Å drepe sin ekskone. Å drepe sitt eget barn. Særlig sistnevnte. Det er så hinsides all humanitet, all empati, all vestlig logikk. Det er den innvandrede æreskulturens kanskje styggeste ansikt. Spørsmålet er om det er denne æreskulturen som ligger til grunn for dobbeltdrapet i Kristiansand.
Det er dette æreskultur handler om: trussel- og fryktkultur som er i kjernen av æreskulturen. I offentlige dokumenter og i medienes vokabular heter det nå «negativ sosial kontroll», dette for å gi oss den feilaktige assosiasjonen til at ikke-vestlige fra landområder, der trussel- og fryktkultur råder, ikke er nevneverdig forskjellig fra kristne miljøer der det utøves kontroll over medlemmene.
Har noen hørt om et Jehovas vitne, eller personer tilhørende andre sekter, drepe sitt eget barn for å demonstrere makt overfor omgivelsene, for å oppnå status gjennom å spre frykt? Og attpåtil bli æret for det av familie og miljø?
Selvsagt har vi ikke det.
Derfor har vi heller ikke saker fra kristne sekter som på noen måte toucher den blodige æreskulturen som utspant seg (etter all sannsynlighet) i Kristiansand mellom sen kveld forrige tirsdag og onsdag morgen.
Fryktet for livet etter skilsmisse fra shariaekteskap
Kvinnen som ble drept er fra Libanon, mens morderen, hennes tidligere ektemann ved et shariaekteskap i sørlandsbyen, Alwan Ahmed Alawneh (46), skal være palestiner. Jeg skriver «skal være» fordi det finnes nok saker der folk har oppgitt å være typisk statsløs palestiner mens de i realiteten kommer fra naboland som Libanon, Jordan etc.
Tre dager før kvinnen og datteren ble drept i sitt eget hjem, skal hun ha fortalt fetteren sin i Libanon at eksmannen hadde drapstruet henne. Og dette var ikke første gangen det skal ha skjedd.
– Hun fortalte at han hadde sagt, «jeg skal drepe deg og datteren vår», sier Mohammad Lahham.
Kvinnen kom til Norge gjennom ekteskap fra Libanon for 16 år siden. Ut fra informasjon i mediene betyr dette at hun var skilt fra sin første ektemann, før hun senere inngikk shariaekteskap med den antatte morderen som i Folkeregisteret var oppført som hennes samboer.
VG har snakket med to familiemedlemmer, fetteren i Libanon og en slektning til, som begge forteller at kvinnen har fortalt at Alawneh hadde drapstruet henne flere ganger.
– Han sa alltid det til henne: «Hvis vi skiller oss, hvis det ikke er noen vei tilbake, da kommer jeg til å drepe deg», sier fetteren.
Imamen i Kristiansand som viet paret etter sharia sier at han «aldri hadde hørt om at paret hadde problemer, men at kvinnen var urokkelig da hun ba om skilsmisse – til tross for Alawnehs mostand».
Andre i Kristiansand som kjente til paret sier at den antatte morderen, som nå er ettersøkt nasjonalt og internasjonalt, «elsket datteren veldig mye».
Fetteren i Libanon sier at han oppfordret den drepte kvinnen til å gå til politiet med drapstruslene. Dette skal hun ikke ha gjort, «fordi hun var så redd ham», forteller fetteren.
Den drepte barnehustruen, Anooshe
26. april 2002 ble en tragisk merkedag i norsk historie. Anooshe, som ble tvangsgiftet 13 år i Afghanistan, mot foreldrenes vilje, til en langt eldre mann tilhørende en krigerstamme (Nord-alliansen), ble drept av eksmannen. Anooshe uttalte til alle hun kjente her i Norge at hun visste hun ville bli drept fordi hun hadde skilt seg fra den ekstremt voldelige ektemannen mot hans vilje.
Shamsi, ektemannen, regelrett henrettet Anooshe (seks pistolskudd på kloss hold), som hadde to små sønner, på dørstokken til tinghuset i Kristiansund. Shamsi krevde omsorgsretten til sønnene, sønner han blant annet tvang til å mishandle Anooshe.
Da Anooshe kontaktet meg året før i 2001, først i brevs form, deretter på telefon fra et asylsenter ved Kristiansund, sa hun at hun ikke forstod at en mann som var både en tikkende bombe overfor henne og en stor kidnappingsfare for barna, hadde rettigheter til å gå til domstolen for å få omsorgen for deres felles barn. Men det hadde han, en rettighet som ble fatal for Anooshe og de to sønnene som ble frarøvet moren.
Shamsi ble dømt for æresdrap til 18 års fengsel, og etter vår forståelse gjennom kilder i politiet er han nå utvist til Afghanistan. Sønnene ble umiddelbart etter æresdrapet ført i sikkerhet ut av fastlands-Norge.
HRS jobbet mye med Anooshe-saken, der vi blant annet skrev et åpent brev til daværende justisminister Odd-Einar Dørum (V), øverste ansvarlig for integreringsarbeidet, kommunal- og regionalminister Erna Solberg (H) og øverste ansvarlige for barns rettigheter, barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF). Her skrev vi blant annet dette:
I dag er reglene for utvisning at vedkommende må være ilagt en dom på tre måneders ubetinget fengsel. En bot for trusler om drap eller vold, bør vurderes som grunnlag godt nok for utvisning. Dette vil også kunne virke preventivt. Domstolene bør videre instrueres til å prioritere saker som omhandler vold og trusler mot kvinner og barn.
HRS er også kjent med at ektemenn som kommer til landet gjennom ekteskap gis anledning til å benytte alle muligheter for opphold i Norge, til tross for dom på grunn av drapsforsøk og at kidnapping av barna er en overhengende trussel. I en av de konkrete sakene som vi kjenner (jf. og Dagbladet 29.04.02) hadde tidligere ektemann etter avslag om opphold gjennom farskap, videre søkt asyl, som åpenbart var en grunnløs søknad. Da endelig avslag kom etter ett års saksbehandlingstid, søkte vedkommende arbeidstillatelse, som også må kunne betraktes som en åpenbar grunnløs søknad. Han tidligere kone, som er født i Norge, har nå levd i frykt for overgrep mot seg og barnet i hele tre år.
Forslag: Det skal ikke være mulig for å utnytte lovverket på denne måten. Når det foreligger en dom som nevnt ovenfor, må det iverksettes tiltak som sikrer mor og barn øyeblikkelig, der blant annet vedkommende som har fått dommen utvises umiddelbart.
Men fremdeles trumfer fedres «rett til» samvær med barna trusler både mor ekskone/samboer og eventuelle barn. Hadde den navnløse kvinnen i Kristiansand meldt de alvorlige truslene mot hennes liv til politiet, hadde Alawneh antakelig fått besøksforbud, ikke noe mer, et besøksforbud Anooshes ektemann også hadde men som han brøt til stadighet uten at det fikk konsekvenser.
Ære noe annet enn sjalusi
Et æresdrap kjennetegnes ved disse forholdene:
- Drapet er planlagt. Det er en kollektiv og rasjonell beslutning.
- Drapsmannen er gjerne utpekt av familien eller opplever seg forpliktet av familien/omgivelsene til å utføre drapet.
- Andre i familien kan ta på seg skylden
- Man står ved sin handling: tap av ære skjer når skammen familien opplever er offentlig kjent, dermed gjenvinnes ære ved at omgivelsene vet hvem som drepte. Drapsmannen gjenvinner respekt i omgivelsene gjennom å spre frykt.
- Familien vil som regel støtte drapsmannen og dekke over sannheten.
- Drapsmannen viser ingen empati i gjerningsøyeblikket.
- Drapsmannen opplever seg som et offer: Han er forulempet av den drepte. Hun har fratatt ham ære.
- Drapstrusselen henger gjerne ved livet ut, mens glødende sjalusi som regel slokner på et tidspunkt.
I saken fra Kristiansund har vi fremdeles verken fått navn eller bilde av ofrene. Akkurat det oppleves merkelig. Anooshe var på førstesiden av eksempelvis Dagbladet umiddelbart etter æresdrapet. Vi fikk et ansikt, vi fikk et navn, og historien til Anooshe rystet hele landet.
Oppdatering: 5. oktober fortalte politiet i Kristiansand at den mistenkte ektemannen er funnet død i sjøen. Fremdeles er verken identiteten til den drepte kvinnen eller datteren offentliggjort, det til tross for at de begge ble gravlagt i Kristiansand torsdag 5. oktober. Politiet har heller ikke gått ut med mulig motiv bak drapene.