15. oktober 1994 ble 5 år gamle Silje Marie Redergård funnet delvis avkledd, mishandlet og død i en akebakke på Tiller i Trondheim. Ett døgn senere fastslo politiet at tre gutter, som den gang var 4, 5 og 6 år, hadde mishandlet venninnen til døde.
Guttene var så små at de ikke kunne dømmes, men stempelet som drapsmenn har de måttet leve med hver eneste dag siden. Det er ingen overdrivelse å si at de fikk ødelagt både barndom og voksenliv, og når Riksadvokaten i dag gir dem en sterk beklagelse nær 30 år senere, er de fortsatt ikke helt renvasket for mistanke. Beklagelsen ledsages av en opprettholdt henleggelse – ikke frifinnelse.
NRK har snakket med advokat Sigurd Klomsæt, som er forsvareren til 6-åringen som var blant de tre guttene.
Klomsæt reagerer på at Riksadvokaten opprettholder avgjørelsen til statsadvokaten i Trøndelag, som 17. februar henla saken mot de tre guttene på bakgrunn av at de mistenkte var under kriminell lavalder.
Det betyr at politiet ikke greier å bevise hvem som utøvde vold mot jenta og at guttene derfor må anses som uskyldige.
Det var likevel ikke det de tre guttene ønsket utfallet skulle bli. Da Statsadvokaten henla saken, klaget de inn kjennelsen til Riksadvokaten med krav om at saken ble henlagt med begrunnelsen «intet straffbart forhold anses bevist». Når Riksadvokaten nå har landet på den samme henleggelsesgrunnen som statsadvokaten, gir det ingen full frifinnelse.
Rapporten
Politioverbetjent og avhørsekspert Asbjørn Rachlew var den som utarbeidet rapporten som etter flere tiår fikk saken om Silje Marie Redergårds død i 1994 gjenopptatt. Rapporten viste at de tre små guttene ble utsatt for tilståelsesfokuserte, sterkt pressende avhørsmetoder og ikke ble opplyst om at de både hadde rett på advokat og på å ikke forklare seg. Avhørene var ganske enkelt ulovlige, og barna ble presset til å tilstå det politiet sa de skulle tilstå, mens de i utgangspunktet forklarte noe ganske annet om hva de hadde vært vitne til.
Helt sentralt fant Rachlew at politiet hadde ignorert vesentlig informasjon. Da Rachlew fikk tilgang til dokumentene i saken fant han noe oppsiktsvekkende. Det viste det seg at to av guttene fortalte til alle de varslet om at Silje lå død i akebakken at det var ungdommer som hadde vært slemme mot Silje. De gjentok forklaringen om ungdommene i to politiavhør, før politiet presset dem til å endre forklaringer og tilstå.
Men det fantes også et dokument som vekket Rachlews interesse, og det omtalte to voksne vitner som hadde gitt opplysninger til politiet som underbygget barnas opprinnelige forklaringer. Uavhengig av hverandre hadde vitnene forklart politiet at de hadde sett ungdommer på Tiller den dagen Silje ble funnet død.
Da saken ble gjenåpnet i 2021, ble Rachlew intervjuet i VG, og han uttalte seg som følger om dokumentet han fant.
– Da så jeg at det var to voksne som forteller det samme som barna prøvde å si til politiet, og ikke ble hørt. Da ble jeg forvirret, for jeg hadde da allerede lest alle vitneavhørene, og disse sentrale vitnene hadde jeg ikke lest noe avhør av.
Dette tegner et bilde av hva som fant sted i det døgnet etterforskningen pågikk, mener Rachlew.
– Disse opplysningene kom til etter at barna hadde tilstått og politiet hadde gått ut og sagt at saken var løst. For meg blir det en veldig sterk illustrasjon av bekreftelsesfellene som mine kolleger gikk inn i her.
Drapet i akebakken
Avhørsekspert Rachlews rapport er sentral i NRK Brennpunkts dokumentarserie Drapet i Akebakken. Det var da også Brennpunkt-redaksjonen som først fattet interesse for å se nærmere på Silje-saken, og som kontaktet Rachlew for å få hans vurdering av saken.
I tillegg til TV-serien har NRK skrevet en rekke artikler om saken, langt flere enn denne faksimilen fra samlesiden viser.
Som den oppmerksomme leser kan se, gjentas ordet «renvasket» i flere av artiklene. Det er ikke et korrekt uttrykk, for gjenopptakelsen av saken endte som kjent med henleggelse, ikke frifinnelse.
Leter du ekstra godt i både TV-dokumentaren og artiklene, vil du finne at mye godt kom ut av gjennomgangen; avhørsteknikker av barn kvalitetssikres langt bedre enn hva som var tilfelle i 1994, det opprettes egen utdanning av barnefaglig kvalifiserte i politiet og barneombudet har tatt til orde for barns rettssikkerhet. Men det er en sak du ikke vil finne, og det er saken om de ungdommene barna var opptatt av i 1994.
Til tross for at ungdomssporet er behørlig belyst i Rachlews rapport og i de innledende episodene i NRKs dokumentar, forsvinner fokuset på dette sporet på et punkt i gjennomgangen.
Fortsatt ubesvart
I mars i år, da den siste episoden i TV-dokumentaren ble sendt, var ungdomssporet så å si borte. Den avsluttende episoden Dommen manglet rett og slett den oppnøstingen av dette sporet som serien ellers la opp til. Heller ikke Rachlew, som er intervjuet i oppsummeringsepisoden, forfølger dette sporet til ende, til tross for at han selv har fokusert mye på det i rapporten og i de innledende episodene.
Etter å ha fulgt saken med stor interesse, ble jeg så overrasket over statskanalens oppsummering at jeg kontaktet avhørseksperten på e-post. E-posten var som følger:
Hei!
Jeg har fulgt gjennomgangen av Silje-saken med stor interesse. Jeg har lest din rapport om avhør av mistenkte barn og gjenkjenner en rekke problemstillinger fra arbeid i statlig barnevern, der gjennomføring av og etiske refleksjoner rundt barnesamtaler har utviklet seg parallelt med politiets de siste tiårene.
Det er nok også som tidligere terapeut i Bufetat jeg reagerer på endel opplysninger som framkommer i NRKs dokumentarserie, eller rettere sagt; jeg reagerer på forhold som underbygger hypotesen om at det var ungdommene som var gjerningspersonene. Påfølgende reagerer jeg på at disse forholdene ikke framstår å være tillagt noen vekt under den nye etterforskningen, snarere framstår disse forholdene underkommuniserte.
Gjennomgående i din rapport og i de innledende episodene av NRK-dokumentaren løftes ungdomssporet fram som vesentlig.
Du gir tidlig i dokumentaren opplysninger om utseendebeskrivelser av ungdommene. Uavhengig av hverandre har kilder opplyst at de tre ungdommene som var observert hadde mørkt hår, i samsvar med barnas beskrivelser.
Det kvinnelige vitnet som så ungdommene er død, men hun ga opplysninger som samsvarer med 6-åringens (gjentas i oppsummeringsepisoden).
I rapporten gjengis ingen utseendebeskrivelser av ungdommene, sett vekk fra aldersbeskrivelse og klær.
At etterforskningen i 94 i beste fall framstår amatørmessig i dag er ikke så overraskende, men det er overraskende at det ikke følges flere spor i gjenåpningen av saken, ikke minst sett i lys av hva man i dag vet om barn som mishandler barn. Slik adferd forekommer, men fellesnevner for slik adferd er som regel erfaring med vold og ydmykelser i egen oppvekst, og voldsutøvelse og aggresjon vil være registrerbar fra helt tidlige barneår.
Politiet kunne i den nye etterforskningen forsøkt å kartlegge hvorvidt de tre små «gjerningsmennene» var involvert i voldelige hendelser både før og etter hendelsen. Det framkommer at 5-åringen hadde diagnosen BMD, det vi i dag kaller ADHD, men forsøkte han før eller etter Siljes død å rekruttere andre til voldsadferd?
Å sparke/slå et annet barn der styrkeforskjellen er så uttalt som i dette tilfellet (3 mot 1) er svært uvanlig for det man kan kalle «normal-barn», inkludert barn med ADHD. Det er en type adferd man barnefaglig forstår som gjengadferd, og den forutsetter svært lav skår på empati. Den koples videre til en rekke risikofaktorer i barns oppvekstmiljø, eller nærmere bestemt en akkumulasjon av risikofaktorer.
Dersom man tenker tilbake til 94 hadde det året før blitt begått et dramatisk barnedrap i England av to tiåringer (James Bulger-saken). Etter hvert framkom informasjon om de to tiåringenes forferdelige oppvekstsvilkår. Vold, neglekt, rusmisbruk, fraværende fedre etc. Kan politiet ha tenkt at «nå har dette kommet hit», og dermed landet på at de jevnaldrende barna forårsaket Siljes død?
I dag vet vi at akkumulerte risikofaktorer er sterkt overrepresentert i innvandrermiljøene, spesielt blant innvandrere fra MENA-land. Det er sterkt forhøyet voldsforekomst i oppdragelsen og det er ikke et ukjent fenomen at unge (i flertall) begår fornedringsvold.
Har du noen tanker om hvordan søkelys på oppvekstsvilkår har vært fraværende i den nye etterforskningen? Den framstår fraværende overfor både barna og de ikke videre etterforskede ungdommene. (Så kan det tillegges at Tillers allerede på 90-tallet var den bydelen i Trondheim med størst andel MENA-innvandrere)
I utgangspunktet i NRKs dokumentar framkommer det at flere vitner så tre ungdommer i 14-15-årsalderen, alle beskrevet med «mørkt hår». Du hadde søkelys på disse i de episodene av dokumentaren som er sendt tidligere, og ikke minst i rapporten din.
I NRKs oppsummeringsepisode «Dommen» beskrives plutselig ikke «tre ungdommer», men «4 ungdommer», der det insinueres at en 9-åring på sykkel er en av dem.
Dette er den «slemme gutten med sykkel» som 4-åringen vitnet om.
I rekonstruksjonen har 9-åringen blondt hår. Det blir hengende i lufta at han kan være den skyldige – moren ga han alibi, men hun var borte noe av tiden.
Er den «slemme gutten med sykkel» som 4-åringen beskriver den samme «gutten på sykkel med mange gir» som 6-åringen mener å ha sett tidligere, og som 6-åringen oppgir å være en av de tre ungdommene? Eller er den identifiserte 9-åringen en helt annen?
Det kan synes som om NRK ønsker at seerne skal sitte igjen og tro at den blonde 9-åringen utførte voldshandlingene mot Silje, mens resten av ungdommene ikke er identifiserbare fordi det har gått så lang tid? Har du noen tanker om det?
Jeg reagerte også på at det i siste episode ikke var noe fokus på 14-15-åringene fra din side, mens klippet der du omtaler informasjonen om gutten på sykkel, gitt av 4-åringen, gjentas flere ganger. Jeg går ut fra at det er svært usannsynlig at du har mistet søkelys på de øvrige ungdommene.
Du gjentar i både rapporten og i NRKs dokumentar om etterforskningen at «øvrige bevis begynner å passe den falske tilståelsen. De kriminaltekniske konklusjonene er formet etter tilståelsene.» Etter hvert gir NRKs dokumentar akkurat samme følelse, dessverre, og tilsynelatende passer også politiets nye etterforskning denne beskrivelsen.
Det jeg ikke klarer å fri meg for, er hvorfor ikke sporet om de tre mørkhårede guttene forfølges.
Barna ga fysiske beskrivelser:
– mørkt hår
– to ser ut som tvillinger
Når barn beskriver utseende, er det ofte slik at de beskriver avvik fra det de er vant til å se. Et barn vil generelt ikke bite merke i hvorvidt en fremmed har lys blondt hår eller mørk blondt hår. Når det gjengis at «alle tre hadde mørkt hår» er det grunn til å spørre om hva det var som gjorde at barna bet seg merke i det. Var ungdommene mørkere enn etnisk norske ungdommer? Likeens er beskrivelsen «ser ut som tvillinger» verdt å se nærmere på. Hadde de på seg like klær? Hadde de annen etnisitet? Igjen vil barn bite seg merke i ting som skiller seg ut fra omgivelsene. Har du noen tanker om det?
To uavhengige voksne uavhengig av vitner sa det samme som barna. Men de var ikke avhørt.
Har du noen tanker om hvorfor søkelyset på ungdommene forsvant i siste episode av NRKs dokumentarserie om Silje-saken?
Min opplevelse etter å ha sett NRKs avsluttende episode om den nye etterforskningen er en følelse av at noe holdes skjult, at det er grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt politiet i realiteten vet hvem som begikk drapet eller sitter med en sterk mistanke, uten å gå videre med dette i etterforskningen. Da fremstår det som at politiet «frykter» for at det kan være innvandrere som sto bak. Er dette tanker du har vært inne på? Om så er, finner du noen rasjonell forklaring på en slik holdning fra politiets side? Hvis dette er fullstendig blindspor, hva kan da forklare at sporet om de tre mørkhårede guttene ikke forfølges?
Jeg vil ellers takke for din kunnskap og iherdighet, som virkelig er berikende for det barnefaglige feltet, langt utover den avhørstekniske biten.
—
Julie Dahle
Fagskribent HRS
E-posten er fortsatt ubesvart, og med Riksadvokatens henleggelse er saken kommet til veis ende. Sløret av usikkerhet om hvorvidt de da 4, 5 og 6 år gamle barna kledde av, sparket og mishandlet sin venninne, og etterlot henne for å fryse i hjel i akebakken alene, hviler fortsatt over dem.