi og hvordan politiledelsen håndterte feltet. Mens politi i felten fortalte om en kriminalitetsutvikling som ble råere og råere og med yngre kriminelle, jabbet politiledelsen om mindre kriminalitet, god kontroll og fremstilte utviklingen som på helt riktig spor. Sistnevnte kunne de gjøre fordi såkalte eksperter eller forskere, ikke minst internt i politiet med de disse «strategiske avdelingene» der sosionompolitiet hersker, synes å ha gjort alt i sin maktet for å dekke over kriminalitetsutviklingen.

Mye av utviklingen i politiet kan tilskrives kriminolog Liv Finstad, som forsket på politiet i over 25 år. Som vi har rapportert tidligere, hadde også Finstad sine meninger om for eksempel bevæpning av politiet. Hun hevdet følgende:

– Hvordan politiet leser samfunnet og forstår samfunnsoppdraget viser seg i synet på maktmidler og maktbruk. Når for eksempel Sigve i PF (Sigve Bolstad i Politiets Fellesforbund, red.) sier at det å ha ubevæpnet politi er som å gamble med liv, sender det sterke signaler til publikum om at vi lever i et farlig samfunn. Det gjør vi ikke. Å hevde at vi lever i et farlig samfunn rimer ikke med politiets trygghetsskapende oppgave.

Tankegangen er uten fotfeste i realitetene: Vi lever ikke i et farlig samfunn. Fordi å leve i et farlig samfunn rimer ikke med politiets trygghetsskapende oppgave. Benekt realitetene og Norge blir et bedre sted, påpekte vi og la til: Vi kan jo spørre svenskene hva de mener om Finstads konklusjon, som vi også spurte om i 2018. For det som skjer i Sverige i 2023 er ikke annet enn en varslet krise, bemerket i denne artikkelen i 2022 under tittelen Politikere, politiledelsen og såkalte «eksperter» kan takke seg selv for kriminalitetsutviklingen i Sverige.

Da nytter det ikke med småpenger – 15 millioner kroner – til politiet i Oslo øst for å forhindre at vold-Sverige trekker over grensa, eller å snakke om «forebyggende tiltak» uten å sette inn nettopp virksomme forebyggende tiltak:

-innvandringsstopp for den ikke-bærekraftige innvandringen
-resolutt inngrep for all kriminalitet
-nullvisjon for narko-kriminalitet og fjerne muligheten for straffefritak for narkotika til såkalt eget bruk
-senke den kriminelle lavalderen
-utvisning der det er mulig, også av familier der barn/unge utfører gjentatt kriminalitet