HRS har igjen hentet inn tallene for pengeoverføringer til utlandet fra privatpersoner i Norge til privatpersoner i utlandet. Det betyr at dette er penger som personer i Norge overfører via hawalasystemet, som for eksempel foretak som Forex, Western Union og MoneyGram, til mottakere utenlands. Det kan også nevnes at det finnes en rekke slike foretak, små som store, og det er noe hvem som helst kan bedrive fra kjøkkenbordet. Men det er noen forutsetninger. For å drive pengeoverføringer som næring kreves konsesjon fra Finanstilsynet. Slik konsesjon er det fullt mulig å få, men da gjerne for et maksimalt årlig beløp. Og beløpene som overføres skal meldes inn til Norges Banks valutaregister.
Merk også at overføringer via dette systemet som er registrert i valutaregisteret hos Skatteetaten ikke inkluderer pengeoverføringer fra næringsvirksomhet, ei heller banktransaksjoner eller kontanter folk tar med seg til utlandet.
I retten
Før vi går inn på de ferske tallene fra valutaregisteret, bør vi minne om den gigantiske hawalasaken som nå går for retten. På tiltalebenken sitter en 51 år gammel somalier med norsk statsborgerskap som i september 2019 ble tatt Gardermoen på vei til Tyrkia med 13,4 millioner kroner i kontanter, i tillegg hadde han med seg en kjøpekontrakt på en Rolex-klokke til 2 millioner kroner. Men på skjemaet han hadde fylt ut til Tolletaten hadde han «bare» oppgitt ca. 6 millioner kroner.
Da han ble tatt, forklarte han at pengene stammet fra hawalavirksomhet. Problemet var bare at det hawalaforetaket han drev – Iftin Express – mistet konsesjonen fra Finanstilsynet i 2017 grunnet enorme overskridelser av det årlige beløp selskapet hadde konsesjon for. Det er heller ikke første gang mannen har brakt penger ut av Norge på ulovlig vis, i 2018 tok han med seg over 100.000 Euro ut av Norge.
Hawala er et lovlig system, men politiet mener mannen har drevet med langt mer enn det loven tillater. Så da er vi tilbake til det evinnelige spørsmålet: Hvor kommer alle disse pengene fra?
Statsadvokat Peter Andre Johansen har tidligere uttalt om saken at det trolig er snakk om hvitvasking av utbytte fra flere ulike kriminelle miljøer, som kommer fra både narkotikakriminalitet, arbeidslivskriminalitet og lånebedragerier, i størrelsesorden en halv milliard kroner i perioden 2011 – 2021.
Med andre ord synes det ufattelig lett å misbruke hawalasystemet, ikke minst for å hvitvaske penger fra kriminell virksomhet, og slik sett vet vi egentlig ikke hvor mye penger som i realiteten kan være i omløp i et slikt system. Bare det i seg selv burde få politikerne til å våkne, men så langt vi har registrert er det bare Fremskrittspartiet som vil gjøre hawalasystemet ulovlig i Norge. Kanskje vil den pågående rettssaken – som i seg selv koster flesk for norske skattebetalere – avdekke hvordan systemet misbrukes. Den er ment å vare frem til 7. desember.
Penger fortsetter å strømme til utlandet
I første halvår 2023 lyder det totale beløpet som er ført til utlandet av privatpersoner på over 1,3 milliarder kroner (1 320 699 758 kroner). Det er ca. 66 millioner kroner mer sammenlignet med andre halvår 2022.
Av de 1,3 milliarder kroner er 59 prosent (774 428 257 kroner) ført ut til 10-på-topp-landene, mens andre land står for de resterende 41 prosent (som utgjør 546 271 501 kroner).
Også i første halvår i år sendes det mest penger til Somalia. Over 193 millioner kroner (193 349 372 kroner) hadde mest sannsynlig somaliere i Norge råd til å avse til noen i Somalia, kanskje seg selv. For som kjent ferierer mange «flyktninger» i Norge i landet de angivelig flyktet fra, og mange (?) holder sine barn/unge på lengre opphold i landet.
Neste på listen er Afghanistan, som dermed dette halvåret «slår» Pakistan for første gang. Til Afghanistan ble det ført ut over hele 149 millioner kroner (149 168 949 kroner), som er betydelig mer enn første halvår i fjor, da ble det «bare» sendt i overkant av 81 millioner kroner. Hva den voldsomme økningen skyldes, bør vekke politisk interesse.
Til Pakistan ble det sendt ut i underkant av 125 millioner kroner (124 637 146 kroner), som er noe mindre enn første halvår i fjor (da lød det på ca. 164 millioner kroner). Så følger det slag i slag, minst penger av 10-på-topp ble sendt til Thailand med «bare» i overkant av 27 millioner kroner.
Uansett er dette vanvittig mye penger som et relativt beskjedent antall privatpersoner altså makter å avse, mens mange av de samme gruppene anses fattige, trangbodde og sårbare i Norge. Det går ikke minst ut over de samme gruppenes barn i et høykostnadsland som Norge.
Relatert til gruppenes størrelse i Norge
At over 194 millioner kroner ble sendt av privatpersoner til Somalia betyr at det utgjør over 4.400 kroner per person, liten som stor, på seks måneder relatert til gruppens størrelse i Norge. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det registrert nesten 43.600 personer i 1. og 2. generasjon med somalisk bakgrunn i Norge ved inngangen til 2023. Hvis vi for eksempel regner med at en somalisk familie består av fire personer tilsier det at denne familien i løpet av et halvår kan avse over 17.700 kroner i perioden.
Men mest spektakulært er det når vi kommer til kenyanere i Norge. Ved inngangen av året var det registrert i underkant av 16.700 kenyanere i 1. og 2. generasjon i Norge, som tilsier at hver kenyanere på seks måneder kunne avse 14.582 kroner, eller 58.330 kroner for en familie på fire personer. Men kanskje det ikke først og fremst er kenyanere her som sender disse pengene, men somaliere her fra Kenyas naboland. Det er godt kjent at somaliere har etablert en betydelig diaspora i eksempelvis Kenyas hovedstad Nairobi.
Også for afghanere blir det et høyt beløp. Med en befolkning på i overkant 24.800 blir det over 6.000 kroner per person, eller over 24.000 kroner for en familie på fire på seks måneder.
Hvor alle disse pengene hentes fra og hvordan det prioriteres, jamfør «barnefattigdommen», kan man bare fortsette å lure på. Men det som i alle fall er sikkert er at mange av disse «fattige og sårbare» gruppene åpenbart forventer at norske skattebetalere skal forsørge deres liv her til lands – og de fleste politiske partiene tar årlig til ordet for å «løfte» disse gruppene inn i storsamfunnet ved bedre «fordeling» – altså mer penger fra de produktive til de som forbruker mer enn de skaper.
Dette er en av faktorene ved en ikke-bærekraftig innvandring, og det er virkelig på tide at politikerne griper fatt i problematikken. Men mange tviholder på at slike penger som sendes «hjem» er som et slags privatisert humanitært prosjekt. Det har jeg ved selvsyn (i Pakistan) erfart at det ikke er. Pengene går helst til å berike seg selv og sine, samt drive priser i området oppover, for eksempel på matvarer, land og skolepenger – mens lønningene presses nedover. De fattige uten vestlige kontakter (penger) sitter virkelig i saksa.
Så må vi også ha i minnet hvor ufattelige mye penger dette er relatert til opprinnelseslandets økonomi. Ifølge Average Salery Service er for eksempel en årlig brutto gjennomsnittslønn i Somalia på 8,958 USD (netto 4,995 USD)eller i underkant av 94.000 NOK (netto litt over 54.000 NOK), mens den mest typiske årslønnen er på 2,000 USD, altså i underkant av 21.000 NOK.
Vi kan ikke fortsette med dette.