Mistankene styrkes når politiet manipulerer fakta er overskriften på Amundsens debattinnlegg i Nettavisen. Mistanken han omtaler er mistanken om at politiledelsen har en politisk agenda, og at den styrkes av å lese gjennom årets Salto-rapport har lederen av justiskomiteen evig rett i.
Salto er en forkortelse for «Sammen lager vi et trygt Oslo», og i realiteten er det en presentasjon av barne- og ungdomskriminaliteten som begås i hovedstaden. Rapporten i sin helhet kan leses her.
Nytt av året er at en rekke tabeller og øvrig tallmateriale er utelatt. Der det tidligere var mulig å se utviklingstrekk over tid for byens ulike geografiske områder, er det nå sparsomt med informasjon.
Unikt for Salto-rapporten er denne utviklingen ikke. Vi avslørte 22. september i saken Barn som voldtar andre barn at antall mindreårige i Norge som anmeldes for voldtekt av barn under 14 år steg dramatisk i 2016, men at Kripos sluttet å oppdatere tallene etter det.
Å la være å framlegge tall som viser en negativ utvikling er selvsagt ikke en forglemmelse eller en glipp av noe slag, det er en villet strategi – og det er denne strategien Amundsen kritiserer politiledelsen for. Hvem kritikken rettes mot er et vesentlig poeng, det er ingen generell kritikk av politiet, men en spesifikk kritikk av politiledelsen og dens selvutvalgte akademikere som er satt til å presentere sine tolkninger av materialet.
Nytalens makt
Dessverre bruker norsk politiledelse mange skitne triks for aktivt å påvirke opinionen gjennom informasjonskontroll. Og med seg på laget har de akademikere som aktivt bidrar til å fordreie fakta for å påvirke samfunnsdebatten, skriver Amundsen.
Han har i forkant pekt på hvordan rapporten preges av «nytale», og skriver at Orwell i sin kjente bok 1984 neppe mente å lage en bruksanvisning til myndigheter som vil utøve tankekontroll.
Vi tok en kikk på rapporten, og fotnotene er spesielt interessante. Der finner vi blant annet disse anvisningene (Saltorapporten, s.10):
POD har blant annet gitt oppdrag til GDE Øst om å løfte kriminalitetsforebyggende innsats i særlig utsatte områder hvor det pekes på å innsats mot kriminelle gjengmiljøer og forebygging av rekruttering av unge til disse. Definisjonen brukt i GDE Øst er «et område med en varig sammensetning av sårbarhetsfaktorer som kriminelle utnytter bevisst eller ubevisst. Dette gir de økt handlingsrom til å bedrive kriminalitet».
I dette arbeidet er det utarbeidet et strategisk etterretningsbilde over områder basert på fysisk miljø, levekårsindikatorer og utvalgte politioppdrag. Ni delbydeler i GDE Øst og -Sentrum er identifisert i dette arbeidet. Det ligger en noe annen definisjon til grunn i politimesterens oppdrag gitt Oslo politidistrikt (OPD) om å øke opplevd trygghet i utsatte områder, samt i politirådsavtalen mellom Oslo kommune og OPD som legger vekt på felles innsats i utsatte områder, som fra 2023 vil betegnes som «prioriterte områder». Her pekes det generelt på områder med levekår- og kriminalitetsutfordringer. Som det nevnes ovenfor, er definisjonene under utvikling.
Joda, definisjonene er nok definitivt i utvikling, i likhet med kriminaliteten. For kreativ skal man være dersom man som politiledelse skal selge inn tanken om at områdene blir tryggere jo mer kriminalitet det blir.
Amundsen er i alle fall ikke imponert, verken over kreative definisjoner eller grepet med å fjerne tabeller og tall.
Informasjon som offentligheten nå ikke får lenger, er detaljerte tabeller med lange tidsserier om utvikling i hvilken type kriminalitet unge begår, inkludert nye fenomener som knivbruk, hvor stor del av all kriminalitet unge begår, utvikling i antall ofre fordelt på ulik type kriminalitet, bosted, bakgrunn og så videre.
Spørsmålet du kanskje lurer på er hvorfor i all verden har politiet sluttet å publisere viktig informasjon? Ønsker de ikke at beslutningstakerne skal ha mest mulig objektiv og detaljrik kunnskap før de tar beslutninger?
Unøyaktig og feilaktig
Svaret på spørsmålene burde vært en rungende «jo, selvsagt», men Amundsen og Frp har stilt spørsmålet til Rune Solberg Swahn, leder for forebyggingsenheten i Oslopolitiet, og han svarer verken «jo» eller rungende. Svaret var dog etter alle solemerker ærlig:
«I produksjonen av rapporten for 2022 har vi med hensikt redusert omfang av detaljerte tabeller. Årsaken til dette er blant annet at vi over tid har observert både unøyaktige og feilaktige slutninger av tallmaterialet.»
Ja, sånn kan det gå. Når man leser tidligere års rapporter er det nemlig ganske enkelt å fastslå hvilke grupper som står bak voldsutviklingen – det er typisk mennesker med bakgrunn i muslimske land, men i tråd med den tungt sosionomiserte politiledelsens tanker om både tall og samfunn, er det «unøyaktig» og «feilaktig» å påpeke dette, for da fjerner man jo samtidig det sårt ønskede «vår skyld».
I klartekst sier politiet at dersom de kommuniserer åpent og ærlig om kriminalitet og innvandring, vil det kunne øke oppslutningen til politiske partier som ønsker å redusere innvandringen. Det ønsker ikke ledelsen i Oslopolitiet, skriver Amundsen.
Nei, selvsagt ønsker de ikke det. Men til forskjell fra tidligere sier de det nå i det minste rett ut. Det skal ikke være tvil. De vil ikke presentere tall, bare egne tolkninger, for finnes ikke tallene tilgjengelige, kan heller ikke andre tolkninger brukes, for hvem kan vel tolke det som ikke eksisterer?
Amundsen skriver at den venstrevridde ideologien har «grodd seg fast i Politihøgskolen og legger premissene for utdanningen og forskningen», og at det derfor vil være en tung kamp å få bukt med politiledelsens tilnærming til den innvandrede voldskulturen. Han minner om at dette er akkurat samme strategi som ble brukt i Sverige.
Taperen er demokratiet og offentligheten som trenger best mulig informasjon for å kunne ta best mulige avgjørelser.
Men, med en politiledelse som aktivt har gjort seg selv til en politisk part ved å manipulere fakta for å påvirke opinionen, kjemper sannheten en tung kamp, avslutter han.
Det kan vi skrive under på at han har rett i.
(Forsidefoto: HRS)