OIC har eksistert siden 1969. De påberoper seg å være «den kollektive stemmen til den muslimske verden», og det er antallet medlemsland som gir organisasjonen makt. Per i dag har de 57 medlemsland fordelt på fire kontinenter, i tillegg til samarbeid med land som Russland og Kina. Det betyr at de kan samle flertall i FN, og typisk gjør de det i FNs menneskerettighetsråd, et råd som har et fast antall medlemmer basert på folketall. Det gir 13 medlemmer til Afrika, 13 til Asia, Latin-Amerika og Karibia har 8, Øst-Europa 6 og Vest-Europa og andre har 7 medlemmer.
Menneskerettigheter
Kritikken mot Israel har de gjort det til sitt varemerke å framsette, og hjemlige Med Israel for fred (MIFF) har vist at FN-sambandet sprer villedende informasjon om FN-relaterte spørsmål, legger lokk på debatt om FN og internasjonale spørsmål og sprer ensidig, mangelfull og feil informasjon via fn.no. MIFF har klaget, men klagen har ikke resultert i stort annet enn nedsettende offentlig omtale på FNs nettsted.
Man kan i utgangspunktet tenke på hvor absurd det er at menneskerettighetsbrudd i for eksempel land som Somalia, Pakistan eller Sudan unngår kritikk, når man vet hva som foregår i disse landene, men dette er altså blitt modus operandi, og annerledes er det heller ikke i etterkant av Hamas’ terrorangrep mot Israel.
OICs minoritetsfokus og påstander om undertrykkelse er like hyklersk som menneskerettighetsfokuset deres, for som kjent har OIC sin egen tilpassede form for menneskerettigheter, uttrykt i Kairo-erklæringen, der hele FNs menneskerettighetserklæring er underlagt sharia. Men slik så det altså ut da FNs menneskerettighetsråd var samlet mandag kveld:
On Monday afternoon, the @UN Human Rights Council observed a moment of silence for the loss of innocent lives in the occupied Palestinian territory and elsewhere.#HRC54 pic.twitter.com/9cgQDoQAyF
— United Nations Human Rights Council | 📍 #HRC54 (@UN_HRC) October 9, 2023
Mer relativisering
OIC har så stort antall medlemsland at de kan bedrive flertallstyranni akkurat som de ønsker, men det er ikke utelukkende antallet som gjør at de lykkes i å få en hel sal til å stå stille i ett minutt for å hedre døde palestinere. Det er i kombinasjon med de vestlige landenes tro på at alle mennesker egentlig er som oss, eller i alle fall venter på en mulighet til å bli som oss, og i påvente av at det skal skje, synes synd på muslimene.
Man kan bare se videoen for å registrere at enkelte representanter bruker tid på å reise seg, men motviljen mot å påtale det åpenbare; at det er Hamas som må bære ansvar for terror og død, er for sterk. Solidariteten med de palestinske ofrene er nok også helt reell. Men synet av et samlet FN som opptrer som et underbruk av OIC er likevel påfallende.
Igjen mangler den grunnleggende ferdigheten nyansering, mens relativiseringen pågår for fullt. Det er selvsagt ikke bedre her på berget enn hva det er i FN, med et NRK som er så langt fra objektive i sin dekning av krigen mellom Gaza og Israel som det er mulig å komme, men også nordmenn generelt har liten evne til å forstå hva de er vitne til. Nordmenn elsker den muslimske offerrollen, og rollen spilles til fulle.
Man kan eksempelvis se på Facebook-statusen til Basim Ghozlan, forstander for Det islamske forbundet. Ghozlan er tilknyttet Rabita-moskeen, Brorskapets moske i Norge.
Moralske standarder der altså, fra mannen som har hyllet Yusuf al-Qaradawi, den åndelige lederen som i sin tid utstedte fatwaen som tillot nettopp Hamas å drive med selvmordsangrep mot Israel.
Viktige tall – og antall
Dersom man ser på HL-senterets rapport for fjoråret, ser man ganske tydelig hva nordmenn tenker om Israel. Presentert for påstanden «Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig», så svarer mer enn hver tredje nordmann at ja, slik er det.
Andelen som sa seg helt (7,9 prosent) eller nokså enig (24,9 prosent) i dette var på 32,8 prosent. 33,2 prosent sa at det er umulig å svare, mens bare 32,4 prosent tok avstand fra påstanden.
Enda langt flere i det muslimske utvalget (63 prosent) svarte at de var enige i at Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig. Dette innebærer en klar økning i støtten blant muslimene siden 2017 (fra 51 prosent), fastslår rapporten.
Kunnskapen om Holocaust må dermed være påfallende lav – alternativt klarer ikke folk å skille mellom å gasse ihjel folk og å ha strenge grensekontroller. Begge muligheter er like ille.
Antall er viktig, ikke bare i FNs menneskerettighetsråd eller i HL-senterets svarprosenter, antall er viktig i de aller fleste sammenhenger, også når det gjelder innvandrere og deres meninger. Over hele den vestlige verden lever diasporagrupper av palestinere. De forteller den samme historien, og de feirer terrorhandlingene.
Slik så det ut i Birmingham for to dager siden:
Birmingham. Why is this happening on the streets of Britain after the rape, murder, kidnapping and unrelenting bombing of innocent people? pic.twitter.com/CL0BtUFt9e
— Darren Grimes (@darrengrimes_) October 8, 2023
Hvorfor skjer dette i Storbritannia etter voldtekter, drap, kidnapping og bombing av uskyldige sivile, spør Darren Grimes retorisk. Jeg går ut fra at han vet svaret, for svaret bør ikke være særlig vanskelig å tenke seg fram til. Mens NRK og norske medier forøvrig gjør sitt beste for å finne «eksperter» som kan fortelle at sivilbefolkningen i Palestina ikke støtter Hamas, er reportasjene som sendes på Al Jazeera helt tydelige på at «alle støtter Hamas nå».
Støtten er like tydelig overalt hvor palestinere befinner seg. Følgende video skal være fra New York, til tross for at det står den er fra Europa.
Hi Europe 👋
How is your multiculturalism going?pic.twitter.com/ro3XbNpyzy— Dr. Eli David (@DrEliDavid) October 9, 2023
Jeg snakket med en bekjent i Pakistan sent i går kveld. Han sa ganske enkelt dette:
Når FNs menneskerettighetsråd samles for å hedre «Gazas uskyldige døde», glemmes dette perspektivet – og OIC vet det. Palestinerne er villige til å dø. Som Israels ambassadør sa til Aftenposten:
Hamas bruker sivile som levende skjold. Ifølge ham legges militære installasjoner ved, eller ofte under, sykehus, skoler og moskeer.
Han sa også at det israelske forsvaret advarer sivile før de bomber.
– De sender først en liten salve, for å advare, sa han.
En liten bombe er, ifølge Nir-Feldklein, en slags advarsel om at sivile må komme seg unna.
Da han ble spurt om hvor sivile kan flykte for å komme i trygghet, sa han at det finnes trygge og sivile steder også i Gaza.
Ironisk nok er det andre parter som påpeker det faktum at israelske styrker varsler før de bomber bygninger. Hamas selv presiserer det i sin trussel om å henrette israelerne de har kidnappet og tatt med seg inn i Gaza. Da Hamas mandag advarte om henrettelser av gislene, var nettopp varslene Israel gir en forutsetning for å holde israelerne i live. Trusselen var ordrett «vi vil drepe ett sivilt gissel hver gang Israel angriper sivile i deres hjem i Gaza uten forvarsel».
Ambassadøren påpekte videre til Aftenposten at «dere må huske at våre naboer ikke er Sverige og Finland, men Hamas og Hizbollah», men det er grunn til å anta at han taler for døve ører. Vesten nekter å ta innover seg at det finnes mennesker med dødsvilje, på samme måte som de nekter å ta innover seg at det Israel utsetter palestinere for ikke kan sammenliknes med Holocaust.
Den manglende viljen til sistnevnte handler kanskje om at det er vanskelig å erkjenne nettopp det min bekjente i Pakistan påpeker når han sier «kristne var det samme i fortiden». Europeere sendte sine jøder til dødsleirene. I frykt for å gjøre noe liknende igjen har Vesten mistet evnen til å se fundamentalisme – selv når den stirrer oss i hvitøyet.